Fremmede blant oss

Kroppen må innimellom inn til sjekk hos fastlegen. Mann (44) er ikke det han en gang var. Det er ikke så ofte, men en gang iblant er kroppsrusket av en karakter som gjør at man bør sjekke med en lege. Fastlegen var ikke tilgjengelig for konsultasjon sa stemmen i telefonen. Han var på ferie. Hmpf. Fastlege på ferie? Er ikke det en selvmotsigelse. De har jo tusenvis av skjebner som avhenger av dem. Har han ikke pasienter å ta seg av?! Men ok. Er det alternativer, andre leger der? Ja.

Jeg lever livet midt i Oslo. I en multikulturell smeltedigel, som det heter. Selv om elementene sjelden smelter sammen. Det er ikke som pizza og ost, potet og saus. Det er ofte oss og dem. Hvit middelklasse. Og dem. De andre. De nye. Noe særlig blanding er det ikke. Men jeg ser på meg selv et åpent menneske. Ungene går på skole og i barnehage der hvit farge ikke preger mer enn halvparten av ansiktene og de ansatte er reine FN. De små er heldigvis totalt fargeblinde. Men det er lett å la seg påvirke av verdens trumper og sylvier, lett å la seg lokke over i uro og utrygghet. Lett å la et frammant bilde av motsetninger sette seg og påvirke synet på enkeltmenneskene rundt oss.

Så var vi ved alternativet til fastlege Bjørn. Stemmen i telefonen sa et fremmed navn. La oss si at det var Ahmed Mohammed Khan. Jeg hørte min egen stemme nøle. Khan, ja, akkurat. Mens fastlegen lå på stranda skulle jeg legge mitt liv og helbred i hendene på en Ahmed? Hvor har han utdannelsen sin fra da? Kan en mann med treårig kveldsskole fra Karachi virkelig hjelpe meg? Ville ikke språket stå i veien for en presis kommunikasjon mellom lege og pasient?

Jeg kjente fordommene blusse opp i meg. Min påståtte åpenhet ble utfordret. Mitt politisk korrekte instinkt og prinsipp ville offisielt ha gitt følgende uttalelse: Det er helt topp. Jeg har full tillit og tro på Ahmed – våre nye landsmenn er jo overrepresentert på kongerikets medisinutdanning! Min indre skeptiker, min indre trangsynte mann (44), ville helst hatt en med et norsk navn. Som at jeg aller helst hører en britisk stemme fra cockpit når jeg er ute og flyr. Selvsagt helt irrasjonelt. Fordommer er en måte å ordne verden på, sortere, båssette. Det gjør vi fra vi er små. Det er ikke en bevisst handling, men ligger i vårt DNA. Skumle menn i frakker settes i bås, selv om de færreste menn i frakker er noe å frykte. Nordlendinger. Vestlendinger. Folk fra Holmlia. Folk fra Holmenkollen. Svensker. SV-ere. Frp-ere. Amerikanere. Advokater. Lions Club. Alle grupper du kan tenke deg mellom himmel og jord, grovsorterer vi og putter i bokser vurdert ut ifra et snevert utvalg kriterier. Det holder å møte én skummel mann i frakk. Én arrogant fyr fra Holmenkollen. Eller ikke møte dem i det hele tatt. De ender uansett opp som klisjeer. Men ok. Jeg tok timen. Hos den fremmede.

Bak døra ventet Ahmed Mohammed Khan. Ikke en mann i fotsid drakt, med hodeplagg og røkelse. Men en litt rund og blid fyr i olabukse og høyhalsa ullgenser. Og ikke minst trygg og kunnskapsrik, og med et bedre grep om bokmålet enn meg. Jeg elsker de opplevelsene, å få fordommene midt i trynet. Da jeg kan stikke hull på mine egne mentale bilder og le av meg sjøl, av egne ustyrlige, fordomsfulle impulser. Som jeg heldigvis kan overstyre ved å kaste lys på trollet. Åpent møte verden og alle i den.

Min nye fordom er nå mot hvite, godt voksne fastleger: De ligger og sløver i skyggen når folk trenger dem. Det er på tide å bytte fastlege.

Lars West Johnsen

Sjefredaktør (konst.)