Det er lørdag 29. august 2020. Klokken 09.29 tar Anders Lie Brenna en selfie på treningsstudioet i Sandvika. Rundt en halvtime senere kommer han hjem. Han blir stående ute på gårdsplassen og snakke med naboene. Anders og sønnen hadde satt opp robotgressklipperen tidligere samme uke, og naboene lurer på hvordan den fungerer.
Klokken 10.20 går Anders inn i eneboligen på Kolsås. Han går opp trappen til rommet til sin eneste sønn, og oppdager at det er tomt. Han stusser. Carl er tenåring og liker å sove lenge, hvorfor er han oppe så tidlig?
Han ser seg rundt på gutterommet.
Så oppdager han avskjedsbrevet på notatblokken.
Nesten to selvmord hver dag
Om lag 650 mennesker tar sitt eget liv i Norge hvert år. To av tre er menn. I Europa går selvmordstallene ned. Det gjør de ikke i Norge.
I Norge dør omtrent seks ganger så mange personer i selvmord som i trafikken. Det har betydelige konsekvenser for familier, nære, og samfunnet for øvrig. En rekke studier finner høyere forekomst av posttraumatiske stressreaksjoner, forlenget sorg, depresjon, angst og selvmordstanker og/eller selvmordsforsøk hos etterlatte etter selvmord.
Ifølge Anders har 25 av Carl sine venner og familiemedlemmer fått profesjonell hjelp etter at Carl tok sitt eget liv.
– Visste ikke at man skulle spørre
– Vi hadde ikke sett dette i forkant, det kom som lyn fra klar himmel. Det kan ha vært tegn, men ikke noe tegn som jeg skjønte eller så. Det var totalt overraskende.
Anders Lie Brenna er journalist og redaktør for Energiwatch. Han bor på Kolsås, sammen med kone, to stebarn og hunden Simba. Hunden som Carl visste skulle komme, men aldri rakk å møte. Som har blitt en redning for Anders.
Carl var Anders’ eneste biologiske barn. Han forteller at sønnen hadde sine utfordringer, men det var utfordringer han tenkte var innenfor hva man kunne forvente gjennom en oppvekst. Til tross for at Anders er en iherdig og allsidig leser, hadde han lest veldig lite om selvmord. Derfor var det heller ikke noe som forberedte ham på at det var et tema som han burde ta opp.
– Jeg visste for eksempel ikke at man skal spørre om selvmordstanker. Det er underkommunisert at man faktisk skal spørre om det, sier Anders.
Det kan også være vanskelig for folk å spørre direkte om noen har tanker om å ta sitt eget liv, sier psykiater og senterleder ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og forebygging, Lars Mehlum.
– Vi er ikke vant til å bruke sånne ord. Vi er ikke spesielt drevne med å samtale om slike store spørsmål, og ordene vokser i munnen på oss. Vi syns det er litt kleint. Vi kan også være redde for å spørre i frykt for at det skal bli verre, for å så tanken om selvmord i et annet menneske. Og hva om den andre svarer ja, hva gjør vi da?
Beskylder regjeringen for boligbløff: – Jeg er jo fryktelig skuffet (+)
Paradokset
For Anders vokser et paradoks tydelig frem:
Når man står klar til å ta sitt eget liv, er man i en situasjon hvor det umulig kan bli verre. Likevel tror man at hvis man forteller det til noen, blir det verre.
Det er den groveste tankefeilen av alle, mener Anders.
Psykiater Mehlum sier at mange kanskje holder selvmordstankene sine for seg selv, fordi de har en ikke ønsker å være til belastning for folk. De kan tro at de rundt ikke vil tåle å høre det. De kan synes at de selv er helt håpløse. De kan tro at de har gått så grundig i stykker at det ikke finnes hjelp for dem.
– De aller fleste suicidale personer ønsker ikke egentlig å dø, de holder bare ikke ut å ha det så forferdelig som de har det. Da kan selvmord føles som eneste vei ut, forklarer Mehlum.
– Men svarer folk ærlig om de får spørsmål om selvmord?
– Det finnes folk som ikke svarer ærlig. Noen få vil prøve å skjule selvmordstankene for andre. Men om du spør ærlig og ordentlig, og det er åpenbart at du er interessert i å høre et ærlig svar, så vil du som regel få et ærlig svar, mener Mehlum.
Les også: Nav-forskere peker på én hovedgrunn til uføreeksplosjonen blant unge (+)
---
Trenger du noen å snakke med?
Her kan du få hjelp:
- Kirkens SOS: 22 40 00 40 eller chat: soschat.no
- Røde Kors: 800 33 321 eller chat: korspaahalsen.rodekors.no
- Mental Helse: 11 61 23 eller chat: sidetmedord.no
---
Han forklarer at unnvikelsesatferden vår stammer fra myten om at folk får det verre av at man spør. Tvert imot oppleves det oftest som en lettelse når man blir spurt, og man kan oppleve seg sett. Folk skjønner som regel at det er en grunn til at du spør, og at du ønsker dem vel, mener Mehlum.
