Molde er kjent for tre ting: Roser, Kongebjørka og jazz. De flotte hagene i gamle dager ga Molde navnet «Rosenes by». Bildet som redaktør Per Bratland i Arbeiderbladet (Dagsavisen) tok av kongen og kronprinsen foran bjørketreet i aprildagene 1940, er historisk. De årlige jazzfestivalene er berømte. Dette og en del andre ting, som havet utenfor, øyene og fjellene som omgir byen, kaster glans over Molde.
Moldeordførerens hatefulle ytringer om byrådet i hovedstaden og Oslos befolkning vil bli stående i Moldes historie som en skamplett. Han representerer ikke bare et parti, men alle kommunens innbyggere. Ordfører Torgeir Dahl fra Høyre brydde seg ikke om det da han freste mot Oslo i VG og i NRK. Moldes befolkning må gremme seg over at byens politiske fyrtårn håner landets hovedstad og i samme slengen undergraver regjeringens strev med å få landet til å stå sammen om koronapolitikken og en smule skjevfordeling av vaksinene.
Statssekretærens jobb er å spille statsministeren god.
Ordfører Dahl var ikke alene. Med seg på laget hadde han en stortingskandidat fra Nordland og en ordfører i Frosta. Alle fra Høyre. Det som gjør denne saken politisk dramatisk er at den ble styrt fra Oslo. Hjernen bak er statsminister Erna Solbergs mest kjente «spinndoktor», statssekretær Peder Egseth ved Statsministerens kontor. Det sies at det var Egseth som klekket ut planen om at Erna Solberg skulle love KrF å forandre abortloven hvis partiet ville gå inn i regjeringen. Det kan diskuteres hvor klokt det var. Det kan derimot ikke være noen tvil om at Peder Egseths samarbeid med Moldes ordfører har vært en skikkelig nedtur for ordføreren, for statsministeren, for Høyre og for statssekretæren.
Statsminister Erna Solberg sa på pressekonferansen denne uka at hun ikke visste om statssekretærens spill og spinn. Hun fortalte at hun hadde bedt byrådsleder Raymond Johansen om unnskyldning. Hun refset statssekretæren og hun tok avstand fra det Moldeordføreren hadde uttalt. Selv tok hun ikke noe ansvar for det som hadde skjedd. Det er ikke godt nok. Solberg burde ha kostet på seg en unnskyldning til det norske folk. Statsministerens kontor kan ikke så splid i befolkningen og bidra til at landsdelen går løs på hverandre i en krisetid for nasjonen.
[ «Egseth-saken viste oss ikke en trygg, ansvarlig og samlende statsminister» ]
Jeg var statssekretær på Statsministerens kontor på slutten av 1980-tallet for statsminister Gro Harlem Brundtland. Verken den gang eller senere har jeg opplevd noe lignende. Hadde en ordfører bedt meg om hjelp til å få på plass et intervju, ville jeg ha spurt hva det skulle inneholde. Hadde han svart at det dreide seg om et utfall mot Oslo og en undergraving av regjeringens politikk, hadde jeg bedt ham om å glemme det hele. Jeg ville ha lagt til at det ikke var min jobb å hjelpe ordførere med å få intervjuavtaler. Jeg ville straks ha informert statsministeren om ordførerens henvendelse. En av statssekretærens hovedoppgaver er å informere sjefen. Hun skal slippe å bli overrasket når det gjelder saker som involverer hennes kontor.
I min tid snakket vi åpent sammen om de fleste politiske saker. Alle skulle være godt informert og forberedt. Vi var fire statssekretærer og en politisk rådgiver. I dag er det sju statssekretærer og en politisk rådgiver. Det er kanskje vanskelig å avvikle effektive møter med så mange. Det er mye sannhet i ordtaket «jo flere kokker, dess mer søl». Uansett er det uforståelig at ikke Peder Egseth snakket med noen av de andre statssekretærene før han satte i gang. Det kunne jo tenkes at noen var informert om at regjeringen ville skjevfordele koronavaksinene, som Molde-ordføreren gikk hardt ut mot.
Jeg tviler ikke på at Erna Solberg snakker sant når hun sier at hun ikke visste om statssekretærens kontakt med Molde-ordføreren lørdag og søndag. Det gjør ikke saken bedre for henne. Hun er ansvarlig for alt som skjer på hennes kontor. Statsministeren har en plikt til å vite. Statssekretærene har en plikt til å informere henne.
Statssekretærens jobb er å spille statsministeren god. Hvis en ikke klarer det, må en trekke seg så fort som bare det. En statsminister kan ikke omgi seg med privatpraktiserende politikere. Erna Solberg trenger å lufte ut på kontoret.
