Debatt
Hørte jeg ko-ko?
Å lempe ut andre for å sikre oss selv er ikke det eneste vi har felles om dagen.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Det er vår, bare ikke vår nok til å plante erteblomsten og blomkarse-spirene mine som har vokst seg ut av de små pottene. Jeg lærte i fjor at det er en dårlig idé å være for tidlig ute: Ei enslig frostnatt er nok til å legge alt håp om en tidlig blomsterhage helt dødt. Så vi venter utålmodig på våren, både spirene og jeg.
Men ko-ko; overskriften kunne siktet til min stadig iøynefallende gravide tilstand. For jeg er skikkelig ko-ko i hodet om dagen – svær som en flodhest, høyeksplosiv og så glemsk at jeg stort sett finner alt jeg leter etter i kjøleskapet. Jeg skulle svært gjerne plantet ut den lille spiren i magen NÅ – eller aller helst i går. For når sant skal sies, er ikke den lille spiren så veldig liten. Nesten to fulle melkekartonger med baby går jeg rundt og drasser på, og jeg smiler stivt hver gang noen ikke klarer å dy seg: Er du sikker på at du ikke venter to? Jeg kjenner det koke inni meg: Er du sikker på at du lurer på det?
Ko-ko kunne også vært myntet på nyhetene om dagen. Listhaug flytende i sin oransje overlevelsesdrakt til stor latter for en hel verden. Like oransje er Donald Trump med sine never ending destruktive skyts i alle retninger. Eller hva med eierne av Westerdals, som har svindlet studentene sine og kjøpt helikopter for pengene. Jeg var nemlig en av dem – kanskje jeg eier en andel? Og så er det DNB-saken, Odins soldater, dopingskandaler, korrupsjonssaken i Drammen kommune – ko-ko.
For ikke å glemme – hvis du virkelig vil deg selv vondt, og tar en titt på kommentarfeltene. Særlig der folk prøver å gjøre noe bra. Reise til Hellas for egen regning for å ta imot flyktninger i gummibåter, eller kjøpe kneippbrød til de andre asylsøkerne på mottaket. Fysj og føy. Da ulmer kommentarfeltene av misnøye og hat. Det finnes ingen grenser for hva folk tillater seg å gulpe opp. Folk ass, sier min gode venninne, og mener vel at folk er i stand til å si og gjøre de merkeligste, mest uforståelige ting. Hva annet kan man gjøre enn å stikke hodet i sanden iblant – eller blomsterkassa, den er jo ledig en stund til.
Men ko-ko var i grunn bare hentet fra ei fantastisk, ny fagbok for barn om gjøken, skrevet av Bjørn Arild Ersland og vakkert illustrert av Hilde Kramer. Jeg har lest den mange ganger og moret meg over hvordan den både er informativ og veldig leken i måten innholdet formidles på. Jammen hørte jeg ikke gjøken i skogen forrige dagen og tenkte: Nå vet jeg hemmelighetene dine. For det er mye vi ikke vet om den lure og skruppelløse, men akk så sky og sårbare skapningen der oppe i treet. Boka fanger oppmerksomheten fra første side: Hver vår bygger fuglene reir (…) ….men én fugl driver på med noe helt annet. Den flyr rundt og spionerer. Lattermild blar jeg om: Nesten alle fugler varmer eggene sine (…) ….men én fugl ruger aldri. Eggene sine har hun lagt i andres reir. Jeg blar om igjen: Mange fugler tror nok at ungen i egget vil ligne på dem selv. ….men én fugl har lurt de andre. Ko-ko, sier gjøken. Gjøkens strategi er nemlig å legge egget sitt i andres reir. Så snart egget er klekket, begynner den blinde gjøkungens strev med å dytte de andre eggene og ungene ut av reiret. Den lærer seg å lage lyder så de stakkars surrogatforeldrene tror det er flere unger i reiret og dermed henter mer mat. Sånn sikres gjøkens overlevelse på bekostning av de andre ungene.
Jeg undrer – kunne ikke gjøken greid seg ganske godt uten å kaste de andre utafor? Kanskje fuglemammaen kunne lykkes i å fostre dem alle, så de ble en integrert og sammensveiset liten flokk. Men nei, ingen vits i å ta noen sjanser. Det gjelder å sikre seg så man får det man trenger – og enda litt til.
Det minner i grunnen litt om håndteringen vår av flyktningene om dagen? De som flykter fra ting vi nordmenn garantert ville flyktet fra selv. Som kommer hit uten noe. Kommentarfeltet syder av mistanke og forakt. De kan da umulig bare være ute etter trygghet og framtidsutsikter – de må jo være snyltere som vil utnytte oss. Vi snille, snille nordmenn som gladelig bruker tusenvis av kroner på ny landeveissykkel og All Inclusive-tur til Syden, men som uten å blunke sender småbarnsfamilier ut i uvissheten. Som om vi ikke har plass i reiret vårt, jeg mener landet vårt. Ut med dem! Uten fallskjerm eller overlevelsesdrakt. Og Listhaug flyter smilende på ryggen i sjøen utafor Hellas. Ko-ko!
Og mens vi snakker om ko-ko, burde ikke våren bydd på flere lyder enn kostemaskiner og gjøker? Var det ikke nå ungene skulle løpt rundt i skogen og hagene og ropt ut sitt ville Ronja Røverdatter-vårskrik? Men nei, når jeg titter ut av vinduet er gata tom. Bare noen naboer er i gang med å beskjære epletrærne, og ungene – de sitter inne og spiller dataspill, eller er på organisert idrett i en eller annen hall. Om høsten gidder de ikke engang å gå på epleslang. Det er vel ikke opprørsk å rappe noe vi forventer at de skal spise fem om dagen av!
Nye avisoverskrifter: Barn fanget i sin egen tidsklemme. Den frie leken er i fare. Hvem har skylda? Ungene – eller vi foreldre som sørger for å kjøre dem til skolen og hente dem fra SFO når dagen er over, fôre dem i bilen på vei til dagens organiserte idrett. Utøve kontroll. En slags gjøkemåte å sikre avkommet suverenitet og usårbarhet. En beskyttelse like falsk som sikkerhetskontrollen på flyplassen.
Men da kan man hvert fall ikke bry seg om de andre fugleungene. Heller ikke stå i ei grøft og sløse bort tida på å plukke hvitveis, eller kaste småstein i den våryre bekken.
Kanskje vi ikke lenger vet at det betyr lykke å stå under treet når gjøken galer? I tilfelle anbefaler jeg boka «Gjøken» på det varmeste.