Et rop om hjelp fra en skolemamma

Er skolen forebyggende for psykisk uhelse – eller er den med på å skape problemene?

Jeg er en mor med barn i grunnskolen. Høsten 2018 fikk vi foreldre en forespørsel om å la ett av barna mine være informant og observasjonsobjekt til forskningsprosjektet «Skolemiljø og krenkelser», omtalt i Dagsavisen den siste tiden.

Vi foreldre fikk veldig generell informasjon om prosjektet, og beskjed om å selv ta kontakt på en e-postadresse hvis vi ønsket mer informasjon.

Dette er saken: Ber 6-åringer sette surefjes på seg selv

Som svar på min henvendelse fikk jeg tilsendt den overordnede fremdriftsplanen for prosjektet med «kollektive mål» for de ulike semestrene, samt «elevskjemaet» med smile/suremunn som barnet skulle fylle ut ved deltakelse.

Den delen av prosjektet hvor læreren skulle vurdere barnets sosiale evner hadde vært relevant å se, men dette fikk jeg ikke. Elevskjemaet ga allikevel nok informasjon til at jeg ikke ga samtykke til mitt barns deltakelse.

Men; skjemaet var utformet på en slik måte at det ikke var mulig å reservere seg mot deltakelse, og jeg måtte selv lage en rubrikk til dette formålet. I ettertid er det uvisst om mitt barn var med på undersøkelsen allikevel, fordi innlevert skjema kan ha blitt tolket som samtykke.

Det er med andre ord i seg selv problematisk at det å reservere seg fra undersøkelsen ikke var en mulighet, og har nok gjort at mange har opplevd at de ikke har hatt et reellt valg for deltakelse, eller har medført deltakelse på tross av at samtykke ikke er gitt.

Årsaken til at jeg i utgangspunktet ikke ønsket å gi mitt samtykke til dette var tidligere, og dårlige, erfaringer med skolens bruk av egenvurderingsskjemaer, som har vært en svært uheldig metodikk for våre barn.

Thomas Nordahl, arkitekten bak «Skolemiljø og krenkelser», er av en annen oppfatning og møter kritikken knyttet til elevskjemaene med at «små barn håndterer dette», og at han «ikke tror at barna lider noen nød av å være med på undersøkelsen» (Dagsavisen 20.01.2019).

Dette er utsagn som ikke innbyr til tillit.

Thomas Nordahl: Om vi skal ta barn på alvor kan vi ikke bare stille positive og ufarlige spørsmål

Nordahl kan sikkert ha rett i at å gjennomføre en slik undersøkelse én eller to ganger ikke vil være «skadelig» for barn. Problemet er at denne undersøkelsen er en del av et større kartleggingsregime i norsk skole, der barna jevnlig skal gi slike egenvurderinger.

Og når Nordahl selv sier at det å bruke sure- og smilefjes sannsynligvis ikke er uproblematisk, gir det en indikasjon på at de etiske aspektene ved undersøkelsen ikke har vært godt nok vurdert.

Nordahl setter undersøkelsen i sammenheng med barns rett til medvirkning, der han hevder at «barna opplever å bli tatt på alvor og gis anledning til medvirkning».

Når det at barn gjennom et utkrysningsskjema med sur/blid munn blir bedt om å utlevere seg selv og sine feil og mangler defineres som medvirkning, blir det vanskelig å se dette som noe annet enn stråmannsargumentasjon for å legitimere prosjektet. Og når svarene uansett er 100 % anonyme – hvilken reell medvirkning har da barna på sin hverdag?

Mistilliten forsterkes gjennom at de som står barna nærmest i skolen, lærerne, åpenbart ikke har noe de skulle ha sagt når det kommer til medvirkning i denne typen prosjekter.

Jeg tror lærerne gjør det beste de kan innenfor de rammene de har tilgjengelig, men hva så når de ikke klarer å stå imot lenger?

Les også: Her sa lærerne stopp til smilefjeskartlegging

Det er nok mange barn som har svart «suremunn» på spørsmålet om de plager eller erter andre elever på skolen. Dette er kanskje barn med foreldre som ikke er i stand til å gi dem hverken trygghet, selvtillit eller sunne matpakker – men hvor barna gjennom denne undersøkelsens perspektiv har «lave sosiale ferdigheter» eller har «lav motivasjon og arbeidsinnsats».

Vi vet at 1/5 jenter og 1/14 gutter utsettes for seksuelle overgrep i barndommen, og at 1/20 barn vokser opp under forhold preget av vold. Begge kan gi symptomer som sosial tilbaketrekning, søvnvansker, lærevansker eller aggresjonsproblemer. Det er mye som kan ligge bak en «suremunn».

Er skolen på barnets side når et barn blir bedt om å fylle ut et skjema som skal bedømme deres innsats som skoleelev? Og for lærerens del, med kunnskap om hvert enkelt barn; hvordan kan en lærer vurdere et barn med denne typen erfaringer ut fra standardiserte kategorier som «reagerer egnet på fysisk aggresjon fra medelever» eller «klarer å kontrollere  sinnet sitt i konflikter med jevnaldrende»?

Lærerprofesjonens etiske råd uttaler at «spørsmål i kartleggingen kan virke krenkende og utvikle barnets selvfølelse i negativ retning», og støttes av barnepsykiatere som sier de kan være direkte skadelige.

Jeg klamrer meg til halmstrået om at når skolen fremstår som en kartleggingskvern hvor målet er optimal prestasjon på alle tenkelige områder, er de eneste med både teoretisk kunnskap og erfaring med barn i en skolekontekst – lærerne – opptatt av hvordan mine barn har det.

Dette i motsetning til utsagn som «vi har for lenge latt fagpersoner få drive privatpraksis basert på tvilsom ideologi og ukvalifisert  synsing» (Willy Tore Mørch i Utdanningsnytt, 04.10.19), og fra Nordahl selv som mener profesjonell kunnskap er uten verdi idet han sier at «standardisering møter motstand fordi vi prøver å overprøve det subjektive skjønnet» (Utdanningsnytt, 11.10.19).

For en forelder som har trodd at selve poenget med lærere i skolen er at de er plassert der på grunn av sin faglige kvalifikasjoner – ikke på tross av, er dette forstemmende utsagn.

Med slike holdninger til fagfolk og av kommersialiseringen av fellesskolen har vi fått en skole hvor politikk og butikk trumfer pedagogikk, og bukken som passer havre­sekken med det resultat at skolens formålsparagraf kun er ord på et papir. Som forelder er det vanskelig å akseptere at barna mine går i en skole hvor ikke mitt barns beste er det bærende hensyn, og hvor fagfolkene som er sammen med barna mine hver dag blir redusert til marionette-figurer som blir satt til å utføre etisk uforsvarlige metoder.

Jeg er sterk tilhenger av den norske fellesskolen, men det under forutsetning av at den faktisk er en skole for alle, og ikke for de få. Når både lærerne selv sammen med  barnepsykiatere og psykologer advarer mot slike metoder som «Skolemiljø og krenkelser» legger opp til, er det lett å få inntrykk av at barnas beste ikke engang er vurdert (Dagsavisen, 21.01.20).

Spørsmål som dukker opp for meg som mor er disse: Er skolen forebyggende for psykisk uhelse – eller er den med på å skape problemene? Hvis dagens skolesystem er problemet – hva blir da løsningen?