Og det skjedde i de dager at Herborg Kråkevik ble spurt av Dagsavisen om å beskrive seg sjøl og hva hun ønsker seg til jul.
– Et juleønske? Noe annet enn fred på jord?
Den vestlandske diva lener seg over bordet på restauranten i det som engang var den gamle bunkeren i den amerikanske ambassaden, og kniper øynene sammen. Med et blikk som glitrer infamt over en muffins benedicte drapert med ørret og hollandaise-saus leverer hun en lang harang vi ikke kan trykke, og det handler om Donald Trump. Men, det skal ikke dette intervjuet handle om. Nå skal det snakkes om jul. Og det blir ikke noe substansløst sludder – Kråkevik er kjent for å være allergisk mot koseprat, hun hadde det til og med kontraktfestet tidlig i karrieren at den slags tøv vil hun ha seg frabedt.
Så jeg velger å gå rett på sak:
– Nå må vi snart slutte å synge «Deilig er jorden» for det er jo bare jug. Jorda er ikke deilig.
– Det har den nok heller aldri vært. Jeg syns ikke vi skal slutte å synge for det. Men jo, det er ille nå. Ofte tenker jeg at folk hadde det bedre før uten ustanselig oppdateringer på detaljnivå om alt som skjer rundt omkring. Jeg tror ikke det var så mange i Norge som hørte om Boerkrigen minutt for minutt, liksom.
Jula er en vanskelig tid, med stemninger som kaller like lett på smil som på tårer. Dette går også tydelig fram av Herborg Kråkeviks julehefte «Juleroser», og forestillingen med samme navn som spilles hver søndag i advent på Det Norske Teatret.
– Dette er blitt en tradisjon som veldig mange setter pris på …
– Jeg er så takknemlig for at Det Norske Teatret oppdaget potensialet i juleroseinnholdet. At de ser at her ligger det 10 år med samtidsskatter av fortellinger og dikt, sanger og billedkunst, laget av folk som mange går lys levende blant oss. Å få sette det opp på hovedscenen er bare – wow, sier hun og legger til hvor imponert hun er over hele teateret, både de som står på scenen, og de bak og rundt.
– Som scenedyr er det enormt stas å få være med på en så påkostet produksjon som tar kvaliteten sin side hver gang store og små valg skal tas.
Heftet «Juleroser» bygger på en over 100 år gammel tradisjon. I Herborgs barndomshjem var det foreldrene som samlet på de gamle heftene.
– Utgivelsene begynte allerede i 1881 i København, og spredte seg til alle de nordiske landene. Det var så populært at bokbransjen protesterte fordi de mente det tok oppmerksomheten fra boksalget. Men etter hvert skjønte de at det var en god måte å nå ut til folk som vanligvis ikke ville lest den ene eller andre forfatteren.
Det er litt av et lag hun har fått til å skrive i årets utgave: blant dem Carsten Jensen, kronprinsesse Mette-Marit og ikke minst den amerikanske forfatteren Paul Auster, som da han døde tidligere i år ble omtalt i New York Times som «det litterære Brooklyns skytshelgen».
– Han skulle egentlig skrive en ny tekst, men så ble han syk. Så denne teksten er en del av manuset han skrev til filmen «Smoke», karakterene fra filmen er med.
Mens de gamle serieheftene som «Knoll og Tott» og «91. Stomperud» oser av nostalgi har de litterære tekstene i «Juleroser» rot i den tida vi lever i.
– Det er kjekt å få forfatterne til å prøve å sette ord på jula. De fleste skriver jo et eller annet som har med jul eller vinter å gjøre, og det virker som om det er en helt uuttømmelig kilde av følelser, konflikter som melder seg til denne høytiden. Jeg tror det var Nina Lykke som sa at jul er en følelsesforsterker: at alt som er godt blir enda bedre, og alt som er sårt blir nesten uutholdelig sårt.
– Ja nesten uansett hva som skjer av utfordringer i familien og sånn så er liksom spørsmålet: hva skal vi gjøre med jula?
– Ja, det sier litt om hvor viktig den er. Og jeg er jo veldig glad for at det finnes noe sånt som er så viktig og varig. Det viser at det er noe i kulturen vår som fortsatt betyr noe for oss alle. Harald Stanghelle skrev til heftet: «Jula, det er det siste leirbålet i kulturen vår.» Det syns jeg var klokt.
