Farlig "spill"

Flere hundre prorussiske separatister og demonstranter tok seg søndag 6.april inn i en regional administrasjonsbygning i det østlige Ukraina, nærmere bestemt i Donetsk. Demonstrantene heiste det russiske flagget, erklærte deretter opprettelsen av "Folkerepublikken Donetsk", annonserte at en folkeavstemming skal avholdes senest 11.mai og krevde løslatelse av fengslet opprørpoliti som er anklaget for å ha drept anti-Janukovitsj demonstranter i Kiev i februar. Det ukrainske politiet forhandlet med de prorussiske demonstrantene og deres støttespillere som hadde samlet seg rundt administrasjonsbygningen. Demonstrantene brukte en høytaler til å kunngjøre dannelsen av "Folkets byråd" for Donetsk og oppfordret Russland til å sende inn tropper hvis de blir angrepet. Lignende aksjoner fant sted i byene Luhansk og Kharkiv. Foreløpig ga politiet demonstrantene frist til 11.april fredag om å forlate bygninger de okkuperte i det østlige Ukraina. Hvis ikke, vil bygningene bli stormet og tømt for demonstranter.

Protestene fra pro-russiske demonstranter, er en kraftig hodepine og utfordring for den pro-vestlige ukrainske regjeringen i Kiev som tok makten etter at den pro-russiske presidenten Viktor Janukovitsj ble styrtet i et opprør i februar. Den ukrainske regjeringen mener uroen i de østlige delene av landet er styrt fra Russland og Moskva og at det hele er ledd i Putins strategi for å destabilisere og oppfordre den russiskspråklige minoriteten i de østlige delene av Ukraina om å gjøre opprør mot de nye makthaverne i Kiev. Og, mye kan tyde på at de prorussiske demonstrasjonene, til en viss grad ihvertfall, er manipulerte. Det ble for eksempel meldt om at flere hundre demonstranter i byen Kharkiv visstnok hadde tatt feil og okkupert den lokale operabygningen istedenfor rådhuset, simpelthen fordi de ikke visste hvor de skulle hen. Det viser at det ikke akkurat dreier seg om lokalkjente demonstranter. Det er da også blitt hevdet at mange av de er politiske "turister" og russiske statsborgere som er kommet fra Russland på oppdrag fra Putin med mål om å skape mest mulig kaos og opprør mot den provestlige regjeringen i Kiev.

At Putin har uttrykt at Russland har rett til å beskytte den russisktalende befolkningen i Ukraina, har heller ikke akkurat lagt noen demper på situasjonen. Etter den russiske maktovertakelsen på Krim er det berettiget mistanke om at det ikke handler om en grasrotaktivisme, men en orkestrert kampanje for å få regjeringen i Kiev til å gi etter for krav om at de østlige regionene skal få styre seg selv eller til og med bryte ut for å bli en del av Russland. Hvis det skulle oppstå kaotiske tilstander i de østlige regionene, er faren dessuten til stede for at Russland rykker militært inn av "humanitære grunner" for å "beskytte" den russisktalende befolkningen i Øst-Ukraina.

Det offisielle Russland og Putin-regimet ser på Ukraina tilsynelatende som sin "eiendom" og er svært skeptisk til Vesten (EU, USA og Nato) sin innflytelse i hva som tradisjonelt har vært innenfor den russiske makt- og interessesfæren. Den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov krever da også at Ukraina forblir nøytralt. Dette må også ses i forbindelse med at den avsatte presidenten Viktor Janukovitsj i 2010 undertegnet en lov som slo fast at Ukraina skal være et nøytralt land og ikke knyttet til noen forsvarsallianse (http://www.nrk.no/verden/krever-at-ukraina-forblir-noytralt-1.11662627).

