Hvor mye fokus bør og skal vi ha på at det skjer omsorgssvikt under offentlig omsorg i Norge? Hvis vi ikke stiller de rette spørsmålene, ikke tenker at «hvem som helst» kan utsette barn for overgrep eller ikke tror på det barn forteller, så tillater vi at det skjer. Gang på gang.
Da bryter vi det som er en av hovedoppgavene til barnevernet – nemlig å beskytte barn fra vold og overgrep.
Etter store overskrifter i nasjonale medier om overgrep i norske barneverninstitusjoner, så må vi tro at det skjer. Det skjer heller ikke bare der, det skjer også i fosterhjem.
Barn under offentlig omsorg i Norge utsettes fremdeles for vold, overgrep og omsorgssvikt til tross for at det er sagt fra om tidligere. Heldigvis sier statsråd Kjersti Toppe at det nå skal gjøres noe med risikoen barn er utsatt for på barneverninstitusjoner.
Men hva med barna i fosterhjem som er gjemt bak husets fire vegger?
Jeg tenker på ei jente som fortalte meg om årevis med seksuelle overgrep av fosterfar i et fosterhjem hun ellers trivdes så godt i. Tilsynsføreren, som kom på besøk fire ganger i året, trodde aldri på det som kom frem da jenta ble tenåring og fortalte.
Jenta sa dette til meg etter at hun ble voksen: «Tilsynsførere må snakke med barn i fosterhjem, ikke bli venn med fosterforeldrene! Og så må de spørre de rette spørsmålene. Hvis hun hadde spurt meg om noen tok meg på tissen, så kunne jeg ha svart ja. Hun spurte meg bare om jeg hadde det bra, og det hadde jeg jo på mange måter».
Det er skremmende å tenke på hvor store mørketall som finnes, og om vi bare ser toppen av isfjellet.
Dette forholdet ble anmeldt, men henlagt etter bevisets stilling. Det ble ord mot ord og mange valgte å tro på fosterfar som hevdet sin uskyld. I dag har han et arbeid med lett tilgang på barn – uten anmerkning på sin politiattest.
Nå kommer det frem flere og flere saker. Det er skremmende å tenke på hvor store mørketall som finnes, og om dette bare er toppen av isfjellet.
Dagens ordning er altfor tilfeldig og avhenger av at barn sier ifra. For å gjøre det må barnet ha tilgang på voksne de er trygge på.
Ei jente fortalte læreren sin at hun ikke ville hjem, fordi fosterfaren hennes tok på kroppen hennes hver kveld.
Den som blir fortalt om vold og overgrep må ta barnet på alvor, og faktisk gjøre noe med det. Slik at de som er satt til å ivareta barnets rettssikkerhet på øverste hold i barnevernet og hos politiet kan gripe inn.
Hvor mange barn må fortelle før vi endrer på omsorgstiltakene slik at vi kan garantere at barn er trygge under offentlig omsorg?
Jeg tenker på den første saken jeg var borti da jeg jobbet med beredskapshjem for ungdom. Der måtte vi finne et beredskapshjem for ei jente som fortalte læreren sin at hun ikke ville hjem, fordi fosterfaren hennes tok på kroppen hennes hver kveld.
En politiattest sier oss ingenting annet enn at du ikke er dømt for noe frem til den dagen politiattesten er utstedt. Den er i beste fall ferskvare.
Ettersom fosterfar valgte å erkjenne at han utførte seksuelle handlinger på jenta, fordi det var «så fristende», valgte barneverntjenesten å ikke anmelde forholdet.
Hvor stor verdi har en politiattest? Det blir innhentet politiattest før et fosterhjem godkjennes, men om du ikke er tatt for seksuelle overgrep eller vold tidligere så står ikke det der.
En politiattest sier oss ingenting annet enn at du ikke er dømt for noe frem til den dagen politiattesten er utstedt. Den er i beste fall ferskvare.
Det er få saker som blir anmeldt, og av de som blir anmeldt er det svært få som går til retten. Selv om politiet tror på det barnet forteller, så er det ikke enkelt å få overgripere dømt. Det må bevis til.
Fosterhjem er det billigste omsorgstiltaket som finnes, og jeg lurer på om det er en av årsakene til at det foretrekkes av myndighetene.
Misforstå meg rett: Jeg er i utgangspunktet svært positiv til fosterhjem og vet at det i de fleste tilfeller er et godt tiltak for barn som trenger trygghet og god omsorg.
Det må likevel ikke hindre oss i å tenke tanken på at grenseoverskridende hendelser som vold og overgrep kan skje. For hvis vi ikke tenker den tanken, klarer vi ikke å avdekke det.
Les også: Barneekteskap: Slik skaffet hun seg pauser fra voldtektene (+)
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
Les også: – Som foreldre må vi tåle å være uenige med barna våre (+)
Les også: Mistet sønnen til selvmord: – Jeg visste ikke at man skal spørre om selvmordstanker (+)
Les også: Herborg Kråkevik: – Så skjedde det som ikke skulle skje; jeg ble stormforelsket (+)