– Hva slags forhold har du til jul selv?
– Jeg har nesten dårlig samvittighet for at jeg har hatt det så bra. Selvfølgelig kan jeg huske noen julaftener som har vært vanskelige, det kommer man ikke utenom her i livet. Men det tar ikke selve glansen fra feiringa. Det er ikke bare julaften, men hele juleuka som er fantastisk.
Det ikke bare julaften, men hele juleuka som er fantastisk.
— Herborg Kråkevik
– Hva er det som gjør det så spesielt?
– Det at det finnes noe som er udiskutabelt annerledes enn resten av året. Jula er den eneste tida på året jeg føler at jeg glemmer alt det andre, for da går jeg liksom helt opp i ritualene våre.
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
I mange år bodde hun på Frogner i Oslo. I delikatessebutikkene på Briskeby går det fortsatt gjetord om de heftige diskusjonene hun kunne dra i gang, om ostetoll og forskjeller på bønder og byfolk, over disken. Nå er det danskene som får more seg med dette. For i dag bor hun med sin danske juristektemann Esben Hvam på Jylland. De to møttes på et oppdrag for Redd Barna i Kambodsja og ifølge Herborg var det kjærlighet fra første blikk. Det traff som lyn fra klar himmel:
– Jeg hadde ikke vært singel siden jeg var 18. Så jeg tenkte at nå skal jeg leve livet. Hadde akkurat kjøpt hus i Skagen og gledet meg til en tilværelse der jeg skulle bestemme alt selv. Så skjedde det som ikke skulle skje: jeg ble stormforelsket.
Hun sprang opp på hotellrommet og ringte til bestevenninnen og sa: «Jeg har møtt en mann! Jeg bare vet det er riktig». På flyet hjem fra Bangkok planla hun å holde avstand. Så kom hun hjem, og det første hun gjorde var å ringe han.
– Noen følelser rår en bare ikke over. Er ikke det egentlig litt fint?
– Jo, det er som Joni Mitchell synger i «Comes Love»: «Nothing can be done».
– Du pleide feire jula på gården i Hardanger, mens nå feirer du den i Danmark. Hvordan er det?
– Mange av ritualene er de samme. Og det er dette som jeg syns er så fint med jula. Du kan gå på julegudstjeneste med de samme liturgiene, samme tekstene, se midnattsgudstjeneste fra Roma, og selv om det er katolsk, så er det fortsatt det samme mysteriet en undrer seg over.
– Jeg så en video med deg på YouTube der du snakker dansk. Det lyder helt perfekt for meg – har du alltid hatt lett for dette med språk, dialekter og å imitere andre?
– Det har nok alltid falt meg lett, med herming og språk. Oppe i dalen der jeg kommer fra, der drev jo faren min og hans like med herming. De hadde ikke underholdning, så da hermet de isteden, det var en greie. Faren min var veldig god på det, så jeg tror det har gått i arv.
Herborg vokste opp på småbruket Drebrekke i Jondal i Hardanger, sammen med mor, far og den tre år eldre broren Bård. Og sauer. De var nok en litt annerledes familie, Herborg husker i hvert fall godt at foreldrene sa hun ikke trengte bry seg så mye om hva andre sa, gjorde eller tenkte. Hver lørdag hørte de på radio sammen. «Ønskediktet». Ellers gikk det i klassisk musikk, men ikke fele «nei de var ikke så glade i folkemusikk, sånn som resten av Hardanger».
– Hardingfela er vel djevelens instrument?
– Ja, ikke sant? Jeg kommer tross alt fra bedehusområdet. Mine foreldre var ikke masete med religionen, men vi sang for maten hver dag. «Og du som metter liten fugl». Jaså, sier du det, sang dere også den på skolen? Vi sang den hjemme foran middagsbordet, vi. Men det gikk veldig fort, sier hun og demonstrerer:
– Ogdusommetterlitenfuglvelsignvårmatoggudamen!
– Har du beholdt barnetroen?
