Den Norske Opera og ballett går med dundrende underskudd og årsaken er pensjonskostnadene, skriver Dagsavisen i et stort oppslag tirsdag 27.6. Styreleder Anne Catrine Tanum forteller at hun venter på en ny pensjonslov med det hun kaller «den rette løsningen». Hva hun legger i det vites ikke, men faren er overhengende for at det innebærer store kutt i etablerte rettigheter. Kulturminister Linda Hofstad Helleland har tatt til orden for dramatiske kutt. Det trenger hun ikke, for en sjelden gangs skyld, så finnes den nye omtalte «Quick-fiksen».
Helleland kan løse dette, uten å rasere pensjonsordningen.
Man kan lett få inntrykk av at eneste mulige oppskrift på å få kontroll over kostnadene er ved å kutte i rettigheter og endre pensjonsordningen. Operaen har flere pensjonsordninger, en ordinær pensjonsordning som omfatter de fleste av de ansatte og en særskilt lovfestet ordning betegnet som operapensjonsloven. Det er denne som er oppe til debatt nå. Fagforbundet mener at det er litt misvisende å kalle pensjonsordningen for dansere og solister pensjon. Det har mer karakter av en sosial ordning.
Pensjon er langt på vei sparing. Man jobber et langt liv og tjener opp en rettighet, og når man blir gammel nok tar man ut rettigheten sin i form av pensjon. Med aldersgrenser på 41 og 52 år, blir det for få år i jobb og for mange år som pensjonist til at noe pensjonssystem i verden både kan gi en akseptabel utgift for arbeidsgiver og en anstendig pensjon til de ansatte.
Løsningen på denne floken er ikke å fjerne rettigheter, men å kalle en spade for en spade og innse at dette er en sosial ordning. Operapensjonsloven ivaretas av Statens pensjonskasse og departementet kunne bestemt at disse pensjonene skulle betales løpende over statsbudsjettet. Da ville man lett kunne ivareta den enkeltes rettigheter uten at det ville bli urimelig dyrt for arbeidsgiver, Den Norske Opera og ballett. En hovedgrunn til at ordningen er dyr, slik den er laget i dag, er at premien skal regnes ut for en liten gruppe med særskilte behov og aldersgrenser. I tillegg medfører dagens regnskapsregler at den gir svært store regnskapsmessige utslag. Dette burde vært gjort helt annerledes. Det er staten som garanterer for pensjonene hjemlet i operapensjonsloven gjennom Statens Pensjonskasse. Da burde det være unødvendig å ha disse forpliktelsene i operaens regnskap. Dermed ville røde tall forsvinne som ved et trylleslag.
Dette handler veldig få mennesker og de gjør en helt spesiell jobb i kultursektoren. Det er innlysende at for eksempel ballettdansere må ha egne sikkerhetsnett når de ikke lenger kan være dansere på toppnivå. Alle ser at det er helt urimelig at de danser i vei til fylte 67 år. Derfor trenger vi en særskilt ordning nettopp for disse kunstnerne, det kan vi altså lage, uten å rasere pensjonsordningen til resten av dem som jobber i operaen.
Vi er gjerne med på å finne bærekraftige løsninger for medlemmene, men for arbeidstakere som har så lav aldersgrense som vi snakker om her, er det altså ikke mulig uten departementets hjelp, opptjeningstiden er for kort, utbetalingstiden for lang. Dette dreier seg om få personer, og kostnaden for samfunnet forsvinnende liten. Linda Hofstad Helleland kan løse dette, om hun vil.