Jo da, barnet vårt skal gå på Vahl skole

«Se på den skjønne jenta som leker der! Hun kan jo ikke leke med barna som går i barnehagen her.»

Dattera mi lekte i Urtehagen på Grønland i sommer, på det fine nye uteområdet til barnehagen ved siden av moskeen, da et forbipasserende par stoppet opp og kom med denne bemerkningen. Vi var ett drøyt kvartal unna hennes egen barnehage. Paret ble stående mens de snakket til hverandre om hvordan «det er bare brune barn på Vahl skole, det er ingen norske barn der lenger».

Med jevne mellomrom blir vi spurt av slektninger og bekjente om vi ikke skal flytte vekk fra Grønland før skolestart så ikke dattera vår skal sogne til Vahl skole. Kanskje er det ikke så rart at spørsmålet stilles. Googler man Vahl skole, finner man så mangt. Document.no, Human Rights Service, Resett og deres meningsfeller har kost seg opp igjennom tidene med å melde om både hijabbruk og hudfarge på barn i 17. mai-toget.

Det finnes også saklige kilder som maler på samme bilde. Kommunal Rapport melder om at foreldre bevisst sender barna til andre skoler med lavere andel minoritetselever. Stedsanalysen av Grønland fra i fjor høst bekrefter at det er en vanlig problematikk. Folk flest flytter vekk før barna skal begynne på skole i området. Noen sender barna til andre skoler, som vi også er blitt rådet til av foreldre i barnehagen vår.

Det er nok ikke bare solskinn og regnbuer på Vahl. Mange av barna som vokser opp i denne delen av byen vår lever i familier med vedvarende lavinntekt. Vi som bor tett sammen i byen ser jo mange vonde skjebner rundt oss daglig, om de tigger på gatehjørnet eller krangler i kø utenfor Fyrlyset. Selvsagt er ikke det på toppen av ønskelista å bevitne på vei til og fra skolen hver dag. Men sånn er nå verden en gang, noen av oss er på gode steder i livet og andre er ikke det. Andre lider ikke mindre om vi snur oss vekk, ser en annen vei – eller flytter vekk fra dem.

Kanskje hadde det føltes tryggere å flytte inn i en «bedre» skolekrets, men det ville kommet med en bismak. Vahl har sine utfordringer, men bør de løses av noen andre, en annen gang? Kanskje en annen gjeng med foreldre kan sende sine barn til Vahl først, siden de andres barn jo ikke er like verdifulle for meg som mine egne? Jeg skal innrømme at jeg har tenkt tanken.

Vi vil alle ha trygge oppvekstmiljøer for barna våre, hvor de trives, blomstrer og gis alle muligheter i livet. Ingen kan klandres for dét, men den gode intensjonen gir allikevel negative ringvirkninger. Bør vi ikke heller bygge opp nærmiljøer der vi lever sammen, lærer av hverandre og drar hverandre opp sammen?

På Tøyen skole har de klart å snu trenden, etter iherdig innsats fra modige foreldre. Endringen er strålende. Uheldigvis har ikke det samme skjedd med Vahl, ironisk nok til dels fordi barn søkes vekk fra Vahl og til Tøyen i stedet.

Denne helga bestemte vi oss, etter mye tvil og betenkning. Vi blir boende. Vi skal ikke busse barnet vårt vekk. Dattera vår skal på Vahl. Vi håper de andre foreldrene i nabolaget vil bestemme seg for det samme.

Så kjære superansatte på Vahl skole, håper dere tar vel imot den skjønne jenta vår om to år. Vi gleder oss til å se henne leke i skolegården med de andre barna der – og ikke minst, at flere av de hun allerede kjenner også vil være med.