Kommentar

Profitørene kommer

Jonas Gahr Støres pengeproblemer kunne vært Arbeiderpartiets mulighet til å løfte fram sin viktigste valgkampsak.

ØKONOMISK TRØBBEL: Jonas Gahr Støre innkasserte ingen politisk profitt da han kommenterte fond-saken i Stortingets vandrehall onsdag kveld. FOTO: BERIT ROALD/NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jonas Gahr Støre har en ganske stor, privat formue. Det er ingen hemmelighet. Denne formuen har han plassert i fond som er forvaltet av DnB. Det er heller ingen hemmelighet.

Ett av disse fondene er DnB Private Equity Retail B. Der hadde Støre plassert drøye 1,3 millioner. Dette fondet igjen har investert i blant annet oppkjøpsfondet KKR. Og KKR er inne på eiersiden i selskapet Ambea. Ambea eier Stendi, tidligere Aleris, som er en stor aktør innen kommersiell omsorg i Norge. Da NRK omtalte eierskapet onsdag, utløste det full panikk i Arbeiderpartiet. Støre solgte seg ut og måtte stå skolerett.

Femteleddseierskapet er, ifølge Dagens Næringsliv, verdt maksimalt 120 kroner. Robert Næss i Nordea Markets mener verdien er enda mindre: 84 kroner – og at Støre har tapt fem kroner på investeringen, fordi aksjekursen til Ambea har falt.

Jaktlaget salet like fullt på hestene og gjorde seg klare til å galoppere av sted. I Tromsø skrev Nordlys-redaktør Skjalg Fjellheim at «Støre har et pengeproblem». Rødt-politiker Mimir Kristjansson mente at en Ap-leder ikke kan være millionær. Implisitt at Støre må gå av eller gi bort pengene sine.

TV2s politiske redaktør Aslak Eriksrud mente at Støre like gjerne kunne investert i klasevåpen. Klasevåpen har lemlestet og drept tusenvis av sivile, og de fortsetter å ødelegge og ta liv i lang tid etter at krigen er over. Norge er ett av en lang rekke land som har sluttet seg til konvensjonen som forbyr disse uhyggelige våpnene. Man kan aldri vite, selvfølgelig, men jeg vil ta sjansen på å tippe at selv Bjørnar Moxnes synes klasevåpen er verre enn å tape fem kroner på å eie aksjer i et selskap som driver med kommersiell omsorg, via et selskap, via et fond, via et fond, via et fond.

Heller ikke Frps nestleder Terje Søviknes lot seg stoppe: «Jonas Gahr Støre har reist land og strand rundt for å skjelle ut det han kallar velferdsprofitørar, også har han altså sjølv investert i desse selskapa», freste han.

Hva får man for 84 kroner i våre dager? Støre fikk motvind fra alle kanter, tverrpolitisk fordømmelse fra Frp til Rødt, et ødelagt og kaotisk valgkampdøgn og en endeløs rekke revolverintervjuer. For et røverkjøp.

Så skjedde det noe. Etter et døgns tid begynte stormen av kritikk å løye, helt ned til flau bris. Terje Søviknes ville ikke komme til Dagsnytt 18 og framføre sin kritikk. Ikke noen andre fra Frp, heller. Eller noen fra Høyre. Selv i Aftenposten mente man at nå hadde dette kanskje gått litt over styr. Her i Dagsavisen fikk Støre bred støtte fra Aps ordførere.

Les også: Støres formue krympet

Saken snudde. Men det er ikke sikkert det betyr all verden. Velgerne hadde blitt minnet på at Støre har penger. At han er mangemillionær. Millionærarving. Investor. Kapitalist. Profitør. Krøsus. De assosiasjonene kan i seg selv være nok til å demobilisere Ap-sympatisørene partiet desperat prøver å få ned fra gjerdet og inn i stemmelokalene den siste, viktige valgkampuka. Det spiller ikke så stor rolle om saken holder vann. It’s the economy, stupid.

Kunne Ap håndtert dette annerledes? Partiet har – stort sett forgjeves – forsøkt å sette profitt og kommersialisering i velferden på dagsorden i hele valgkampen. Bomkrise, regjeringskrise og det rare skaberakket av en avtale det hele endte opp med, har lagt et tjukt lag av svevestøv og eksos over absolutt alle andre saker.

Støres 84 kroner illustrerer perfekt det budskapet Ap har prøvd å få ut. Store, internasjonale investeringsfond ser på norsk velferd, som er finansiert av dine og mine skattekroner, som interessant og lukrativt. Derfor kjøper de det opp, eller de plasserer pengene sine der på andre måter. Ikke for å passe på gamle og syke, eller for å hjelpe barn som har det tøft. Men for å tjene penger. For at de skal kunne tjene disse pengene, må utgifter kuttes. Det er som regel utgifter til de ansattes lønn og pensjon.

Vi aksepterer å betale skatt for å bygge samfunnet vårt og for at flinke fagfolk skal passe på og hjelpe oss når vi er syke, gamle eller når livet går på tverke på andre måter.

Det er langt vanskeligere å akseptere at skatten går til kommersielle aktører via utbytte, konsernbidrag eller finurlige overføringer i kompliserte selskapsstrukturer.

En gjennomkommersialisert velferdssektor er mye mer alvorlig enn at noen skattekroner forsvinner ut av sektoren, og kanskje også ut av landet.

Les også: Partifellene fortviler

Det er alvorlig fordi det rokker ved en av de viktigste pilarene i velferdsstaten: Skatteviljen. Hvis fellesskapet ikke oppleves som et spleiselag, men et system som snyter deg, et glass du fyller på mens rike folk putter sugerørene nedi og slurper i seg, er det mer sannsynlig at du vil foretrekke å ordne for deg selv, med dine egne penger, på din egen måte. Så får de andre også klare seg som best de kan.

Det er denne diskusjonen Ap og resten av venstresiden har ønsket seg i ukevis i denne valgkampen. Men de grep ikke sjansen da de hadde den. I stedet fikk vi nok en runde med Millionær-Støre.

Det har både venstresiden, Ap og Støre tapt langt mer en fem kroner på.

Hege Ulstein

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen