Jeg forstår Bastholms sinne

I mediedekning er normbruddet på debattformatet i partilederdebatten det største poenget.

I kjølvannet av partilederdebatten under Arendalsuka har vi fått nok en irriterende metadebatt om en irriterende metadebatt.

MDG vil redde verden, særlig de fattige barna i Afrika. Slik reduserte en over gjennomsnittlig politisk engasjert 30–50-åring Une Aina Bastholms klimaengasjement i partilederdebatten mandag, en god nok barnsliggjøring til at Aftenposten trykket den svart på hvitt som innledning av sin kommentarsak om den samme debatten.

Det er ikke bare Aftenposten. Et samlet, og for å låne et av Gahr Støres forbudte ord, jævla, pressekorps er mest opptatt av at partiene fortsatt mener det de mener, at de vingler der de vingler og at Jonas Gahr Støre for en gangs skyld ikke holdt seg til manus.

Som alt annet i mediebildet om dagen er partilederdebatten og metadebatteen rundt den tabloid og sensasjonalistisk. Bompengedebatten får spalteplass fordi den kom så plutselig, fordi det politiske jordskjelvet, som er startet og stemt på av voksne, er så stort, og fordi reaksjonene fra velgerne og «aktivister» er så synlig.

I motsetning, selvfølgelig, til 20.000 demonstrerende barn og ungdom foran Stortinget ved to anledninger bare i år. I motsetning, selvfølgelig, til at MDG på 8 år har gått fra 0,9 til 7 prosent på nasjonale målinger, at de ser ut til å bli det tredje største partiet i Oslo. For som med klimasaken i seg selv er Miljøpartiets framgang for treig til at den er interessant å dekke.

Mediene savner Sandberg og Bahareh på Arendalsuka. Dere vil så gjerne at den norske politiske basaren skal være et amerikansk sirkus. Hvor Støre er litt mer Clinton enn han egentlig er, hvor Erna er en litt snill republikaner, hvor Sylvi er Siv og hvor Bjørnar er Bernie.

Så dere hausser opp det som hausses kan. Dere trekker fram utbrudd og stillstand i meninger, dere diskuterer et nytt partis inntog og dere bryter ned debattformatet. En ting er vi enig i, det var en irriterende debatt. Irriterende fordi det viktigste som ble sagt ble drukna i fire regjeringspartiers sure oppstøt om at de gjør mer for klima enn noen noensinne har gjort.

I deres mediedekning er sinnet i seg selv, normbruddet på debattformatet, en større sak enn det som ligger bak. Jeg forstår Bastholms sinne. For henne, for meg og for tusenvis av andre er klimatrusselen ekte, og kontrasten mellom hvor stor krisen er og hvor lite den dekkes og gjøres noe med forsterker frustrasjonen vår, den blir nesten den eneste politiske saken som betyr noe. Sinnet Bastholm viste er vår helt reelle frykt.

Innen 80 år kan India og Sør-Asia bli ubeboelig, hva gjør vi når 2 milliarder mennesker må inn i våre områder for å overleve? Hvis klimaendringene fortsetter i det tempoet det er i nå står vi overfor global ferskvannsmangel, hva gjør vi for å ruste oss mot det? Eller når ferskvann blir storpolitikk og ressursmangel fører til krig? Hva gjør vi når vannstanden øker og utsletter landområder? Hva gjør vi hvis avlinger ødelegges av ekstremvær fem år på rad? Da hjelper det lite at Norge kommer bra ut av den globale oppvarmingen.

Det vil jeg gjerne at en partilederdebatt skal handle om. Og jeg vil at mediene skal ta samfunnsansvaret sitt på alvor. Jeg forstår at folk bryr seg om bompenger, jeg bryr meg også om andre politiske saker enn klima. Men medienes ansvar er større enn å tilfredsstille folks behov for informasjon om saker de allerede bryr seg om. Medienes ansvar er å løfte opp debatten og belyse det som faktisk står på spill, spesielt på lang sikt. Ikke kun å rapportere om ukens drama.

Men nei, klimasaken er politikk for barn som meg og Bastholm. Bompenger, derimot, det er politikk for ansvarlige, analyserende voksne.