Kommentar

Fryktet kunst og frustrerte fruer

Tujahekkene på Oslos vestkant står uberørt tilbake. Likevel har det festet seg et inntrykk av at kunstnerne bak «Ways of Seeing» har tråkket over alle grenser i arbeidet med å filme hus og hager.

Bilde 1 av 2

Ingen dramatiker kunne pønsket ut en historie like fascinerende og surrealistisk som den vi ser utspille seg i all offentlighet rundt rettssaken mot Laila Anita Bertheussen (55), som står tiltalt for trusler mot demokratiet i kjølvannet den såkalte «Ways of Seeing-saken».

Les også: De lagde stykket som rystet staten. Nå starter rettssaken (Dagsavisen+)

Man skulle tro rettssaken ville skape større sympati for den frie kunsten og kunstnerne som i snart to år har levd under et umenneskelig press, med trusler, PST-etterforskning, siktelser og offentlig sverting fra noen av Norges mektigste personer. At det ikke er slik må ses i sammenheng med det sterke narrativet som er blitt skapt av kreftene teaterensemblet selv satte søkelys på, og som påberoper seg fortsatt offerrolle som fornærmet i saken.

Teaterstykket «Ways of Seeing» som hadde premiere i Oslo høsten 2018, er ifølge aktoratet i Tingretten hovedmotivet for de handlingene Bertheussen er tiltalt for å stå bak.

Få så teaterstykket da det ble satt opp første gangen, og ikke mange har fått muligheten til å se det i ettertid. I den etter hvert mye omtalte VG-kronikken fra 1. desember 2018 kalte Bertheussen teaterframføringen en «grov invasjon av mitt privatliv».

Det er ikke så rent lite ironisk, enn så tragisk det er, at en person som søkte å unnslippe offentligheten nå får privatlivet sitt endevendt i forbindelse med medienes dekning av en sak som i sin natur savner sidestykke.

Teaterstykket som tok mål av seg å kartlegge «nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn», er i likhet med kunstnerne bak blitt gissel i ordskiftet som dels går under ed i Tinghuset i Oslo, dels på sosiale medier, hvor bevisførsel, uttalelser, tusjpenner, lukkede chatgrupper på Facebook – kort sagt hele sakens absurde tyngde – har fyrt opp under kommentarfeltene.

Kommentar: Døra hjem til mor Erna, den står åpen. Hun elsker alle sine borgerlige barn

De av oss som har etterlyst den politiske kunsten som drivkraft også for teaterfeltet, har altså fått mer enn vi noensinne trodde var mulig. Likevel blir selve stykket stående igjen som elefanten i rommet.

«Dette er et elendig teaterstykke. Det er ikke mange som hadde orket å se det, hadde det ikke vært for alt dette», sa Laila Bertheussens samboer Tor Mikkel Wara i vitneboksen sist uke, hvor han omtalte det hele som et «ganske kynisk» PR-stunt fra teatergruppa.

Noen stor teateranmelder blir Tor Mikkel Wara neppe. Men det han deler med mange som ikke har sett stykket, er en forutinntatt holdning om at kunstnerne, i fremste rekke regissør Pia Maria Roll og skuespillere/medskapere Sara Baban og Hanan Benammar, vitterlig har ligget i buskene i flere døgn og filmet inn gjennom vinduene til Wara og Bertheussen, ekteparet Ingvild Smines Tybring-Gjedde og Christian Tybring-Gjedde, som denne uka må i vitneboksen, og andre profilerte personer og samfunnsaktører innen alt fra innvandringsfiendtlige nettsteder til toppen av norsk finansliv.

Enhver med en smule forståelse for teaterkunstens bruk av virkemidler og symbolikk vet en slik filming og en slik krenking av privatlivets fred ikke har funnet sted. Sara Baban og Hanan Benammar har ikke vært på privat grunn og «snikfilmet» i ukevis.

I teaterforestillingen går tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund rundt og forteller hvor grensene går, om «kartlegging» og kravene om mer overvåking i samfunnet. Men bildene som vises av de ulike boligene, hvor ingen adresser nevnes og man skal være svært lokalkjent for å kunne finne fram til «motivene» i virkeligheten, har mindre betydning enn det kunstnerne i realieten ønsker å si.

