Frustrasjonsteorier

Uvirkeligheten kan av og til være utenfor fatteevne. Når avstanden mellom det som sies og det som oppleves blir for stor, kan misnøye bli til mistanke og fylle tomrommet.

En av de konspirasjonene som jeg hyppigst må forholde meg til i egen Facebook-feed er den om at covid-19 ikke finnes, eller at viruset finnes, men ikke er farlig, og at restriksjoner, nedstenginger, smittesporing, munnbind, og vaksiner er overgrep fra myndigheter som egentlig har en helt annen agenda. Det er ikke alltid soleklart hva denne agendaen er, men den handler om undertrykking, overvåking og muligens et eller annet med «globalisme» eller 5G.

Det hender jeg leser noe av dette og tenker: Jeg kan på en måte forstå det.

Les også: Konspirasjonen om samrøret mellom medier og makt

Konspirasjonsteorier er lite annet enn frustrasjonsteorier når verden ikke lenger virker å henge logisk sammen. Når det som sies fra eliten, ikke sammenfaller med folks faktiske erfaringer i det daglige. Det betyr ikke at det som sies ikke er sant, ekte og virkelig. Men broen av budskap over til folk flest må bygges av praktisk politikk og ikke fagre, tomme ord. Da bryter broen sammen.

Hvorfor er det noen som benekter koronapandemiens alvor?

Kanskje fordi mange kjenner flere som er rammet av de sosiale og økonomiske konsekvensene av viruset, enn av selve sykdommen. Dermed oppstår et slags sprik mellom det man ser og opplever i det daglige og politikken som føres: På en side munnbind overalt, avlysninger av alt, skolestenginger, konkurser, ensomhet, og på den andre; at man vet om akkurat null personer som faktisk er syke av viruset.

Ens subjektive oppfatning i det daglige passer ikke lenger sammen med det som kommer med krigsoverskrifter i avisene etter myndighetenes alvorstunge pressekonferanser. Det handler ikke bare om brist i kommunikasjon, men om at nedstenginger må følges opp av praktiske tiltak på alle fronter.

Les også: Hva dreper hvilken som helst app? Mediefolk i 40-årene

Da blir alvoret lettere å forstå, fordi det erfares kroppslig, i form av støtteordninger til arbeidsplassen din, faktiske tilbud til ungdommer og studenter utover skjerm og ensomhet, økonomisk sikkerhet på bankkontoen til de som har mistet jobben, og – smitteverns-ordninger som gjør det mulig for far eller medmor å være med på fødsel.

Koronakonspirasjonen har til felles med andre konspirasjoner, enten det handler om månelandingen, Kennedy, Illuminati, Soros, Gates, Flat Earth, FNs Agenda2030, 9/11 eller Q-Anon, at den i bunn og grunn handler om at «noen» der ute, en synlig makt med usynlig agenda, eller rett ut en usynlig makt, ønsker kontroll over oss alle sammen. At vi blir lurt.

Følelsen av lureri kan være ekte nok: Ja, vi blir på mange måter lurt av de som har makt.

Ofte sies en pompøs ting («vi skal løfte folk opp av fattigdom»), mens det i praksis gjøres tiltak som øker ulikhet i levekår («vi gir skattelette til de rikeste»). I en epoke der monopolene vokser og transnasjonale konsern eser ut, er det heller ikke lett å vite hvem som sitter på makten heller, og hvor mye makt våre folkevalgte faktisk har, i møte med disse pengesterke markedskreftene.

Men det er ingen konspirasjon. Det er rett og slett vårt system, kapitalismen, i spill.

Les også: Trump ypper til intern strid hos Republikanerne – flere i partiet frykter intern kollaps

Det gjelder å holde fokus, for kapitalismen både forfører med sin glans og forvirrer med sin praksis: Hvorfor sier vi at alle har like muligheter, samtidig som de samme familienavnene har det med å dukke opp i posisjon og lederverv både i Norge og verden? Hvordan kan det ha seg at «alle mennesker er like mye verdt» når sjefen din tjener 10 ganger mer enn deg, eller at de som sydde klærne dine tjener 100 ganger mindre enn deg?

Hvorfor kaller vi Norge en fredsnasjon, når vi produserer rekordmange våpen og deltar aktivt på krigertokt i fjerne land? Hvorfor sa vi nei til EU men må etterleve EØS likevel? Hvorfor sies det at Norge er så egalitært, mens ulikhetene øker minst like mye her som andre steder?

Og så videre.

Mange som ender opp som konspiratorikere, er folk som kanskje på et tidspunkt hadde noen sunne og kritiske reflekser. Men sammen med lysten til å høre til, spenningen som kan forføre folk inn i det ukjente, og den gode følelsen av å ha forstått noe andre ikke gjør, gikk det på et tidspunkt skeis, langt og ut på feil jorde.

Ny forskning fra USA, ved universitetet i Pennsylvania, viser at en tredjedel av alle amerikanere tror at covid-19 er et biovåpen skapt av kinesiske myndigheter. En av dem bak studien, psykologen Daniel Romer, forklarer konspirasjoner med at de gir folk er form for kontroll over verden.

De gir trygghet, særlig i utrolige tider.

Les også: EU vil bruke milliarder på land i sør for å få slutt på ulovlig migrasjon

Annen forskning viser at konspirasjoner har grobunn hos folk som ser verden som et farlig sted. Jeg tenker på min side, at verden trenger ikke se farlig ut for at man skal henfalle til dette. Det holder at den er uforståelig. At ting ikke henger sammen. Hvis du er amerikaner: Hvorfor overlever ikke du på to fulle jobber, mens de rikeste håver inn penger parallelt? Avstanden mellom de som har og de som ikke har skaper avgrunner der alt mulig mørkt kan gro.

Grensen mellom konspirasjoner og ekstremisme er hårfin. Begge deler er dessuten tett forbundet med vilje til voldshandlinger, så det er en farlig verden å vikle seg inn i. Tanken om «befolkningsutskiftning» i Europa, den såkalte Eurabia-konspirasjonen som Anders Behring Breivik skrev om i sitt manifest, for eksempel, er en konspirasjon som etter hvert er blitt forkledd som «innvandringskritikk» eller «teori». Nettsteder som Resett og Document bruker begge dette begrepet.

Sånn kan konspirasjoner forflytte seg fra sære nettsider, til noen litt mindre sære, og plutselig er de blitt mainstream.

Les også: Stoltenberg ønsker seg et større Nato med mer penger

Forskning på konspirasjoner viser at folk dras mot konspirasjoner når ikke-konspiratoriske forklaringer ikke tilfredsstiller grunnleggende psykologiske behov for å forstå verden og bekrefte ens subjektive oppfatninger av verden, eller ikke tilfredsstiller eksistensielle behov for kontroll eller sikkerhet, eller ikke tilfredsstiller de sosiale behovene for et positivt selvbilde som del av en gruppe. Å tilhøre noe større enn en selv, og finne trygghet der, er ofte en sterk kraft når folk havner innenfor det vi andre vil kalle irrasjonell tro på ting som ikke finnes.

Folk vender seg rett og slett mot konspirasjoner når grunnleggende behov ikke møtes.

En vaksinasjonsteori mot konspirasjonsteori er alt annet enn teori: Det er politisk kontroll over økonomien, over kapitalen, eller rett og slett: i stedet for kapitalen. Det er å sette menneskers behov først, ikke i ord men i handling.

Les også: «For kapitalistene har koronaen vært en fest»