Nylig kunne vi lese en anonym mors beskrivelser (Dagsavisen 27. februar) av hvordan hennes sønn ble offer for manglende tilrettelegging, mobbing og tvangsbruk i skolen.
I fravær av virksomme tiltak som kunne ha avhjulpet skolefraværet, ble hun blant annet informert om at skolen ville kontakte barnevernet dersom guttens tilstedeværelse ikke økte innen påske.
Praksisen med å bruke barnevernet som ris bak speilet har tidligere vært kritisert av professor Marie-Lisbet Amundsen, som forsker på skolevegringsproblematikk. Også jeg har advart mot skolenes belastende praksis med å melde til barnevernet uten at vilkårene i loven er oppfylt.
Min bekymring er at vi som jobber i ulike system rundt barn låser oss i en oppfatning av hva barnets vansker skyldes.
Den anonyme morens innlegg gjør inntrykk å lese. Som psykolog og sakkyndig i barnevernssaker blir jeg særlig opptatt av hvordan barn med ADHD eller andre behov for tilrettelegging, ikke får den hjelpen eller støtten de trenger.
For tiden pågår en debatt om diagnostisering av barn og hvorvidt forekomsten av ADHD viser en bekymringsfull økning. Jeg ønsker diskusjonen velkommen.
Personlig har jeg lenge vært urolig for at barn blir påsatt merkelapper og diagnoser, mens det i mange tilfeller er betingelsene barna lever under som er driverne i deres atferd, eksempelvis forhold i hjemmet, på skolen eller i barnets sosioøkonomiske virkelighet.
Det er godt kjent at barn født sent på året har større risiko for å få en ADHD-diagnose sammenlignet med barn født tidlig på året. Tidlig skolestart er ikke for alle. (Folkehelseinstituttet 2025)
Videre kan symptomer på ADHD, autisme og andre medfødte vansker komme til uttrykk på måter som er til forveksling like reaksjoner på alvorlig omsorgssvikt.
Når det er sagt, er ikke min bekymring hvorvidt få eller mange barn får diagnoser i seg selv. Min bekymring er at vi som jobber i ulike system rundt barn låser oss i en oppfatning av hva barnets vansker skyldes.
I sin tur hindrer det at barnet får korrekt utredning, hjelp eller støtte. Det kan bli starten på en lang og utmattende prosess som til syvende og sist går utover barna og menneskene de er avhengige av for å få et bedre liv.
Feilvurderingen kan handle om at «alt» ved barnet tolkes som omsorgssvikt eller traumer, uten at det finnes holdepunkter for det.
Det er også verdt å merke seg ordene fra Dagsavisens kommentator, Cornelia Kristiansen (27. februar), som beskriver konsekvensene av å gå udiagnostisert gjennom store deler av livet.
Noen barn trenger virkelig å få sine vansker utredet og forstått, slik at skole, hjem og eventuelle andre hjelpeinstanser kan iverksette gode og virksomme tiltak til beste for både barnet og familien. Slik er det imidlertid ikke alltid.
Gjennom arbeidet mitt har jeg heldigvis sett at mange barn får riktig hjelp til riktig tid. Dessverre erfarer jeg også at barn faller mellom stoler fordi det ikke er enighet om hva barnets vansker skyldes, eller hvem som har ansvar for å følge opp barnet.
Den nevnte forvekslingen av symptomer kan tjene som ett eksempel på at barnets atferd og væremåte misforstås og tolkes som resultat av noe annet enn det i realiteten handler om.
Som kjent: Den som leter, finner. Men den finner ikke nødvendigvis det som er sant.
Slik mistolking kan få alvorlige følger. På den ene siden risikerer barnet å bli værende i en livssituasjon preget av skadepåføring eller alvorlige mangler i den daglige omsorgen, fordi barnets fungering feilaktig forstås som uttrykk for en iboende tilstand hos barnet.
På den andre siden kan feilvurderingen handle om at «alt» ved barnet forstås som forårsaket av omsorgssvikt eller traumer, selv uten at det finnes holdepunkter for at barnet har lidd slik overlast.
I stedet for å utrede barnet og vurdere andre hypoteser – som ADHD, autismespekter eller andre konstitusjonelle vansker – kommer saken over i et fastlåst spor der tidlig traumatisering eller foreldrenes manglende omsorgsevne blir den rådende forklaringen.
I stedet for å lytte til foreldrene og ta dem på alvor, blir de gjenstand for omfattende omsorgsvurderinger.
I fravær av funn som kan underbygge forklaringen, letes det etter eksempler i barnets utviklingshistorie eller i foreldrenes utøvelse av omsorg.
Og som kjent: Den som leter, finner. Men den finner ikke nødvendigvis det som er sant.
I en barnevernssak kan det være helt nødvendig å få kartlagt hvorvidt barnets psykiske helse, atferd eller fungering kan handle om noe annet enn omsorgssituasjonen.
Dersom barnets vansker feilaktig tolkes som reaksjoner på omsorgssvikt og tidlige traumer, kan foreldrene uriktig bli vurdert som årsaken til at barnet strever. Foreldrene har ofte over tid forsøkt å nå frem med et budskap om at det er «noe» med barnet og at de virkelig trenger hjelp.
I stedet for å lytte til foreldrene og ta dem på alvor, blir de gjenstand for omfattende omsorgsvurderinger og hjelpetiltak i form av kurs og veiledning.
Men slike tiltak vil jo ikke føre frem hvis de er basert på en feil forståelse av problemet, og tiltakene er ment å avhjelpe helt andre problemer.
En diagnose må aldri fungere som en åpning for å plassere skyld og ansvar hos barnet selv.
Barnet blir den største taperen. Uten grundige utredninger, får ikke barnet hjelpen det trenger – enten det er tilrettelegging på skolen, medisiner, tettere oppfølging i hverdagen, tiltak i hjemmet eller profesjonell behandling.
Vanskene tiltar, barnet og familien blir stadig mer utslitte, frustrasjonen øker og krisen blir en realitet. I ytterste konsekvens ender det med en uriktig sak om omsorgsovertakelse.
En henvisning til spesialisthelsetjenesten er selvsagt ikke alltid løsningen. BUP kan også gjøre feil eller låse seg i den samme forståelsen av omsorgssvikt som barnevernet legger til grunn.
BUP kan heller ikke forventes å «fikse» barnet – for den viktigste jobben må gjøres der barn lever sine hverdagsliv.
En diagnose må heller aldri fungere som en åpning for å plassere skyld og ansvar hos barnet selv, når det er skole, hjelpeapparat eller hjemmet som faktisk har sviktet.
Men noen ganger er riktig diagnose helt avgjørende for å få saken over i riktig spor, og sikre at barn og deres familier mottar nødvendig forståelse, hjelp og støtte.
Debatten om ADHD-diagnostisering må ikke gå på bekostning av dem.