Det kan virke som om Russland mer enn noen gang føler seg innsirklet av Vesten. Russland vil med tap av dominans over Ukraina, risikere at Nato etablerer seg enda tettere opp mot den russiske grensen. Nato er allerede etablert i Baltikum gjennom de baltiske landenes medlemsskap i den vestlige forsvarsalliansen. Russland har etter sigende 40000 soldater stående nært den ukrainske grensen i tillegg til tungt militært materiell, stridsvogner og kampfly. Fra Nato-hold er det uttrykt bekymring om en forestående invasjon, mens Putin-regimet sier at det hele dreier seg om en "øvelse". Spørsmålet er om ikke de prorussiske demonstrasjonene er et preludium til noe større som på forhånd har vært i dreieboken for Putins plan om kontroll og dominans over Ukraina.

Med det spente forholdet mellom Russland og Vesten etter Krim-annekteringen, vil situasjonen for russiske regimekritikere og opposisjonelle forventes å bli enda mer belastende. I Morgenbladet (nr.14, 4.-10.april 2014, "Sovjet i våre hjerter) skrev den russiske forfatter og dissident Vladimir Sorokin om talen som Putin holdt i forbindelse med innlemmelsen av Krim i Russland. I talen nevnte Putin "femtekolonnen" og "nasjonalforræderne" som "angivelig hindrer Russland i å fortsette sin seierrik ferd fremover. Som mange allerede har lagt merke til, stammer ordet "nasjonalforræder" fra den sørgelig berømte boken Mein Kampf. Disse ordene fra statsjefen fremkalte bekymring hos mange russere, og sjokk hos intelligentsiaen." (s.29, Sorokin, V.).

Spørsmålet er om klimaet for ytringsfrihetens vilkår, vil bli enda dårligere i Putins Russland framover. Mye kan tyde på det og at forsøk på regimekritikk kan bli møtt med ulike former for sanksjonering og represalier. Det amerikanske tidsskriftet The New Yorker, hadde nylig en artikkel om Andrej Zubov, en sesktito år gammel professor ved et statlig insititutt for internasjonale relasjoner i Moskva (Yaffa,J. "Putin's New War on "Traitors"", The New Yorker 28.03.2014).

Zubov fikk et offisielt telegram som ba ham om å komme samme ettermiddag på universitets personalkontor. Når Zubov ankom, fikk han et signert brev fra viserektor om at han hadde fått sparken på grunn av "en umoralsk handling som er uforenelig med videreføring av arbeidet". Zubovs "umoralske handling" besto at han hadde publisert en regimekritisk kronikk 1.mars i avisen Vedomosti, hvor Zubov sammenlignet den russiske annekteringen av Krim med Hitlers annektering, i 1938 og 1939, av Østerrike og det tysktalende Sudetenland i daværende Tsjekkoslovakia. Kronikken ble anklaget for å være uakseptabel og for å ha forårsaket raseri og forvirring i universitetssamfunnet.

Om Putins retorikk er skremmende, kan det være et tegn på at han i første rekke taler for en samling og konsolidering av de nasjonalistiske kreftene i Russland og at han samtidig vil ytterligere stemple regimekritikere som "upatriotiske" og "forræderiske". Det lover ikke akkurat godt for den russiske opposisjonens vilkår og generelt for utvikling av demokrati og respekt for menneskerettigheter i Russland. Etter Russlands annektering av Krim, vil det kunne utvikle seg en enda sterkere storrussisk nasjonalisme hvor nærområder og naboland i større grad kan bli utsatt for Putins imperialistiske ambisjoner, ikke minst gjelder dette naboland som har russiskspråklige minoriteter. Ukraina kan derfor være den første store testen for om Russland lykkes med å utvide sitt livsrom etter gammel imperialistisk oppskrift.

Russlands posisjon og innflytelse ble internasjonalt klart svekket med oppløsningen av Sovjetunionen. Putin har derfor sett på det som sin oppgave å gjenreise gammel fordums storhet og makt, slik at Russland skal være et land å regne med i den globale "spillet" om innflytelse og dominans. Kampen om Ukraina er Putin-regimets kamp for nasjonal selvhevdelse og for å redusere det russiske mindreverdighetskomplekset som har preget Russland i sitt forhold til Europa og Vesten som en historisk arv fra før bolsjevikrevolusjonen i 1917.