Les også: Bertheussen i retten: – PST siktet meg med full hornmusikk

Det er viktigere å lytte til og forstå tankene og historiene til Sara Baban og Hanan Benammar, om situasjonen i Syria, kurdisk-dominerte Rojavan, det å flykte fra Saddam Hussains regime eller å reise fra et stadig mer fremmedfiendtlig Frankrike bare for å finne ut at de samme høyrekreftene som har nådd toppen der, også har fått sterke posisjoner i det offentlige Norge.

Gjennom sang og musikk, et spøkelse og lange samtaler rundt feminisme, overvåking og politiske strømninger, skapes et komplekst kunststykke av en teaterforestilling fullt av illusjoner og ytringer. Fordi det kunstneriske språket krever kunnskap, kunne folk som aldri har sett stykket komme med bastante meninger om at det både krenker privatlivets fred og norsk lov.

Det har under rettssaken blitt tatt til orde for at NRK burde vise stykket, slik at alle som ville kunne sett hvor hårreisende beskyldningene er mot selve stykket og kunstnerne bak.

«Ways of Seeing» rystet vitterlig staten slik Dagsavisens anmelder spådde etter premieren. Bertheussens samboer Tor Mikkel Wara måtte gå av som justisminister. Statsminister Erna Solberg har idet vi går inn i rettssakens tredje uke pinlig nok ikke trukket sin egen refs av kunstnerne bak teaterstykket i tvil.

Hennes uttalelse om at det å sette et fokus på politikere og deres omgivelser «bidrar til at det er tøffere å være politiker», står igjen som et utilbørlig angrep på kunstnerne, på teatrene som har hatt stykket på spilleplanen, og på ytringsfriheten vi må kunne forlange at en folkevalgt norsk toppolitiker forstår hva innebærer.

De uoffisielle nettverkene på høyresiden, i randsonen mellom den politiske makten, PR-byråer og innvandringskritiske nettsteder, er blitt avdekket. En samtalegruppe på Messenger som skal ha hatt Bertheussen som pådriver, impliserer blant andre daværende Frp-statsråd Ingvil Smines Tybring-Gjedde og Rita Karlsen i Human Right Service. Loggen fra samtalene som nettstedet Filter har publisert de siste dagene, viser en aktiv svartmaling fra deltakernes side som kun finner sin like i TV-dramaenes verden. Gjerne med et glass vin underveis for å dempe det første sjokket «Ways of Seeing» åpenbart ga.

«Konene til investorene ble også nevnt», skriver angivelig Bertheussen på tråden, som om Oslo vest over natta ble Norges svar på Wisteria Lane, hvor de frustrerte fruene finnes sammen over en felles fiende. Av alle ting et teaterstykke på en av Oslos aller minste teaterscener. Det var rått parti.

Nettverksbyggingen var ment å ramme stykket i seg selv og de ulike aktørene bak. Nå kan Pia Maria Roll si «hva var det vi sa» med god samvittighet, uavhengig av hvorvidt Bertheussen blir funnet skyldig eller ikke. De som bør gå i seg selv er norske toppolitikere som kjøpte påstandene mot kunstnerne, og deler av pressen, som brukte lang tid på å forstå kompleksiteten.

Til medienes forsvar kan det sies at konspirasjonsteorier brygget på venstresiden ikke smaker bedre enn de på høyresiden, og at hele saken i begynnelsen var en suppe av ord mot ord, kokt rundt et teaterstykke ikke mange hadde sett, og et teaterensemble som i likhet med politikere og nettroll kom med påstander om sammensvergelser som ikke uten videre kunne bevises. Så fikk ensemblet hjelp fra svært uventet hold når det gjaldt få dbevis fram i lyset.

Takket være at Roll, Benammar og Baban har greid å vinne tilbake regien over egne liv, også det kunstneriske, er fiksjonen blitt til en virkelighet som skaper større uhyggestemning enn den trioen la opp til i teaterstykket.

Mer fra Dagsavisen