Om vi skrur klokka tilbake til før 12. mars i fjor, var det én diagnose som gikk igjen når folk skulle sykmelde norsk debattklima. Det var polarisert og uforsonlig. Folk snakket til, ikke med hverandre, fra hver sin boble. Ikke noe spørsmål var for lite eller ubetydelig til at det ikke kunne settes på spissen og kastes inn i et ingenmannsland, mens meningsmotstanderne gravde seg ned i hver sin skyttergrav og fyrte løs.
Så kom det et fly fra Østerrike.
Les også: «Nå vet vi mer om hvordan nedstengningen påvirker foreldre og barn, og det bekymrer oss»
Det kler norske politikere at de klarer å samle seg på tvers av politiske skillelinjer når situasjonen krever det. Likevel. Det nesten totale fraværet av uenighet vi så i koronapandemiens aller første fase var et unntak, også til Norge å være. Nå er konsensusen i ferd med å mutere, og den nye, mer konfliktfylte debatten er en mer smittsom variant.
Det er bra. Vi trenger gode og skarpe diskusjoner om hvordan vi møter den mest alvorlige og langvarige krisen etter andre verdenskrig. Illusjonen om at krisehåndtering er et politikktomt rom, kan fint gå på historiens skraphaug.
Grovt sett kan det vi i mangel av et bedre ord kan kalle koronapolitikk deles i to: Forebygging og reparasjon.
Forebygging er alt som har med smittevern, restriksjoner, røde, gule og grønne nivåer, vaksiner, énmetere og masker å gjøre. Reparasjon er alle de økonomiske tiltakene som må til for å bøte på skadevirkningene av forebyggingen. Arbeidsløshet, konkurser, psykiske problemer, ensomhet, og tappingen av det oljefondet de neste generasjonene skulle nyte godt av.
Les også: – Det finnes ingen jobber for folk med min kompetanse og vi får ingen oppfølging (+)
Opposisjonspartienes spede forsøk på å skape dynamikk i koronapolitikken viser at reparasjonspolitikken er mye mer velegnet for politisering enn forebyggingspolitikken. Selv om regjeringen kunne håndtert opposisjonens vedtak om å oppheve skjenkeforbudet på en litt mindre barnslig måte, tok det seg dårlig ut at alkoholserveringen ble åpnet landet over, samtidig som den engelske mutanten tok en omvendt brexit og forserte grensene.
Derimot har angrepene på regjeringens politikk når det gjelder reparasjonstiltakene, vært både politisk viktige og strategisk riktige. Det har gjort mange av tiltakene bedre og mer rettferdige. Og der opposisjonen allikevel ikke har fått gjennomslag, har uenigheten vist tydelig at regjeringen er en Høyre-regjering som fører høyrepolitikk, ikke en konsesusregjering som driver med en slags allmenngyldig styringsteknikk, hevet over de politiske motsetningene.
Det gjelder særlig på to felt.
SV og Ap fikk markert tydelig at den første krisepakken manglet sosial profil da Frp og Solberg-regjeringen godtok at bedrifter som mottar kontanstøtte, kan levere utbytte til aksjonærene. Det ble sendt et tydelig signal da staten helte penger inn i store selskaper fra den ene kanten, mens aksjonærene kunne hente ut utbytte fra den andre kanten. Selv om næringsminister Iselin Nybø kommer fra Venstre, et parti som påstår at de er mest opptatt av små og mellomstore bedrifter, er det kapitalgigantene som har fått mest støtte.
Små, uavhengige gründerbedrifter, for eksempel i Oslos serveringsbransje, går over ende.
Les også: «En norsk politiker kunne aldri holdt en sånn tale. Vi kunne aldri hatt en sånn seremoni»
Petter Stordalens Strawberry Group har hittil mottatt over 170 millioner kroner. I desember skrev Ole-Andreas Elvik Næss ved Norges Handelshøyskole at fem selskaper til sammen hadde mottatt én milliard kroner i koronastøtte – like mye som 27.000 småbedrifter til sammen. Ifølge avisen Klassekampen har Dyreparken i Kristiansand mottatt 11,8 millioner i støtte, samtidig som de har tatt ut 10 millioner i utbytte.
Ekstra grelt blir dette når regjeringen fortsatt nekter permitterte feriepenger. For det har den fått mye og velfortjent kjeft. De som hevder at arbeidsløse ikke jobber, uansett, og derfor ikke trenger ferie, eller at ingen kan reise noe sted likevel, så feriepenger trenger man strengt tatt ikke, har ikke forstått noe av hva dette dreier seg om.
Ingenting.
Les også: «Hvem skal få stå først i vaksinekøen når vi er ferdige med disse aller mest utsatte gruppene?»
Lønnsmottakere får lønn 11 måneder i året. Den 12. måneden – som regel juni – får vi feriepenger, som beregnes som en prosentandel av årslønna fra forrige år. For de mange, mange som ble permittert i mars, og er forblitt permitterte, er dagpenger eneste inntekt i nesten ti av de tolv månedene i 2020. Da blir grunnlaget for feriepenger redusert tilsvarende, for de som er så heldige at de er tilbake i jobb innen sommeren.
Feriepengene beregnes bare ut fra den lønna man mottok fra 1. januar til man ble permittert – for eksempel fredag 13. mars, for å velge en dato med det riktige, symbolske alvoret. Dagpengene teller ikke med.
Feriepengene for permitterte ble fjernet i 2015, men nå har opposisjonen igjen krevd at det gjeninnføres. Foreløpig har de snakket for døve ører. Høyre, KrF, Venstre og Frp sier nei. Høyres arbeidspolitiske talsperson Heidi Nordby Lunde har kalt forslaget «galskap» og «ko-kooo».
Les også: Rastløse, kreative og spenningssøkende: Dette er fellestrekkene til skurker og gründere
Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B. Alstadheim har, i en ellers betimelig kommentarartikkel om tappingen av oljefondet, valgt ut akkurat denne utgiften som kroneksempelet på at vi bruker pengene våre barn skulle ha hatt i framtiden.
Hvorfor Høyre og Aftenposten så konsekvent peker på de 3,4 milliardene som kunne gått til en forutsigbar sommerinntekt for alle dem som har mistet jobben og levd med en trang og usikker økonomi, som det største problemet, kan man jo spørre seg. Hvorfor er denne stønaden så kontroversiell, mens stønaden til aksjeeiere som tar ut utbytte, ikke er det?
Hvem har egentlig betalt den største prisen?
Til sommeren vil mellom 200.000 og 350.000 permitterte og ekspermitterte oppdage at de ikke får feriepenger av dagpengene sine. Det vil være snakk om flere tusen kroner for de fleste. De som har vært ledig lengst, mister inntil 35.000 kroner. Men verken avdraget på lånet, husleia eller betalingsterminalen på Kiwi kommer til å reise på ferie.
Like etter at sommeren er over, er det stortingsvalg. Da får velgerne muligheten til å gi svaret på hva som var «ko-kooo og galskap» – å fjerne feriepengene for dagpenger, eller å gi milliardstøtte til de aller rikeste, og likevel la dem ta ut utbytte.