– Jo, jeg har nok det. Jeg hadde en periode på kristelig gymnasium i Bergen der jeg var veldig i opposisjon. For der kom jeg tett på pinsemenigheten, og det jeg kaller de «halleluja-kristne». Jeg hadde foreldre hjemme som kom fra det du kan kalle et høykirkelig miljø. Om det kom en litt ekstrem predikant til bedehuset, så sa de alltid sånn, «Ikke tenk så mye på helvete, for alt går nok bra».
– Det ble litt for mye svovel for dem?
– Ja. Jeg merker det for eksempel når jeg snakker med Bjørn Eidsvåg, som er vokst opp i skikkelig bedehusland, han har et helt annet angstforhold til helvete og den slags. Vi har kranglet mye om helvete. Han mener vi skal avlyse hele greia, mens jeg tenker på dem som lever i terrorregimer og ikke har noen sjanse til å få gjort uretten opp i dette livet, skal ikke de ha lov til å håpe på at tyrannen kommer til helvete i det neste livet?
Å synge sammen er en viktig tradisjon, og felles tradisjoner og opplevelser kan i beste fall være lim som holder folk sammen.
– Nå er alt blitt så fragmentert at vi har fått et eget ord – sam-seing – når noen ser samme program på TV sammen …
– Ja, vi har glidd mer og mer fra hverandre. Og så synes mange det er merkelig, det som skjer politisk, at vi lever i forskjellige parallelle virkeligheter. Jeg skal ikke påberope meg profetiske evner, men jeg husker at jeg allerede tenkte på dette når de delte opp i flere kanaler på radioen.
----
Herborg Kråkevik
Aktuell med «Juleroser» på Det Norske Teatret og det litterære juleheftet med samme navn som utgis på Samlaget
Født i 1973
Oppvokst på gård i Hardanger
Utdanning fra Guildford School of Acting i England.
Kunstnerkarrieren startet med et kabaretsamarbeid med Kenneth Sivertsen i 1995.
Samme år satt hun opp den selvkomponerte forestillingen «Haugtussa» basert på diktene til Arne Garborg. Forestillingen resulterte også i en plate.
Har spilt i «My Fair Lady» på Den Nationale Scene i 1996. «Funny Girl» på Den Nationale Scene i 2005, «Kærlighedens Farve» på Odense Teater i 2006, «Spelemann på taket» på Det Norske Teatret i 2014 og i «Hellemyrsfolket» på Den Nationale Scene samme år.
Har også spilt i flere filmer, blant dem «Jakten på nyresteinen» (1996) og «Det største i verden» (2001), og i 2012 var hun med i adventsserien «Julekongen på NRK.
Det er som sanger og kabaretartist Kråkevik har nådd ut til det store publikummet. Albumet «Herborgs verden» (1998) og «Kråkeviks songbok» (2000) har gitt stor suksess, den sistnevnte mottok hun også prisen som Årets Spellemann for i 2000.
Hun har også laget oppsetningen «Eg og Edith», med egne tolkninger av Edith Piaf sine sanger, sammen med Odd Nordstoga.
Mottok Komiprisen i 2012 for kabareten «Kjære landsmenn».
Er gift med den danske juristen Esben Hvam og bor i Viborg i Danmark. Har døtrene Agnes (21) og Petra (15).
---
Ingen syns det var så rart når lille Herborg gikk rundt og rundt i steinrøysa hjemme og snakket høyt med seg selv, lagde historier som i hodet hennes ble til både teater og film. Og så var det disse juleheftene, da som gjorde så inntrykk. Så sterkt inspirerte de henne at hun for 10 år siden bestemte seg for å gi ut sitt første «Juleroser».
– Jeg kan jeg huske hvor fysisk nervøs jeg var da jeg ringte de første for å spørre om de ville skrive noe. Jeg tenkte, «Hva hvis de sier nei? Hva skal jeg si da?» Dette kommer ikke til å gå bra.
En av de første hun spurte var Herbjørg Wassmo, som det nettopp skulle vise seg hadde et sterkt forhold til julehefter.
– Hun hadde vokst opp i en familie i Nord-Norge, og de fikk ikke lov til å lese Hamsun. Men hun visste at oppe på loftet lå alle Hamsun-bøkene i en eske, fordi bestemoren nektet å brenne bøker. Ved siden av lå en kasse med gamle julehefter, og som liten hadde hun også bladd i dem.
Når skjønte Herborg at det var skuespiller hun måtte bli? Hun syns det er kjedelig å snakke om, har fortalte det så uendelig mange ganger før.
