Kommentar

Problemer utad i Høyre

Grunnen til at Erna Solbergs byggverk er så vaklevorent, ligger i måten det er konstruert på.

Tegning: Siri Dokken
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

For halvannen uke siden fylte statsminister Erna Solberg 60 år. Hun fikk mye skryt i anledning jubileet. Fra en trist og ensom tilværelse som Jern-Erna og leder for et parti i falmet blått, nede på 11-tallet, forvandlet hun seg til Myk Mama og den ubestridte lederen for et sterkt Høyre.

Hun satte seg bak rattet, festet sikkerhetsbeltene på Frp, KrF og Venstre i baksetet, og cruiset inn til regjeringsmakt. Siden har hun ligget i høyre fil, i jevnt tempo, i snart åtte år. Av og til har hun stanset på en rasteplass for å slippe baksetepassasjerene av og på. Men bare Erna har fått holde i rattet.

Hun satte seg bak rattet, festet sikkerhetsbeltene på Frp, KrF og Venstre i baksetet, og cruiset inn til regjeringsmakt.

—  Hege Ulstein

Særlig to politiske grep har holdt den borgerlige koalisjonen samlet. Og særlig to faktorer sikret Erna Solbergs valgseire og popularitet. Nå er alle disse fire trådene i ferd med å floke seg til.

Det borgerlig limet er laget av penger og paradokser. Oljepenger, mye oljepenger, er blitt stappet inn i budsjettene for å polstre de skarpe politiske kantene som ellers ville skjært mot hverandre. I fjor, for eksempel, ble Frp bedøvet med 14,6 milliarder oljekroner. De gikk blant annet til billigere alkohol, snus og sjokolade. Selv om regjeringen på papiret har holdt seg innenfor handlingsregelen, har den fått jevnlig kritikk for uansvarlig bruk av oljepenger, helt siden den la fram sitt første budsjett. Forslag om å holde store prosjekter unna de normale budsjettene, og en hang til å plusse på gjennom året, også når det ikke er krise, har skapt sterke reaksjoner. Under koronakrisen har dette gått over styr.

Paradokset har bestått i at partiene har fått lov til å sitte i regjering, samtidig som de har vært i opposisjon til regjeringen de sitter i. Fremskrittspartiet gikk for eksempel mot sin egen statsråd, Robert Eriksson, og stemte mot trygdeoppgjøret han fremmet for Stortinget i 2015. I valgkampen samme år oppfordret Siv Jensen Frps lokalpolitikere til å sabotere regjeringens arbeid med å bosette flyktninger. Nylig gikk KrF ut og ba opposisjonen på Stortinget om å stemme ned regjeringens rusreform, siden de selv hadde tapt den interne dragkampen. «Imamsleiking» og «brun propaganda» er eksempel på karakteristikker de politiske «vennene» har satt på hverandre. Erna Solberg ville ikke brukt akkurat de ordene, men den forvirrende måten å styre på har likevel fått hennes navn: Den solbergske parlamentarismen. Statsviter og valgforsker Johannes Bergh er blant dem som har advart mot hvilke følger det kan få for vår statsskikk.

Forrige helg skjedde noe særdeles dramatisk. Etter at historien bak det oslofiendtlige utspillet til Molde-ordfører Torgeir Dahl ble avdekket, viste det seg at det var Statsministerens kontor selv som hadde sørget for at en Høyre-politiker hadde gått ut med et utspill som brøt tvert med strategien til statsministeren. Erna Solbergs nærmeste rådgiver, Peder W. Engseth, hadde gjort flere forsøk på å skape konflikt og splid - der den offisielle linjen var samhold og solidaritet.

Teknikken med at regjeringen går aktivt ut mot seg selv, har mutert til en svært smittsom variant og funnet veien til en superspreder på Statsministerens kontor.

—  Hege Ulstein

En presset og sliten statsminister innkalte til hastepressekonferanse tirsdag kveld. Der refset hun Egseth og Dahl for åpen scene. Veien dit hadde ikke vært noe hyggelig. Den var preget av direkte løgn, halvsannheter og hemmelighold. Fortsatt vil ikke statsministeren gå åpent og ærlig ut med all kommunikasjon i saken. Det henger igjen en uvisshet om hva hennes egen rolle egentlig har vært. Det vi vet, er at teknikken med at regjeringen går aktivt ut mot seg selv, har mutert til en svært smittsom variant og funnet veien til en superspreder på Statsministerens kontor.

Erna Solbergs personlige popularitet hviler på særlig to faktorer: Hun oppfattes som trygg, og som samlende.

Helt siden 2013 har Høyre vært påpasselige med å kommunisere at de er partiet med «gjennomføringskraft», og at Erna Solberg er en trygg leder som setter beredskap og sikkerhet først. Også der begynner det å skrante. Én ting er de gamle sakene om manglende objektsikring. Denne uka har Solberg også fått alvorlig kritikk i forbindelse med behandlingen av Beredskapsmeldingen. Ap, SV og Senterpartiet viser til politiets egen evaluering av terrorangrepet mot Al Nor-moskeen i Bærum 10. august 2018. Da ble en uskyldig jente på 17 år drept. Det var ikke politiet, men to bestefedre som stanset terroristen og hindret en massakre. Komitéflertallets beskrivelse av manglene 10. august er et ekko av feilene fra 22. juli: «Det var allerede kommet et varsel om terroristen. Politiet fant ikke veien. Moskeen hadde ikke fått beskjed om at det var økt terrorfare mot dem. Og kanskje mest alvorlig: Alarmen gikk ikke hos politiet selv da de fikk beskjed om at en hvit mann skjøt i en moské med kamera på hjelmen sin».

Behandlingen av den siste krisepakken viste med all mulig tydelighet at Erna Solberg ikke lenger har den gamle kontrollen på stortingsflertallet. Da opposisjonen ble enige om at billigere fergebilletter var et koronatiltak, måtte regjeringen bla opp. Frp har sagt at de ikke gidder å forhandle mer. Hvordan dette skal gå når partiet skifter leder og skal styres etter sylvilismen, er ikke så vanskelig å gjette.


Behandlingen av revidert budsjett til våren kan fort rammes av en tretrinnsrakett, bestående av koronakrise, valgår og desperate partier i og utenfor regjering. Det er så man nesten kan fornemme de nervøse skjelvingene til oljefondets voktere. På Høyres nettsider listes det opp ti gode grunner til å stemme på partiet. «Ansvarlig økonomisk politikk» er ikke blant dem. Det er det gode grunner til.

Egseth-saken viste oss ikke en trygg, ansvarlig og samlende statsminister. Erna Solberg tåler ikke særlig mer av dette hvis hun skal ha noe håp om å vinne valget til høsten.