Bolig – fra behovet for et hjem - til spekulasjonsobjekt
På 1980-tallet fikk vi de første dereguleringene av boligmarkedet, innført av Høyreregjeringene til Kåre Willoch. I første rekke rammet endringene borettslagene (fellesskapsløsningene). I tillegg ble det frislepp på utlånsmarkedene – noe som resulterte i et rentenivå som ble umulig for mange å betjene. Husbanken er i ettertid blitt endret fra å være et virkemiddel for sosial boligbygging – over til en markedstilpasning man kan hevde ikke fremmer sosial boligbygging – i hvert ikke slik den opprinnelige tanken med opprettelsen av Husbanken var tiltenkt.
Boligsamvirke
I sin tid, var lønningene slik at mange arbeidstakere hadde for dårlig lønn til å skaffe seg en bolig, ved siden av at det i perioder var knapphet på tilgang på bygningsartikler (de første årene etter 2, verdenskrig). Men folket/ familier har alltid trengt å ha et ”hjem”. For mange ble drømmen om å realisere et eget hjem, felleskapsløsninger i form av borettslag og boligsamvirke. Det ble bygget to og firemannsboliger, og det ble etablert borettslag – fordi slike løsninger/ byggformer fikk byggekostnadene betydelig ned - og flere fikk tilgang til å kunne ha/ eie et eget hjem.
Borettslag er blitt spekulative og individorienterteDe fleste boligbyggerlagene har i dag endret seg fra å tenke fellesskap, over til å fokusere på individuell privat bolig og/ eller bolig som investeringsobjekt. Kostnadene på borettslagsleiligheter har medført at boligsamvirkemodellen ikke lengre er en naturlig inngangsport til boligmarkedet for de mange som står utenfor. Og tragisk nok øker antall bostedsløse i Norge – i det som skal være et av verdens beste land å bo i. I tillegg driver flere av boligsamvirkene boligformidling, på lik linje boligformidlere/ banker. Et system som medfører at profitt/ inntjening overstyrer hensynet til en boligpolitikk som sikrer befolkningen retten til å ha et eget hjem.
Borettslagsleiligheter er blitt dyrere enn enebolig!
Borettslagene var gunstige som inngangsbillett til boligmarkedet. For en leilighet på ca 90 kvadrat i Kristiansand i 1981, var innskuddet på kr 140 000, og felleskostnadene var den gang på kr 1 023 pr måned.
Rekkehusleiligheter i samme området kostet den gang i snitt 4 til 6 mer (kr 550 000 – til kr 800 000) – men med noe lavere felleskostnader.
Høsten 2011 ble det foretatt verditakst på en bolig på Lillehammer. Boligen har en boflate på 200 kvadrat, med ca 1 mål tomt pent opparbeidet hage/ tomt, og dobbel garasje på snaut 60 m2. Taksten ble satt til kr 2 870 000. Samtidig pågår det bygging av nye borettslagsleiligheter (terrasseleiligheter), dvs selveierleiligheter, som er lagt ut for salg noen 100 meter lengre bortenfor eneboligen. Der averteres enn leilighet på 90 m2 for kr 3 500 000. Dvs at en leilighet som er ½ parten så stor i boareal som eneboligen, og uten tomt og garasje, koster ca 800 000 mer enn eneboligen. Felleskostnader er ennå ikke stipulert for selveierleiligheten, heller ikke kostnader knyttet til eventuell garasjeplass.
Effekten av å bygge billig gjennom borettslagsordninger er neppe borte – eksemplet viser hvordan grådigheten har tatt overhånd hos utbyggerne/ borettslagene.Vi har med andre ord fått et kynisk og rått boligmarked!
En boligforgjeldet befolkning?
En konsekvens av at boligprisene stiger så kraftig, er at mange trenger enda større lån for å tilegne seg de stadig dyrere boligene, fordi lønnsøkningene ikke følger prisstigningen på boliger. Faren med en slik utvikling, er at dersom rentene stiger, eller at enkelte opplever inntektssvikt (arbeidsledighet e.l)), kan det oppstå en situasjon at mange ikke klarer å betjene lånene sine. Samfunnsmessig, er det en risiko for at dagens bolig- og utlånspolitikken, kan bli vår lands «boligboble», kanskje noe i retning av den som flere land med finanskriser opplever i disse dager.
Ordningen med boligsparing for ungdom raseres!
Ordningen med «boligsparing for ungdom (BSU)» ble introdusert som en hjelp for å få flere ungdommer inn på boligmarkedet. Myndighetene har satt som krav om boligkjøpere skal ha 10 % egenkapital ved kjøp av bolig. Det vurderes for tiden å øke kravet om egenkapital til 15 %. En slik politikk vil åpenbart ramme ungdom som vil inn på boligmarkedet hardt, og særlig i boområder hvor boligprisene er høye. Med studielån, og kanskje familieetablering ved siden av, vil en slik politikk gjøre nåløyet enda trangere for unge som vil inn i boligmarkedet. Dersom en slik politikk med økt egenkapital for ungdom realiseres, er det frykt for at presset på prisene i utleiemarkedet vil stige betydelig.
Statistisk sentralbyrås vurdering av økninger i lønninger og boligpriser
Statistisk sentralbyrå (SSB) offentliggjorde tidligere i år en statistikk på hva slags utvikling vi kan forvente på boligmarkedet, og utviklingen av lønnsnivået de 3 nærmeste årene. Prognosene forteller at lønnsnivået forventes å stige med 12 % på tre år, mens boligprisene vil stige med hele 17 % i samme periode. Hva betyr SSBs prognoser i praksis? Litt forenklet oppstilt – i den hensikt å vise noen tallstørrelser - så viser den oss at;
- En person med ei lønn på kr 400 000 pr år, kan med 12 % lønnsvekst forvente å få en lønnsvekst på kr 48 000.- i løpet av de tre nærmeste årene.