– La meg heller ta den om hvordan jeg oppdaget komikeren i meg: Det startet med sketsjer og underholdning på skoleavslutninger og juletrefester. En gang glemte jeg replikkene, improviserte og publikum lo. Dagen etterpå var de andre elevene sure fordi de mente at jeg hadde ødelagt forestillingen, men det ga jeg blaffen i. For jeg hadde nemlig gjort en ny oppdagelse: at gjør du noe uventet, da ler folk.
Det ga mersmak. På gymnasiet meldte hun seg frivillig til å bli med i en julekabaret som fire av gutta ville sette opp. «Jeg er god til å parodiere folk» sa hun, men det hadde de ingen tro på. Da hun mange år senere opplevde en eventyrlig suksess med «Herborgs Verden» fikk hun seg en overraskelse.
– Da kom den største blomsterbuketten jeg noen gang har fått. Den var fra de fire guttene, og på kortet sto det kun ett ord: «unnskyld!», og navnene deres. Det var rørende.
Les også: Mangfoldspresten som ble biskop (+)
Karrieren har vært variert, med alt fra scene, musikaler, film og musikk. Hennes aller største suksess er tolkninger av norske sanger, og albumet «Kråkeviks songbok» som hun ga ut i 2000, et album som solgte over 200.000 eksemplarer og mottok fire ganger platinaplate. Men, før det hadde hun gjort seg bemerket over hele kongeriket sammen med komponisten og artisten Kenneth Sivertsen. De to var også kjærester og gjorde kometkarriere med sine «Cabaret» -forestillinger i 1996–97.
– Ja, det kan man vel si om oss. Vi fikk en sekser i Dagbladet. Da husker jeg at overskriften var «A Star is Born» og jeg tenkte «Åh, jeg er veldig glad for at vi fikk en sekser», men også «Oj, vet de ikke hva den filmen handler om? Han som oppdager stjernen dør jo til slutt». Jeg hadde selvfølgelig sett den med Barbra Streisand og Kris Kristofferson.
I tillegg til suksessen med «Cabaret» resulterte også parets kunstneriske samarbeid i Kråkeviks plate «Mi Haugtussa».
– Kenneths talent er vanskelig å forklare. Han hadde en genialitet, kombinert med en total mangel på redsel eller kontroll. Hans indre demoner førte mellom annet til en ekstrem selvfokusering, men så var han på den andre siden mer sjenerøs enn noe menneske jeg har møtt. Og så snill, han kunne aldri gå forbi en tigger på gaten uten å gi noe, eller prøve å glede de som var lei seg. Hans vidunderlige mor Mossa sa: «Han har Jesus i hjertet sitt», og det tror jeg virkelig han hadde.
----
5 favoritter
Musikk: Kommer alltid tilbake til Bach. Nå med jul er det jo julekantatane og «Juleoriatoriet» men ellers pianomusikk. Livets regnestykke går liksom opp når jeg lytter til Bach
Film: «Mitt Afrika» - kan den nesten utenat
Bok: «Den afrikanske farm» av Karen Blixen OG «A moveable feast» av Hemingway
Mat: Confit de canard
Sted: Gryting i Hardangerfjella ca 750 meter over havegt og Skagen i Danmark, 2 meter over havet
---
Stormforelsket og samstemte ble de selve jetsetparet i norsk kulturliv, og levde ut bohemtilværelsen på godt og vondt. Det var en annen tid, med et annet forhold til psykisk helse og alkohol, folk røkte og drakk selv i beste sendetid på TV, og enhver arbeidsplass med selvrespekt ga sine medarbeidere sprit i julegave. I showbiz heter det seg også at samme hva som skjer – the show must go on. Så da Sivertsen etter hvert bukket under for tungt rusmisbruk var det ingen som ba han ta seg pause for å bli frisk.
– Det gikk for langt. Jeg prøvde å vifte med det røde flagget, men det var som å snakke til veggen. Samtidig ble jeg grepet av presset selv, man skal videre, nye forestillinger, publikum som har kjøpt billetter. Vi klarte ikke å bremse, det var rock’n’roll-livet.
I dag har psykisk helse blitt et viktig tema på dagsorden. Man har forstått at for mange er rusmisbruk en form for selvmedisinering.
