Debatt
Vi som aldri er helt hjemme
Å forlate sitt hjemland er aldri et valg man tar lett. Det innebærer å forlate alt man kjenner, alt som har gitt livet struktur og mening.
For meg er bildet av den grønne døren foran huset vårt i flyktningeleiren – en dør som ikke lenger finnes – en konstant påminnelse om hva jeg har mistet, skriver Avin Rostami.
Farid Dino Omer
Når vi står på terskelen til et nytt år, er det naturlig å reflektere over året som har gått. Vi legger bak oss et år preget av økende globale utfordringer, der flyktningkrisen er blitt enda mer akutt og omfattende.
Millioner av mennesker er blitt tvunget til å forlate sine hjem på grunn av krig, klimakriser og politisk ustabilitet. Samtidig minner dette oss om hvor universell og tidløs menneskets lengsel etter et hjem egentlig er.
For meg, som har flyktningbakgrunn, er denne følelsen både personlig og kollektiv. Gjennom diktsamlingen «Aldri hjemme» har jeg forsøkt å sette ord på hvordan det er å leve med rotløshet, å være fanget mellom minner om et hjem som ikke lenger eksisterer og et nytt hjem som aldri helt føles som ens eget.
