Høyt og lavt i Utrecht by

Å skape kun nedoverbakker for oss syklister er kanskje en utopi, men det arbeides med dette i forskernes laboratorier. Politikk er det umuliges kunst.

Mitt innlegg nylig om brattstatus på nedoverbakkene i Oslo har vekket en viss interesse, og jeg synes det er på sin plass å kommentere et par spørsmålstillinger som har kommet i kjølvannet av min populærvitenskapelige fremstilling her på Dagsavisens debattforum.

Av kommentarer til saken på facebook ser jeg at enkelte mener at man burde vente med videre satsing på sykkelveier i Oslo til man hadde sikret fullt helning mot nedoverbakker i alle nabolag av byen. Dette er noe det nok hersker uenighet om blant syklister flest, men synspunktet er ikke desto mindre interessant. 

Problematikken har faktisk lenge vært oppe i den internasjonale fagdebatten og til og med vært utprøvd i praksis.

Til informasjon så prøvde man å bygge bare nedoverbakker i sykkelbyen Utrecht i Nederland tidlig på 2000-tallet. Dette bød imidlertid på endel problemer fordi byen i utgangspunktet var padde flat. Prosjektet ble derfor lagt på is inntil man eventuelt fikk forsket seg frem til nye løsninger.

Utfordringen lå for en stor del i Nederlands lave beliggenhet i forhold til havnivået. Ved å grave seg ned for å skape fall i sykleretningen oppsto tilsig av saltvann som det vanskelig å få kontroll på. Når man på den andre siden flyttet fyllmassene fra områder man hadde gravd seg ned i bort, skapte man nye oppoverbakker som det viste seg umulig å bli kvitt med datidens teknologi.  

Leseren finner en interessant artikkel om dette av nevnte forskningsleder Idar Bratt i tidsskriftet Nivellering nr 3.2008 side 56. Den heter "Høyt og lavt i Utrecht by".