Forlatt for å råtne?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mitt første møte med et fengsel var i 1998. Jeg åpna den svarte metallporten til Oslo fengsel for å gjøre feltarbeid på en nyoppretta avdeling. Målet med «motivasjonsavdelinga» var å hjelpe innsatte på veien mot et liv uten kriminalitet.

Jeg var spent og nysgjerrig. En eldre innsatt spurte hva jeg forsket på. «Tilbakeføring», svarte jeg. «Det finnes ikke noe sånt», sa han.

Siden den gang har jeg gått inn og ut av samme port i ulike roller. Vi omtaler ofte tida rundt tusenårsskiftet som «gullalderen» i norsk kriminalomsorg.

Den føltes ikke slik da, men i dag ser vi den i et nytt lys.

Etter 27 år med forskning og praksis i feltet, hører jeg stadig færre historier som gir håp. Kommentaren jeg møtte i 1998, er langt på vei blitt en realitet: «Det finnes ikke noe sånt».

De ansatte er kriminalomsorgens viktigste ressurs. Men i dag er forholda i norske fengsler så krevende at mange fengselsbetjenter slutter. De orker ikke mer.

Stramme budsjetter og flere innsatte med store utfordringer gjør arbeidshverdagen uutholdelig. Mange slutter fordi det er et gap mellom ideal og virkelighet.

De utdanner seg for å gjøre en forskjell – for å bygge relasjoner og bidra til «straff som endrer». Men rammevilkåra gjør det ofte umulig å praktisere det de har lært.

Sivilombudet og Riksrevisjonen har dokumentert grove forhold: Løslatte som tilbakeføres til så godt som ingenting, og menneskerettighetsbrudd gjennom omfattende isolasjon.

Ansatte i både fengsel og friomsorg forteller at de beveger seg bort fra relasjonsarbeid og sosialfaglig praksis.

Hverdagen handler stadig mer om brannslukking. Mange opplever at de ikke får tid, ressurser eller anerkjennelse for jobben de gjør.

En slik spagat er det ingen som kan stå i over tid.

Hva gjør dette med de innsatte? Mange forteller om betjenter som ser dem og bygger relasjon. Men stadig flere beskriver en hverdag prega av innlåsing og isolasjon. Lav bemanning er ofte årsaken.

Noen velger å bli på cella fordi samværet med andre innsatte uten tilsyn av betjenter oppleves utrygt. Denne «selvvalgte» isolasjonen oppleves sjelden som frivillig.

Den blir en ekstra belastning, og den går ofte under radaren. Uttrykket «left to rot», forlatt for å råtne, er ganske treffende – opplevelsen av å bli hjelpeløst overlatt til seg selv.

Dette er virkeligheten bak murene – og den står i sterk kontrast til bildet som males av norsk kriminalomsorg. Sammenligninger med hotellopphold lever i beste velgående.

Men som Anwar, en deltaker i min forskning, sa det: «Før soninga hadde jeg stor tro på det norske systemet. Planene kriminalomsorgen viser fram er gode. Men de blir ikke brukt. Det er bare kamuflasje. Joda, du har kanskje et fint rom med dusj og alt det der. Men det er jo så mye mer enn det som har betydning».

Jeg møter i dag flotte folk som utdanner seg til fengselsbetjenter. De er fulle av engasjement – slik jeg selv var da jeg åpna porten for første gang.

Ikke la dem møtes med et slag i ansiktet – med en bekreftelse på at tilbakeføringsarbeid ikke finnes. De bør møtes av erfarne kollegaer med tid, kunnskap og rammer til å utføre det oppdraget vi som samfunn har gitt dem.

La dem slippe å oppleve at også kriminalomsorgen overlates hjelpeløst til seg selv – «left to rot».