Åttetimersdagen er under press

Selv om arbeiderbevegelsen vant kampen om åttetimersdagen for 100 år siden, kan den ikke tas for gitt.

Arbeidstid har alltid vært et stridstema, fra snekkerne i Philadelphia som i 1791 streiket for kravet om 10-timers arbeidsdag, til den engelske fabrikkeieren og utopiske sosialisten, Robert Owen, som i 1817 formulerte ideen om «åtte timers arbeid, åtte timers fri og åtte timers hvile».

Fra Thranittenes krav om 11 timers arbeidsdag om vinteren og 10 timer - helst åtte - om sommeren, i 1851, til arbeidene på Rjukan som gikk hjem etter åtte timer i 1918, to timer før arbeidsdagens slutt og ett år før åttetimersdagen ble lovfestet.

Arbeiderbevegelsen presset politikerne til å gjøre det eneste riktige, nemlig å lovfeste en arbeidstid det var mulig å leve med. En arbeidstid som ikke gjorde folk utslitte og syke. En arbeidstid som gjorde det mulig å ha et liv også utenfor jobben. Myndighetene og arbeidsgiverne var skeptiske til kortere arbeidstid. Da Fabrikktilsynsloven fra 1892 ikke ga lovfestet normalarbeidsdag, tok arbeiderbevegelsen kampen i tariffavtalene. De aller fleste hadde dermed kortere arbeidstid alt før Stortinget vedtok ti-timersdagen i 1915 og åtte-timersdagen i 1919.

Åttetimersdagen kom derfor ikke først i lovs form, men i tariffavtalene. Arbeiderbevegelsen ga heller ikke opp kampen om kortere arbeidstid i 1919. Vi tok kampen for lengre ferie, kortere arbeidsdager og kortere arbeidsuke utover 1900-tallet.

Med streikevåpenet i hånden, kunne fagbevegelsen ta kampen i tarifforhandlingene for å få gjennomslag for viktige krav. Da 9 dagers ferie ble lovfestet i 1936 hadde for eksempel verkstedoverenskomsten allerede tariffestet 14 dagers ferie. Under tarifforhandlingene i 1958 ble arbeidstiden redusert til 45 timer, i 1968 til 42,5 timer. Gjennom tariffavtalene fikk arbeidstakerne også bedre pensjon og fødselspermisjon.

Fortsatt har de fleste tariffavtalene bedre arbeidstids- og feriebestemmelser enn lovverket. De fleste tariffavtaler har i dag 37,5 timers arbeidsuke, mens arbeidsmiljøloven begrenser arbeidsuken til 40 timer. Lovfestet ferie er fire uker og en dag, mens de fleste tariffavtaler har bestemmelser om fem ukers ferie.

Hvor raskt og omfattende eventuelle nye arbeidstidsforkortelser kan skje vil være avhengig av hvor mye av produktivitetsveksten som ellers tas ut i investeringer, i kjøpekraftforbedringer eller andre velferdsgoder. Det kan skje på forskjellige måter, blant annet gjennom tid for den enkelte ansatte for å styrke kompetansen, eller andre former for arbeidstidsforkortelser.

Selv om arbeiderbevegelsen vant kampen om åttetimersdagen for 100 år siden, kan den ikke tas for gitt. Det er et stadig sterkere press på normalarbeidsdagen, blant annet gjennom liberalisering av åpnings- og arbeidstider. Det er manglende medvirkning og press på de ansatte. Nye organisasjonsformer, ny teknologi og politiske beslutninger utfordrer normalarbeidsdagen og arbeidstakernes medbestemmelse over egen arbeidstid. Statsministeren har sågar luftet behovet for 43-timersuken for å opprettholde dagens velferdsnivå. 8-timersdagen er på ingen måte fredet.

Da det regjeringsoppnevnte arbeidstidsutvalget la frem sine forslag for tre år siden, uten medlemmer fra fagbevegelsen, kom det med flere forslag som i realiteten kan utvide normalarbeidsdagen for flere grupper av arbeidstakere.

Gjennomføres forslagene fra arbeidstidsutvalget, slik regjeringen har sagt at den ønsker å gjøre, vil arbeidsgiver får mer styring over arbeidstiden. Dette strider mot våre grunnleggende verdier om bruk av lovverk og kollektive avtaler, og det vil bidra til svekkelse av den norske modellen og det organiserte arbeidslivet.

LO er opptatt av å verne om normalarbeidsdagen, og bidra til at arbeidstakere kan stå i jobb så lenge som mulig. Vi må heller ikke glemme at de aller fleste arbeidstakere på en aller annen måte også utfører viktige samfunnsoppgaver i fritiden. Vi påtar oss frivillige oppgaver, tar oss av barn og eldre og mange deltar i styringen av lokalsamfunnet. Derfor er det viktig ikke bare å ha nok fritid, men å ha fri til rett tid.

100 år etter at fagbevegelsen fikk sin største seier, nemlig en lovfesting av åttetimersdagen, er ikke kampen over. Et organisert og velregulert arbeidsliv må pleies og tas vare på. Det gjelder også antall timer vi jobber hver dag.