Til høyre: Oddvar Brå går inn til seier på 15 kilometer klassisk under VM i Oslo i 1982. Det er Norges siste VM-gull på øvelsen. Til venstre: Martin Johnsrud Sundby går inn til tredjeplass på 30-kilometeren i VM i Seefeld sist lørdag.

Hvorfor heier vi ikke på Martin Johnsrud Sundby?

Med en karriere på hell og tre verdenscup-trofeer, men ikke ett individuelt mesterskapsgull, starter Martin Johnsrud Sundby onsdag helt likt med Oddvar Brå anno VM i Oslo i 1982. Forskjellen er at alle heiet på Brå.

(OBS. Denne saken ble publisert før Sundby tok sitt etterlengtede første mesterskapsgull onsdag).

Oddvar Brå var selvsagt spent da han gjorde seg klar for 15-kilometeren i VM i Oslo 23. februar 1982. Men han visste han hadde hele Norge i ryggen. Han hadde vært en av verdens aller beste skiløpere siden tidlig på 70-tallet, med tre sammenlagtseiere i verdenscupen. Men det hadde aldri villet seg i et internasjonalt mesterskap. To sølv og to bronse i stafett var hele beholdningen, og nå var han snart 31 år gammel. Skulle han endelig lykkes, eller ville nervene ta ham igjen?

Da Brå vant sitt første VM-gull denne februardagen for 37 år siden, var det som et nasjonalt traume endelig var over. Vi var letta og lykkelige. Selv pappa, som aldri har interessert seg en millimeter for sport, var med. Jeg var ti år, og hadde fått på meg skia allerede før jubelen hadde lagt seg. Jeg var så inspirert.

I dag går Martin Johnsrud Sundby for VM-gull på 15-kilometeren i Seefeld. Akkurat som Brå i Oslo i 1982. Han er 34 år, har tre verdenscup-trofeer – og ingen individuelle OL- eller VM-gull. Om han blir Norges første verdensmester på 15 kilometer klassisk siden Oddvar Brå betyr selvsagt enormt for Røa-mannen selv. Men nordmenn flest virker ikke å kunne bry seg mindre. Hvorfor er det sånn?

Les også: «Jeg husker godt hvor jeg var da Brå brakk staven. Men forrige VM? Aner ikke!»

OK. Det var selvsagt en annen tid tidlig på 80-tallet. Færre nordmenn kjempet om gull i langrenn. Du hadde Aunli og Mikkelsplass, selvsagt. Men ikke et helt kobbel av løpere som i dag. Også har Northug stjålet lyset fra Sundby i årevis. Og med en gang han ga seg kom Klæbo og stilte seg på spotten. Ingen sto i veien for sola da Brå gikk.

Men det er ikke forklaring nok.

Kan det være dette med astmamedisinen og dopingdommen? Vi tror jo ikke han er noen doper, men det hjalp ikke akkurat på populariteten hans likevel. Problemet er at Sundby ikke var noen publikumsyndling før 2016 heller.

Nei, forklaringen er en helt annen. Det er noe med personligheten. For mens Oddvar Brå var det urnorsk staute, forutsigbare, beskjedne og folk-flest-aktige trønderske, er Martin Johnsrud Sundby vestkantgutt med superambisjoner og såkalt vinnerskalle. Det er jo ikke like sympatisk. Du er nødt til å vinne for å bli likt med slike attributter.

Det kleber liksom ved ham i alle sammenhenger.

Derfor står det ikke til troende når Martin Johnsrud Sundby skal virke fornøyd med egen fjerdeplass og glad for lagkameratens gull! Ingen tror på at han er skikkelig kompis med Klæbo, slik det så ut som han prøvde å gi inntrykk av da de hadde vunnet lagsprinten sammen i OL i fjor! For Johnsrud Sundby er en smått påklistra jovial, lettere humørsyk og noe merkelig skrue som bare tenker på seg selv. Det er slik vi ser ham.

Det begynte allerede etter bronsen på 15-kilometeren under VM i Oslo i 2011; dannelsen av dette vanskelige imaget. Sundby var opprørt, og mente medaljen var «payback» til media etter at han hadde fått «pepper i avisene hver uke».

«De har jo prøvd å bryte oss ned så godt de har kunnet i mange måneder. Det er hardt når du jobber livet av deg hele døgnet, hele året», klaget Johnsrud Sundby.

Se også: Her er VM-programmet

Altså! Nå hadde han tatt sin første VM-medalje, og så velger han å sutre! Han har fått oppfylt guttedrømmen, og så beslutter han å sitte der og føle seg urettferdig behandla.

Du blir ikke elsket av folket på den måten.

Men for to små uker siden, rett før VM, skjedde det noe.

Camilla Fjeldheim Hovelsrud fra Hosle i Bærum skrev et innlegg i lokalavisa om sønnen Gustav. Niåringen har cerebral parese og liker å gå på ski, men hadde hatt en vond opplevelse i løypa. Skiløpere hadde gått over skiene og stavene hans og slengt ukvemsord. Gutten var veldig lei seg, skrev moren.

Johnsrud Sundby leste innlegget. Så tok han kontakt.

«[Han hadde] blitt fryktelig lei seg og gått og tenkt på det på treningstur. Etterpå spilte han inn en videohilsen til min sønn. Det var en utrolig hyggelig hilsen til et barn som trenger det etter denne episoden – helt uoppfordret. Han skal også sende skiutstyr», fortalte moren til Dagbladet.

Folk er enkle. Jeg er enkel. For da jeg leste dette, ble Martin Johnsrud Sundby plutselig en annen for meg. Maskinen ble menneske. Mer skulle det ikke til.

Så i dag heier jeg på en Martin fra Røa. Til tross for absolutt alt. Og selv om han aldri blir noen Oddvar fra Hølonda.