Ikke undergrav oss, Norlandia

Kritikken mot kommersielle sykehjem handler ikke om ideologi, men om reelle opplevelser fra ansatte.

Landdirektør i Norlandia Riikka Aubert skriver i Dagsavisen 27.4.19 at «private gir økt kvalitet i eldreomsorgen». Det er ingen tvil at det finnes eksempler på godt kvalitetsarbeid i kommersielle sykehjem, og det er ingen tvil at også Norlandia har bidratt innenfor eldreomsorgen. Men nå er det ikke slik at en god gjerning gjør opp for alt annet kommersialiseringen fører med seg. Riikka Aubert bruker Oppsal som et enkelteksempel, men Norlandia har drevet flere sykehjem gjennom flere år som ikke kan vise til samme resultater.

Riktig kompetanse på riktig plass til enhver tid: Uansett hvem som drifter en eldreinstitusjon er kompetansen det viktigste momentet for kvalitet. Det finnes eksempler i mediene, hvor kvaliteten har ført til alvorlige avvik i tjenestetilbudet til tjenestemottaker. Man ser tendenser til at kompetent fagpersonell søker seg bort fra kommersielle sykehjem blant annet på grunn av lønns- og pensjons- og arbeidsforhold. Det gjelder også Norlandias sykehjem. Jo lengre tid de kommersielle drifter sykehjemmene, jo lavere blir snittlønna. Tariffavtalen til Spekter, som blant annet Norlandia tilhører, har en lønnsstige på fire år, mens Oslo kommune har en lønnsstige på 16 år. Det sier seg selv at ansatte i de kommersielle sykehjemmene blir lønnstapere.

Det kan også vises til store forskjeller i pensjonsvilkårene i offentlige og kommersielle overenskomster. Det er blant annet dette Oslo-byrådet oppgir som hovedgrunn til at en kommersiell time i Oslo koster mindre enn en kommunal.

Vigdis Knapperholen søkte seg bort fra et av Norlandias sykehjem. Til tross for at hun hadde videreutdanning i geriatri, og ble ansatt på en forsterket demensavdeling, var det ikke rom for å forhandle lønn slik at hun fikk samme lønn som sine kolleger. Vigdis sa opp jobben sin i Norlandia og søkte seg videre til Oslo kommune (Fagbladet 12.12.16). Samtidig kunne Adolfsen-brødrene som eiere i Norlandia ta ut 102 millioner i utbytte i 2015–2016.

Det skjer også i kommersielle sykehjem at ansatte i støttefunksjoner som for eksempel vaktmester, portør, kontoransatte og kokker blir sagt opp, da det ikke stilles krav til disse funksjonene i kontraktene. Dette medfører at pleiere må utføre disse oppgavene. Helsefagarbeiderstillinger omgjøres til sykepleierstillinger med den hensikt å gi inntrykk av «økt kvalitet».

Å fjerne faggrupper som utfører omsorgs- og driftsoppgaver har medført at sykepleiere har måttet utføre flere oppgaver som ikke er knyttet direkte til pasienten. 6 av 10 sykepleiere sier de utfører oppgaver de mener andre burde utføre, viser en undersøkelse Sykepleien har utført blant sine medlemmer (28.2.19). Leder i Norsk sykepleieforbund, Eli Gunnhild By, sier til Sykepleien (7.2.19) at det er ikke lurt å bruke sykepleiere til å tørke støv av nattbord, det blir dyrt for samfunnet. De kommersielle tilbyderne har altså i sin iver etter å vinne nye kontrakter bidratt til at sykepleierne må bruke mer tid på oppgaver knyttet til renhold, mat og måltider slik at det blir mindre tid på kvalitets- og kompetanseutvikling.

Det stilles krav til bemanning i kontraktene mellom oppdragsgiver og de kommersielle tilbyderne som sier noe om hvor mange ansatte det skal være på jobb til enhver tid. Dette kalles pleiefaktor, denne faktoren er lik hos private og kommunale tilbydere. I noen tilfeller finnes det eksempler på at kommersielle har fått tildelt en høyere pleiefaktor enn kommunale sykehjem, noe som selvsagt har medført at den kommersielle parten har et ganske stort fortrinn når det kommer til kvalitetsmål og aktiviteter. Dette gjaldt blant annet Oppsalhjemmet som det henvises til i kronikken til Aubert.

Det finnes også eksempler på kreative løsninger når det kommer til å fylle kravene til pleiefaktor. Hvor mange som skal være på jobb på hver vakt gjenspeiles i arbeidsplanens bunnlinje, og ved å sette opp ansatte som ikke deltar i drift gjennom hele dagen i arbeidsplanen ser det tilsynelatende ut til at pleiefaktoren er oppfylt. Dette, i kombinasjon med utstrakt bruk av ufaglært personell, har innvirkning på kvalitet. Det medfører at faglært personell får større press på å få utført de mest elementære oppgavene på sykehjemmene.

En brutal personalpolitikk har bidratt til en flukt av kompetent personell fra de kommersielle sykehjemmene. Forventningene til inntjening i topptunge ledelser har medført høye krav til de som jobber på sykehjemmene. Som ansatt kan du risikere å stå til ansvar for uheldige hendelser som inntreffer på din vakt, som har sin begrunnelse i at det er for få folk på vakt, og eventuelt andre systemfeil den enkelte ansatte ikke rår over.

Vi anerkjenner at sykefravær er en utfordring for samfunnet i sin helhet. Arbeidsgiver har plikt og rett til å følge opp ansatte som er syke. Når dette er sagt kan vi si at det å ha hyppig fravær hos en kommersiell aktør som Norlandia betyr at oppfølgingen arbeidsgiver er pliktig til å gjennomføre, utføres på en slik måte at den ansatte stort sett føler seg presset til å gå på jobb uansett tilstand. «Du kan ta en Paracet så kommer du på jobb», er løsningen på de fleste tilstander. I mange tilfeller har ansatte uttalt at sykefraværsmøte oppleves som en personalsak og ikke som noe som skal være til hjelp for den ansatte. Det er også eksempler på at ansatte har fått inndratt sin egenmeldingsrett og at arbeidsgiver har bestridt sykemeldinger.

Så Rikka Aubert, det handler ikke om ideologi, men om reelle opplevelser fra ansatte i kommersielle sykehjem. Det forventes en viss anstendighet i debatten og at en unngår å undergrave disse opplevelsene og kaller dette ideologi fra ytterste venstre.

Kronikkforfatterne er i dag ansatt i Oslo kommune og er med i aksjonsgruppen Velferd uten profitt.