Debatt

Ap topper laget

Støre lover tøffere opposisjonspolitikk.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det har vakt en viss oppsikt at Trond Giske nå får jobben som finanspolitisk talsperson i Aps stortingsgruppe. Etter min mening hadde det vært mer oppsiktsvekkende om Aps nestleder ikke hadde fått denne jobben. En bedre kvalifisert person enn Giske til denne nøkkelstillingen har man ikke i Aps stortingsgruppe, Støre inkludert.

Giske har vært medlem av Stortinget i 20 år. De første årene satt han i finanskomiteen. Han har vært statsråd i ni år, to ganger kirke- og undervisningsminister og deretter næringsminister. I 2015 ble han enstemmig valgt til nestleder sammen med Hadia Tajik, som i den nye stortingsgruppa flyttes fra vervet som leder av justiskomiteen til leder for Aps arbeids- og sosialfraksjon.

Trond Giske har to ganger tidligere ønsket seg plassen i finanskomiteen. Etter Aps valgnederlag i 2013 fikk Jonas Gahr Støre den plassen Giske ønsket seg. Det var et signal om at Jens Stoltenberg så for seg Støre som en kommende partileder. Da Støre ble partileder, skiftet han beite til medlem av utenrikskomiteen. Giske forsøkte seg igjen på finanskomiteen, men ble forbigått av Marianne Marthinsen. Etter valget legges personkabalen alltid på nytt. Giske ba om jobben, nå også med nestleder på CV-en. Det hadde vært en desavuering av nestlederen hvis han ikke nådde opp denne gangen.

Valget av Giske er ikke en nedvurdering av Marianne Marthinsen. Hennes kvalifikasjoner er det ingen som trekker i tvil. Riktig nok drev Ap i forrige periode en altfor slapp opposisjon på finanspolitikkens område. Men det gjorde Aps gruppe på så mange områder. Trond Giske var en av hjernene bak denne «ligge lavt»-politikken» overfor regjeringen.

Det famøse valgløftet om å øke skattene uten samtidig å få klart fram hva pengene skal brukes til, kan heller ikke tillegges Marianne Marthinsen alene. Det var en kollektiv dumhet i ledelsen. Men både hun og andre med hovedansvar for det økonomiske området skulle ha lagt om argumentasjonen da konjunkturomslaget kom. Man kan ikke forsette å snakke om krise når velgerne ikke oppfatter at det er noen økonomisk krise.

Striden Giske-Marthinsen er ingen maktkamp i vanlig forstand. I den grad det fortsatt er igjen en venstrefløy i Ap tilhører de begge denne fløyen.

Giske er den rette fordi han på sitt beste er den hardeste klypa Ap har i stortingsgruppa, ved siden av Martin Kolberg. Nå som regjeringen har mistet samarbeidsavtalen med Venstre og KrF, vil budsjettoppgjørene finne sted i finanskomiteen og ikke mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF bak lukkede dører. Det gir opposisjonen en langt bedre mulighet til å få fram skillelinjen til regjeringen. Ikke så å forstå at Marianne Marthinsen ikke kunne ha klart det. Men det gir autoritet og ekstra tyngde når opposisjonens fremste på det finanspolitiske område også er Aps nestleder og den antatte nye partilederen hvis Støre skulle trekke seg før neste stortingsvalg.

I sitt foredrag til landsstyret denne uka stilte Støre dette spørsmålet: «Vi skulle være en kritisk og konstruktiv opposisjon – var vi for konstruktive?»

Partilederen hadde ikke trengt å spørre. Svaret er ja.

Støre stilte også spørsmålet om Ap burde ha vært med på brede forlik i Stortinget, fordi reformene ble dårlig håndtert av regjeringen. Svaret er nei. Ap skulle ikke ha vært med på alle forlikene. De bidro til å utviske forskjellen mellom partiet og regjeringen. Regjeringen misbrukte i tillegg Aps velvilje ved å hevde at Ap ikke hadde noen egen politikk på disse områdene.

Aps historiske tradisjon er at partiet kan samarbeide til venstre og med sentrum, men aldri med høyre. Og selvfølgelig ikke med ytre høyre. Stortingsgruppa har nå fått erfare at man ikke må inngå forlik og kompromisser med en blåblå regjering. Gruppa må drilles i geriljakrigføring og nærkamp. Jeg tror vi nå vil få se en mye mer pågående og slagkraftig opposisjon. Tida for forlik er over.

Mer fra: Debatt