Under Sovjetperioden var det en prestisjefyltkonkurranse med Vesten på nærsagt alle områder om å være best i absolutt alt. En årsak til det kommunistiske systemets kollaps i Sovjetunionen og Øst-Europa, var at det sentralistiske politiske systemet, planøkonomien, partiapparatet til det statsbærende kommunispartiet og det tungrodde byråkratiet, ikke var i stand til å levere grunnleggende tjenester eller skape et velkfungerende forbruksmarked som i Vesten. En ting var det at grunnleggende demokratiske rettigheter som i i Vesten ser på nærmest som "naturgitte", ble undertrykt i de østkommunistiske "arbeiderparadisene". En annen vesentlig ting var at den ineffektive planøkonomien gjorde sitt til at det ble mangel på selv de mest basale forbruks- og matvarer. Velkjent fra Sovjetperioden var lange og endeløse matkøer hvor folk utrettelig sto i håp om å sikre seg brød, kjøttstykke eller toalettpapir som det plutselig var blitt akutt mangel på.

Særlig på 1970-tallet og utover på 1980-tallet, fikk Sovjetunionen og det øvrige kommunistiske Øst-Europa, merke at de var kraftig akterutseilt i den økonomiske konkurransen med det kapitalistiske Vesten. De østeuropeiske befolkningenes behov for en anstendig levestandard kunne ikke innfris i den tungrodde ettpartistaten. Istedet bredte korrupsjonen om seg på alle samfunnsnivåer. Byråkrater, såkalte apparatsjiks, og partifunksjonærer som satt i strategiske posisjoner i det sovjetiske statsapparatet, så sitt snitt for personlig vinning til å utnytte ettespørselen av varer og tjenester. Den uformelle økonomien eller "skyggeøkonomien" vokste epidemisk. Det utviklet seg et intrikat system av bestikkelser for varer og tjenester som offisielt var vanskelig tilgjengelig. Å kjenne "de riktige personene" ble uhyre viktig i et økonomisk system karakterisert av distribusjonsmangler, strukturell ineffektivitet og overbyråkratisering.

Selv etter kommunismens fall og Sovjetunionens oppløsning, er det berettiget tvil om det i Russland noengang skjedde en revolusjon og en omveltning i egentlig forstand, eller om rester fra Sovjetperioden (strukturer, mentaliteter, holdninger og verdier) ble videreført. Som tidligere er det også under Putin i dagens Russland viktig å kjenne "de rette folka" og ikke minst holde seg inne med dem. Den russiske staten er fremdeles mektig og er under Putin blitt styrket og videreutviklet.

Om Sovjetperioden ennå kaster sine mørke skygger, har Russland tross alt kommet videre og plages ikke av de samme økonomiske problemene som karakteriserte det planøkonomiske systemets sendrektighet. Til tross for store økonomiske forskjeller og et mindretall av styrtrike oligarker, har den økonomiske utviklingen ført til en betydelig velstandsøkning for millioner av russere som nå tilhører en bedrestilt middelklasse. For de økonomisk bedrestilte og den voksende middelklassen under Putin, er de økonomiske resultatene også avgjørende for den politiske lojaliteten. Om Russland nå får merke de vestlige sanksjonene etter annekteringen av Krim, så vil den politiske lojaliteten til Putin og russiske myndigheter veie tyngre for mange russere som ser Vestens reaksjoner som antirussiske og uttrykk for politisk dobbeltmoral.

Putins utgangspunkt synes å være at Russland ikke kan bli som Vesten, men at landet må bygge på sin historiske arv og utvikling av egne politiske maktstrukturer. Det betyr at demokrati som vi kjenner det i Vesten med respekt for menneskerettigheter og ytringsfrihet, ikke har hatt og sannsynligvis heller ikke vil få tilnærmet samme status og tyngde i Russland. Skulle russiske myndigheter virkelig respektere demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter, måtte det i tilfelle, som Sorokin påpeker (ibid), skje en gjennomgripende forandring (revolusjon?) i hele samfunnet og statsapparatet for å få bukt med de autoritære strukturene og arven fra den totalitære politiske tradisjonen. En slik gjennomgripende forandring av det russiske samfunnet, ville aldri den postsovjetiske tidligere FSB-direktør og president Putin tillate.