Kommentar

Generasjonskrigen

Politisk korrekte drittkjerringer og hvite menn som pusher femti. Hvordan havna vi i denne slagmarka?

Kollegaen min er oppgitt. Å mene ting i avisen er ikke som det en gang var. «For ti år siden kunne jeg skrive omtrent hva jeg ville, og fikk kanskje en sinna e-post. Nå skal det ingenting til, før folk er rasende».

Jeg nikker. Ikke at jeg veit noe om hvordan det var for ti år siden, men jeg har erfart at det ikke skal mye til før internett gir deg verbal juling.

Du trenger ikke være særlig kontroversiell engang.

Les også: «Først var det fantastisk! Så leste hun hva de skrev om henne»

En stund tilbake skrev samme kollega om veganere. Det var en underholdende liten tekst, skrevet med glimt i øyet. Jeg, tjuetre år yngre, så det voldsomme sinnet teksten hans kom til å skape.

Pang, krasj, bang. Generasjonene kolliderte.

De som var opptatt av veganisme leste min kollega som uvitende og intolerant. Der han prøvde å fleipe, så de feilinformasjon og fordommer. Han, som var helt uforberedt på at noen kom til å reagere, skjønte ikke hva de ble sinte for. Og sånt blir man jo sint av.

De fleste som deltar i den offentlige debatten har nok følt på dette. Å bli vridd og vendt på.

Misforstår de meg med vilje nå? Man går mange runder med seg selv før man publiserer. Bare sånn i tilfelle man skriver noe som noen kan oppleve som støtende. Det er på mange måter dette «woke-debatten» handler om.

For tida et trendy ord å bruke som skjellsord om de man mener er overdrevent politisk korrekte, og som leter etter ting å bli krenket av. Rekk opp en hånd den som blir beskyldt for dette med jevne mellomrom. (Undertegnede hever hånda i været).

Mange har ment at det er de med ukonvensjonelle, ikke politisk-korrekte meninger som står i fare for å bli «canceled», (enda et trend-ord, sorry) eller «fjerna» om du vil, fra offentligheten. At grensene for hva som er lov å si, snevres inn. «Det er en fare for at ytringsrommet blir nedkjølt» sa mediekritiker Anki Gerhardsen på Dagsnytt 18, etter at Harry Potter-forfatteren J.K Rowling skrev om kjønn på Twitter, og fikk voldsom motstand.

Grunnloven beskytter deg ikke imot at noen synes du er en drittkjerring.

Les også: «Forfatteren er død, lenge leve Harry Potter»

I Rowling-debatten begrunnet man frykten for en «cancel-culture» med at forfatteren ble kalt «fitte» og «hore» på Twitter. Men man kan bli kalt verre bare ved å bevege en lillefinger inne på internett. Det er blitt nådeløst, ja, men ikke bare for noen.

Gammel som ung, høyt utdanna eller ei, damer og menn, høyre eller venstresida. Ingen kommer lett unna.

For hva er egentlig nedkjølt her? Det kan ikke være diskusjonen på sosiale medier etter at SIAN var på Debatten på NRK. Ikke kommentarfeltene under enhver artikkel om Trond Giske og metoo heller. TV 2s USA-korrespondent Fredrik Græsvik slettet vel ikke Twitter nylig fordi ting var så himla kjølig?

En konsekvens av steile fronter, er fiendebildene vi skaper og tvinger hverandre inn i.

Hvite menn som pusher femti, og overdrevent politisk korrekte, halvgærne feminister, er et godt eksempel på det. Jeg har selv henvendt meg til «hvite menn på femti», som om de var en homogen gruppe. Det er en uting. Sånt lærer man når man selv blir kategorisert. (Hilsen en som visstnok har synka mensen med Greta Thunberg. High five!)

Denne krigen starta med at makt har forflytta seg. For det har skjedd noe med hvem som blir lyttet til, når en tenåringsjente fra Sverige kan skape internasjonale klimabevegelser. Man trenger ikke lure på hvorfor det er provoserende for en generasjon som er vant til at det er de voksne som bestemmer.

Før i tida hørte man på den høyt utdanna læreren uten noe særlig spørsmålstegn; han fikk snakke uavbrutt, for han var både autoriteten og den intellektuelle i rommet.

Min generasjon hyler til statsministeren at hun burde bli «fjerna».

Les også: Si unnskyld, Erna

Alle kan ha en blogg, alle kan ha en Twitter-konto. Og alle kan få sinnssyke mengder med følgere på sosiale medier. Så de med mest innflytelse, trenger ikke lenger være de med høyest utdanning. Jeg kan forstå, helt på ekte forstå, at det er ubehagelig at makta flytter på seg. Men det er på tide at den blir jevnere fordelt. Det andre kaller for «woke-kultur», opplever jeg i noen tilfeller at er framskritt. Mer demokrati. Flere stemmer og perspektiver.

Du trenger ikke en doktorgrad for å ha innflytelse. Du trenger ikke være en del av en elite. Man kan skape en revolusjon med litt papp og svart sprittusj.

At vi ønsker å misforstå hverandre, gjør ikke demokratiet noen tjeneste. Alle som har en posisjon hvor de blir sett og lyttet til, burde gjøre en grundig jobb for å gå i dialog med dem som mener noe annet enn deg. Ikke bare hamre løs der det gjør vondest.

Så. Noen menn på femti som vil bli vennen min? På forhånd takk.

Mer fra Dagsavisen