Fritidskort er ikke nøkkelen

Barn og unges deltakelse i fritidsaktiviteter debatteres i disse dager. Alle skal med og løsninger for hvordan vi oppnår dette lanseres fra ulike politiske hold. Vi mener løsningen allerede ligger der, i form av 620 åpne og gratis fritidsklubber og ungdomskulturhus.

Det er enighet. Det å få delta i fritidsaktiviteter er viktig for barn og unge. For inkludering, mestringsfølelse, kvalifisering og mening. Nylig kom Kadra Yusuf med et utspill om at dyre fritidsaktiviteter er i ferd med å skape et klasseskille. Mange kjenner seg igjen i det hun beskriver. Og mange leter etter svar på hvordan vi kan få alle med i fritidsaktiviteter. Regjeringen skal innføre fritidskort. Arbeiderpartiet har lansert en fritidsreform.

I disse dager skal Familie- og stortingskomiteen behandle et forslag fra SV om å sikre barn og unge åpne og gratis fritidstilbud i alle kommuner, for eksempel gjennom lovfesting, der det sikres kommunal frihet til å utforme egne løsninger sammen med frivilligheten, men med krav til grunnbemanning og kompetanse og unges rett til medvirkning. De er inne på noe viktig her.

For fritidsklubbene og ungdomskulturhusene i Norge representerer den største fritidsarenaen for ungdom etter idretten. En nasjonal profesjonell fritidsaktør som er gratis og åpen for alle. Og dette er de til tross for år med manglende økonomisk og politisk støtte. Tenk hva man kunne oppnå om fritidsklubbene fikk samme anerkjennelse politisk som idrett, folkebiblioteker og kulturskoler?

Arbeiderpartiet vil lønne offentlig ansatte for å drive fritidsaktiviteter som skal gjennomføres på skolen slik at alle får mulighet til å delta uavhengig av økonomisk bakgrunn. Men fritidsklubbene og ungdomskulturhusene når disse barna og ungdommene allerede. Problemet er at ungdomsarbeidere i gjennomsnitt har 40 % stilling. Vi tror det ville vært mye mer effektivt om man istedenfor å opprette nye offentlige stillinger, heller satset på de kommunale fritidsarbeiderne som i dag jobber med barn og unge i kommunene. For oss er det underlig at man lanserer en fritidsreform som man knytter til skole og SFO i istedenfor å styrke den allerede offentlige fritidsstrukturen som ligger der. Fritidsklubbene og ungdomskulturhusene fungerer i dag som aktivitetsarenaer for 100 000 ungdommer. Mange har lokaler tett knyttet opp til og samarbeider med skolene. Vi er glade for at Arbeiderpartiet ønsker at alle kommuner skal prioritere gratis lokaler til åpne aktivitetstilbud for ungdom, men tenk så effektivt det ville vært å putte lønnsmidler og ressurser inn i disse lokalene også. Da snakker vi om fritidsreform.

Regjeringen vil innføre fritidskort etter mal fra Island slik at alle barn og unge skal ha mulighet til å delta i organiserte fritidsaktiviteter. Dette er et viktig steg for å motvirke fattigdom og for å ivareta barnekonvensjonens artikkel 31. Men man kan ikke vise til de gode resultatene på Island uten også å nevne hele fritidsatsningen de har hatt der. Fritidskortet alene er ikke nøkkelen til å få alle barn og unge med. Dette må følges opp med en satsning og utvidelse av fritidstilbud som oppleves relevant for målgruppen. Og fritidsklubbene og ungdomskulturhusene er den aktøren som i størst grad når ungdom fra lavinntektsfamilier, som i mindre grad bruker det organiserte fritidstilbudet. Dersom man styrker denne etablerte nasjonale strukturen, har man langt på vei oppfylt fritidserklæringens mål om at alle barn og unge skal kunne delta på en fritidsaktivitet sammen med andre.

Nå er man i ferd med å lansere ordninger vi allerede har gjennom fritidsklubbene. Og det betyr at man begynner å tenke riktig rundt barn og unges fritid. Det er vi glade for. Men det er ikke effektivt å sette en nasjonal fritidsstruktur som finnes til side for å bygge noe som er helt likt.