- En trygdet, tilsvarende minstepensjonist, har for tiden en trygd på kr. 157 639.- pr år. Med 12 % økning, kan vedkommende forvente seg en økning på trygdeytelsene på kr 18 916.- i løpet av de tre nærmeste årene.
Hva blir konsekvensene om boligprisene stiger med 17 %? La oss ta utgangspunkt i en bolig som i dag koster 3 000 000 kroner. Med en prisøkning på 17 %, vil den samme boligen koste kr 3 510 000.- om tre år. Dvs en økning på 510 000 kroner – da hjelper ikke minstepensjonistenes/ arbeidstakernes forventende lønnssøkninger mye.
En slik dramatisk økning betyr at en person må ha en årsinntekt på hele 4 250 000 kroner for å holde lønnsmessig tritt med stigningen i boligprisene i samme tidsperiode (kr 4 250 000 × 12 % = kr 510 000) – gitt at SSBs prognoser slår til. Det viser boligpolitikkens galskap – og som politikerne har skapt!
Poenget er at prisene på boliger overstiger dermed langt over hva en minstepensjonist kan forvente få i inntektsøkning i samme periode. Kan samfunnet leve med en slik utvikling? Arbeidstakere/ trygdede er dømt til å tape i en slik utvikling?
Markeder må styres – om vi fortsatt skal basere boligpolitikk på markedsliberalismens premisser!
Markedsliberalistene har alltid forsøkt å innbille – og på denne måten forsøke å skjule sin egentlige agenda - at ”markedene regulerer seg selv – derfor ingen innblanding fra politikere”. Analysen fra SSB om forventet lønns- og boligprisutviklingen 2012 til 2015 viser hvor grundig feil markedsliberalistene tar – i hvert fall så lenge boligmarkedene styres av en ubeskrivelig kynisme og grådighet.
I tillegg er det ofte avdekket mye sosial dumping og uverdige arbeidsforhold på mange byggeplasser. Det betyr at det er oppstått et marked for menneskelig og økonomisk kriminalitet – hvilket åpner for store skjulte fortjenester.
Velstående kjøper – uten gjeld!
En velstående person vil kunne kjøpe en bolig til 3 mill kr uten å ta opp lån, eventuelt trenger vedkommende bare mindre lån, og får dermed gode lånebetingelser i bankene. En relativt ubemidlet person må ta opp store – såkalte «risikolån», og til langt høyere rente – ut fra bankenes tenkning om at det er høyere lånerisiko ovenfor personer med lavere betalingsevne. Høyere renteprosent for de lavt formuende, betyr dyrere lån - og det til tross for at man skulle tro at en bolig – som objekt – har samme verdi enten det er en rik eller en mindre rik som besitter den.
Forskjellene i befolkningen øker med dette dramatisk. Mens enkelte har penger til å investere i mer – og ta mer styring i markedet, sitter andre igjen med store problemer med å betjene gjeld og familiehusholdningen.
Provisjonene til bankene er til å bli flau av!
Et annet forhold, som bidrar til å drive boligprisene oppover, er bankenes/ meglernes provisjoner. Enkelte banker beregner seg i dag opp til 2,75 % provisjon ved salg. En side ved et slikt prosentbasert provisjonssystem, er meglerne forsøker å drive boligprisene opp. Det er ikke uvanlig provisjonsbeløpet for salg av en bolig i dag fort kommer opp i nærmere 100 000 kroner. Etter min oppfatning bør det settes et tak fra myndighetenes side på hvor mye provisjon bankene/ meglerne kan ta ved salg av boliger.
Arbeidstakere og trygdede forgjeldes!
Økte boligpriser, og dermed behov for økte låneopptak hos mange, gir det utslag at prisene på utleieboliger stiger i tilsvarende takt. Det gjør at mange lavlønte og ubemidlede opplever det som nærmest uoverkommelig å opparbeide seg kapital til å kunne skaffe seg egen bolig – fordi store deler av inntekten går til å betale høye priser på utleieboliger.
Dette systemet medfører dessuten til at mange unge blir boende lenge hjemme hos foreldrene, og forsinker på denne måten ungdommens løsrivingsprosess fra foreldre og pårørende. Dette er prisen – og et av utviklingstrekkene som vårt samfunn har oppnådd – gjennom å åpne opp for det markedsliberaliserte lønns-, utlåns- og boligsystemene som vi har i dag. De som våger seg inn på boligmarkedet – gjør at mange forgjeldes for store deler av voksenlivet.
Gjenreis den sosiale boligbyggingen!
Det må derfor være en viktig målsetting å gjenreise den sosiale boligbyggingen! Det vil hele vårt samfunn tjene på, spesielt de unge og de som har liten egenkapital til å skaffe seg sin egen førstegangsbolig. Og det haster!SSBprognoser tilsier at det trengs en rask endringsprosess!
Ny sosialdemokratisk boligpolitikk – ikke ny boligminister!
Vi trenger en ny sosialdemokratisk boligpolitikk for befolkningen og fellesskapet, ikke en boligminister – slik det er reist forslag om i disse dager. En boligminister kan være et aktuelt tema – men det er først etter at Norge har fått på plass en ny boligpolitikk!
Etableres det en ordning med egen boligminister er sannsynligheten stor for av vedkommende blir mest opptatt av å tekke de rå kyniske boligspekulanter fremfor å hjelpe de som virkelig trenger ”et hjem” – ikke et spekulasjonsobjekt!