«Det har vært som hele tida å få en knyttneve i magen», sa Robert Steen, helsebyråd i Oslo, treffende til Dagsavisen da det denne uka, nok en gang, ble nødvendig å innføre tøffe koronatiltak og stenging av skoler. Om det ikke gjorde vondt nok i magen da, tror jeg vi alle gispet etter luft da nyheten kom om at selv ikke statsminister Erna Solberg har forstått egne regler. Statsministerens ulovlige sushifest på Geilo er så flau at det knapt er til å tro. Jeg tillater meg å spørre om det egentlig hadde trengt å være så vanskelig for oss alle?
Noen av oss vil gjerne kunne se fram til et avbrekk, enten det er en konsert eller en fotballkamp, et restaurantbesøk eller en helgetur til utlandet. Andre orker ikke lenger å glede seg til ting som aldri blir noe av. I tolv måneder har følelsene vinglet i takt med Solberg-regjeringens signaler. Fra åpning til stenging og oppmuntrende smil til formanende pekefinger. Nå er det mange som ikke tør drømme lenger.
Artikkelen fortsetter under videoen
Selv har jeg både før og etter korona drømt meg til Island, og jeg gleder meg til det en gang, uvisst når, kan bli et fysisk gjensyn med sagaøya. Det skjer noe positivt med meg når jeg kommer dit. Lufta kjennes så ren. Skuldrenes senkes. Stress og bekymringer blåser bort som aske på en sky. Livet virker rett og slett enklere.
I tolv måneder har følelsene vinglet i takt med regjeringens signaler.
—
Jeg innser at familien ler overbærende bak ryggen på meg når jeg tar på meg det islandske fotballandslagets treningstøy, lytter til Ásgeir Traustis sangstemme eller leser meg gjennom Jón Kallman Stefánssons samlede verker. Drømmen om sagaøya gjør også at jeg rett som det er svinger innom nyhetssider som beskriver hva som skjer i det lille landet ute i havet. Dermed er jeg ganske godt oppdatert på koronasituasjonen hos våre naboer.
Islendingene har ikke hatt politikere nasjonalt og lokalt som skylder på hverandre eller stadige endringer i anbefalinger og tiltak. Døds- og smittetallene er noe, men ikke mye lavere i forhold til innbyggere enn i Norge. Men tiltakene og hverdagene beskrives annerledes.
[ Islendingenes kjedelige versjon av vår regjerings koronashow ]
Først og fremst testes mange, deriblant alle som ankommer landet, uavhengig av symptomer. Slik er islendingene i forkant med kartlegging og sporing og forutsigbare med karantener og isolasjon, i motsetning til Norge som i større grad har styrt testing og tiltak i etterkant av symptomer og utbrudd. For øvrig bor flesteparten av islendingene like tett som i byen Robert Steen styrer. Stor-Reykjavik har 233.034 innbyggere. Det betyr at 64 prosent av Islands befolkning er bosatt på én prosent av øyas areal.
Denne uka, samtidig som vi i Norge fikk en ny knyttneve i magen, publiserte amerikanske NBC News en reportasje fra Island. De fortalte at skoleelever og studenter er i klasserommene (ingen skoleelever under 16 år har hatt hjemmeskole siden august), festglade mennesker fyller barer og restauranter og turister er velkommen. Det magiske smittetallet per 100.000 innbyggere siste 14 dager er nå nede i 2,2, i motsetning til de over 600 som enkelte bydeler i Oslo har.
Statsminister Katrín Jakobsdóttirs forklaring på suksessen: «Når jeg tenker på denne pandemien, er det som slår meg hvordan det islandske folk har deltatt, hvordan folk har stolt på eksperter og forskere», uttalte hun til NBC. Hun bør kanskje sende noen tips om hvordan man bygger tillit til sin kollega i Oslo.
God fredag!