– Underholdningsbransjen er nådeløs?
– Den var i hvert fall det. Jeg håper det er blitt bedre i dag.
– Tror du det er lett for noen å ta seg et glass for å roe scenenerver?
– Jeg tenker at det kanskje var mer sånn for Kenneth enn for meg. Han var mye eldre og hadde mer sceneangst enn meg, fordi han hadde opplevd mer. Han visste hvor fort det kan gå galt. Det vet jeg også nå, men jeg tar aldri et glass eller noe annet før jeg går på scenen.
Kenneth Sivertsen døde på julaften i 2006.
Les også: Mørket i Lysbakken (+)
Etter en lang karriere har også Herborg fått erfare hvor ødeleggende kjipe opplevelser kan være for en skuespiller. Hun forteller om en fadese hun gjorde en gang som bidro til at hun kom for sent inn på scenen. Etterpå fikk hun voksenkjeft av regissøren foran hele ensemblet.
– Dagene som fulgte ble skrittene mine fra kulissene ut på scenen som å trå over en kløft i bakken etter et jordskjelv. Jeg så ned i en slags brann, og gråt i panikk. Takk og lov for de skuespillerne jeg hadde tett på meg den gangen, de lot som om det ikke var farlig og ga meg tryggheten jeg trengte til å komme over det.
I år hadde hun hadde ryddet kalenderen for et nytt prosjekt. Men, så gikk det ikke sånn hun ville. Hva det var? Det vil hun ikke fortelle nå, kanskje en annen gang. Resultatet er at hun isteden har påtatt seg mer jobb en noen gang.
– Dette har vært den verste høsten i mitt arbeidsliv, det vil jeg påstå, sier hun og tømmer vinglasset.
– Når planene falt, ble jeg bare sånn: jeg må ta jobber! Flere jobber! Jeg har kjent blodsmaken i kjeften i hele høst.
Jeg har kjent blodsmaken i kjeften i hele høst.
— Herborg Kråkevik
Og visst ble det litt blodsmak på andre fronter også, ikke minst var hun opprørt under opptrappingen til valget i USA og skuffet over resultatet. Etterpå la hun ut en lang politisk rant på Instagram, mye mot egen vane.
– Jeg klarte bare ikke å la det være. Jeg tenkte at av og til må jeg bare skrive hva jeg tenker … ja, jeg hadde jo forventet at det skulle skje, jeg er tross alt pessimist.
– Seriøst?
– Det er et godt spørsmål. Jeg har nok utviklet meg til å bli det. Jeg tror jeg var optimist da jeg var liten, sier hun. Og forteller om en talentkonkurranse på Stord som hun meldte seg på som pur ung.
– Nå viste det seg at det skulle være klassiske sanger og det hadde ikke jeg fått helt med meg. Så selvfølgelig kom jeg ikke videre. Men, istedenfor å rett gå ned i kjelleren tenkte jeg sånn: «Idioter! Skjønner de ingenting?» I dag hadde jeg bare tenkt «jo jo, men de har helt rett, jeg får heller bare drikke litt vin».
– Når man er ung har man ikke fått så mange slag i trynet enda.
– Nei, jeg hadde nok ikke det. Det var ikke akkurat sånn at folk dyrka meg som barn, men hvis jeg hadde lyst til å opptre med noe, så var alltid dørene åpne.
Det kjekkeste hun vet, er når hun får sine fordommer motbevist.
– Jeg er fordomsfull. Veldig fordomsfull, mot politikere eller folk jeg er uenig med. Tenker at de er idioter som ikke skjønner noen ting. Og så møter jeg vedkommende, og oppdager kanskje at wow – de er ikke så verst likevel, sier hun og legger til at det kanskje kunne være spennende å invitere folk en ikke kan fordra på middag, eller våge å være uenig med de man liker veldig godt:
– Samtalene kan bli mer spennende enn om alle er enige hele tiden. Carsten Jensen var jo med på den første julerose-adventssøndagen på Det Norske Teatret. Han er en skarp samfunnsrefser og aktiv klimaaktivist. Vi er veldig uenige om denne gruppen som kaster maling på gamle kunstverk for å få oppmerksomhet om klimakampen. Jeg mener jo at kunsten er hellig. Han mener naturen er helligere, og det forstår jeg jo når vi snakker sammen rolig, men ikke hvis vi roper til hverandre på nettet.
