Historiene om tapte hjem

Reiser og hjemkomst- et evig aktuelt og universelt tema. Ikke minst i vår tid. Det finnes så mange historier om hjem. Noen av dem handler om oppbrudd. For føttene tar deg ikke bestandig tilbake, og røttene kan gjøre at du aldri kommer helt frem.

I innlegget ”På en søndag” i Aftenposten 29.mai reflekterer Knut Olav Åmås klokt rundt historier om ”hjemme”. Han skriver om betydningen av røtter, om forflytning og kontinuitet. Om at føttene tar en ut i verden- men også hjem igjen. Reiser og hjemkomst- et evig aktuelt og universelt tema. Ikke minst i vår tid. 

Det finnes så mange historier om hjem. Noen av dem handler om oppbrudd. For føttene tar deg ikke bestandig tilbake, og røttene kan gjøre at du aldri kommer helt frem.

Hjem er for noen det som forsvant gjennom bakruten på en bil, et tog. Det er det som skimtes i horisonten fra en båt, fra vinduet i et fly. Det er bildene du ikke tok, stedene og menneskene du ikke fikk tatt avskjed med, fordi alt gikk så alt for fort. Det er lukter, lyder, ord og smaker som ble borte.

Disse historiene handler om å ta umulige valg. Om det og dem som skal bli, om hva og hvem som skal med. De handler om å ha bagasje som både er for tung og for lett til å bære.

Kontinuitet blir de brutte linjer.

Beretningen handler om å miste seg selv. Om å tape sitt språk, sine minner, sin trygghet. Sin stemme. Den handler om å ikke kjenne igjen sitt eget speilbilde, om å savne alt det som minner deg om hvem du var og er. 

Når ingen rundt deg kan fortellingene om deg, når du er blitt er en fremmed og et navn som uttales feil, da må du enten lage nye historier eller begynne å tro på dem som skapes om deg.

For noen kan tapet være så altoppslukende at de ikke klarer å slå ny rot. De vil for bestandig være på søken mot noe som ikke lenger er.

Historier om evig hjemlengsel fortelles ofte ikke. De blir ikke etterspurt, de avbrytes. De anses verken som relevant eller interessant sammenlignet med fortellingene om dem som ikke passer inn der andre føler seg hjemme. Noen historier kan dessuten ikke gis ord, for å fortelle dem gjør for vondt. Så de blir gjemt, fortrengt, kanskje glemt. De lukkes og stenges inne. 

Hvem skal gjengi, og hvem skal høre dem da?

Vi trenger flere skildringer om tapte hjem og brudd. Vi behøver dem som samfunn, og vi behøver dem som enkeltmennesker. Disse historiene bør etterspørres og lyttes til. Vi må gi dem plass, romme og likestille dem med fortellingene som handler om å komme eller finne hjem. De kan bygge empati, styrke, fellesskap og mot. De kan gi dem som sørger anerkjennelse og håp, og utvide evnen til inkludering hos dem som enda har et hjem å komme tilbake til.