– Men, nå må vi tilbake til den boka du ga ut i 2004 …
– Er du sikker på det? Skal ikke vi snakke mer om politikk?
Det skal vi ikke. For de som har glemt eller fortrengt det så kom Herborg Kråkevik ut med boka «Forteljingar» i 2004. Historiene var hentet fra eget liv, og siden de aller fleste fortellinger blir spenstigere om du overdriver litt, så dro hun til med noe røverhistorier som fikk tabloidavisene til å fråtse i skandaler. Tidligere hadde hun vært påholden med å snakke om privatlivet, hadde tenkt det var best å holde kjeft fordi alt blir vrengt på likevel. Nå ville hun underholde. Fortellergleden var større enn sjenansen, og hun regnet med at publikum forsto. Om de gjorde det? Ja, og nei. Noen misforsto kanskje også med vilje.
– Jeg har alltid hatt enorm respekt for litteratur, og når jeg først skulle få gi ut bok på selveste Gyldendal ville jeg gjerne underholde. Jeg regnet med at folk skjønte at poenget var å skrive gode historier. Men jeg var nok litt naiv.
– Så noe var sant og noe var jug og overdrivelser? Som den historien om at du kjørte uten lappen …
– Den var sann, ja.
– Men at du rappet antidepressiver fra Elvis-posen til kjæresten din foran premieren på «My Fair Lady» …?
– Det har jeg også gjort.
– Og … han svenske elskeren?
– Sant.
– Forresten, hva er en Elvis-pose?
– Det var det vi kalte den grønne posen fra apoteket som Kenneth hadde tingene sine i. Alle vet jo hva Elvis holdt på med, så da trenger jeg vel ikke utdype, sier hun. Og legger til:
– Det som såret meg mest ved den mottakelsen boka fikk, var at spesielt Dagbladet kom med en sånn skjennepreken om «Hvordan kan du skrive dette om Kenneth Sivertsen?» Da husker jeg at jeg ble veldig sint og tenkte: «Men hva var det dere drev på med i ti år, da?»
Å følge hjertet i stedet for moten har hun satt sin stolthet i. Mannen hennes har sagt at hun ikke gjør det enkelt for seg selv ved å være så lite folkelig. Men, er det egentlig helt riktig? De som har sett Herborg parodiere norske politikere, snakke ørten dialekter på strak arm og spille luftgitar og drille sammen med Penthouse Playboys vil nok være uenige.
– Må en kunstner være folkelig for å nå ut til nordmenn flest?
– Det spørs hvor mange du vil nå ut til. For å forsvare mannen min, så snakker han om interessene mine, og de er ikke såkalt folkelige, men de største suksessene jeg har hatt har vist at noe såkalt smalt kan bli folkelig. Sangbok-sangene for eksempel.
Nå skal hun nå flyet til Danmark, men lover å sende noen flere ord på mail til intervjuet. De første kommer for øvrig i form av århundrets lengste tekstmelding fra flytoget, der hun etter sigende sitter og skammer seg, ikke for å fly «Jo, jeg har flyskam, men akkurat nå skammer jeg meg over å ha snakka så mye om meg sjøl».
Men altså, før vi skilles kommer det:
– Forresten, det juleønsket, nå vet jeg hva jeg ønsker meg …
– Å ja?
– En knapp.
– Hæh?
– Ja, en sånn knapp en kan trykke på som gjør at fordommer mot høy- og lavkultur forsvinner, og at vi alle viser mer respekt for hverandre. Det er fullt mulig, men da må respekten for dem som passer på kunsten, og det såkalt tunge, være like sterk som den respekten den lette underholdningen får i dag. Hvis jeg fant denne knappen kunne jeg nå ut til et bredt lag av folket med noe samlende. Det håper jeg på!
Les også: Nav-forskere peker på én hovedgrunn til uføreeksplosjonen blant unge (+)
Les også: – Som foreldre må vi tåle å være uenige med barna våre (+)
Les også: Trener på krig i Oslo: – Vi tar soldatene inn i det ukjente (+)
Les også: Ekspert om Donald Trump-effekt i Nato: – Min store frykt (+)