– Men det kan jo være du spør på en måte der det nesten lyser ut av øynene dine at du er skrekkslagen ved tanken på om de skulle si ja.
Tror taushet er farligst
Da det utenkelige hadde skjedd, la Anders merke til at det ble helt stille. På tross av at han delte et innlegg på Facebook med 65 bilder av Carl og fortalte at han begikk selvmord, ble dette aldri omtalt i lokalavisen utover dødsannonsen de betalte for.
Det synes han er synd og feil. Veldig mange i kommunen vet hvem Carl var, og at han begikk selvmord.
– Da kunne lokalavisen med fordel ha fortalt litt om ham, istedenfor at alle går rundt og tenker sitt, sier Anders.
Som etterlatt ville Anders opplevd det mer naturlig å få si noen ord om Carl. Men det ble stille, og livet gikk videre som om ingenting hadde skjedd. Anders opplever dette som en provokasjon for ham som etterlatt.
For han sender stillheten et signal om at sønnen hans ikke var så viktig. Et signal til dem som går med selvmordstanker om at hvis du blir borte, går samfunnet bare videre.
– Når noen blir drept eller dør i en ulykke, får det stor oppmerksomhet, og den oppmerksomheten sørger for at det blir gjort noe med det, mener Anders.
---
Dette svarer lokalavisen:
«Først og fremst syns jeg det er imponerende og prisverdig av Brenna å stå i dette engasjementet for mer åpenhet rundt selvmord. Personlig er jeg helt enig i at vi trenger det, og jeg er veldig glad for den debatten vi har fått Jeg jobbet ikke i Budstikka i august 2020, og det er derfor vanskelig å svare for de vurderingene som ble gjort av redaksjonen den gang. Men det er jo ingen hemmelighet at mediene som hovedregel har hatt en ryggmargrefleks knyttet til selvmord som sier at «det omtaler vi ikke». Samtidig håper jeg vi ville vurdert det på en annen måte dersom tilsvarende hadde skjedd i dag. Å ta kontakt med pårørende betyr ikke det samme som at vi umiddelbart skal publisere noe, og det er ingen god grunn til at vi ikke skal ønske samme dialog med pårørende etter et selvmord som etter en ulykke eller et drap. Vi har ikke aktivt endret praksis i Budstikka, men det har heller ikke vært oppe til noen stor intern debatt hos oss ennå, så kanskje tiden er inne for det nå? Jeg tror vi på generelt grunnlag kan omtale selvmord langt mer enn vi gjør i dag, med mål om at vi skal kunne snakke mer om det i den offentlige debatten. Vi må ha debatt rundt hva det er som gjør at folk tar livet sitt, og noen ganger kan det være riktig og nødvendig å bringe enkelthistorier frem i lyset. Samtidig synes jeg den endrede Vær varsom-plakaten gir tydelige rammer for en krevende tematikk, for vi må være ekstra aktsomme her.»
Anniken Renslo Sandvik, ansvarlig redaktør og daglig leder, Budstikka
---
Anders mener at tausheten er den største smittefaren av alle. Han tror frykten vår for å omtale selvmord kan føre til flere selvmord. At flere dør som følge av mindre omtale av selvmord enn det vi ville sett om vi hadde gjort alt «galt».
For problemer som feies under teppet, blir bare større og større, og frykten for smitteeffekten skaper en større smitteeffekt, mener Anders. Han understreker at smitteeffekten skal hensyntas, den er reell, men mye mindre enn folk tror.
– Man har jo trodd at om man sier ordet selvmord, så detter folk overende. Det er riv ruskende galt. Det er dokumentert at det går an å omtale selvmord på en trygg måte, og at det også gir en konstruktiv smitteeffekt å høre om mennesker som har vært i nærheten av å ende sitt eget liv, men som kom ut av det. Det gir en positiv effekt for suicidale å høre om folk som viser at livet blir bra etter å ha reist seg opp igjen.
Les også: Trener på krig i Oslo: – Vi tar soldatene inn i det ukjente (+)
Og når en ikke snakker om det, tror Andreas at det er med på å understøtte en vrangforestilling om at de som blir igjen får det bedre uten.
– Vi må sende et signal om at det er et stort tap og at du blir savnet om du tar livet ditt, sier han.
Han forstår at det er godt ment å tro man skal være snill mot de etterlatte og ikke snakke om det, men sier det er feil. Han blir trist når ingen spør ham om Carl. Som om han var luft, som om han ikke var noe.
– Jeg mistet ham, og samfunnet mistet en ressursperson. Så skal man bare late som han ikke eksisterte. Det er en hån mot meg, og et farlig smittesignal ovenfor andre som går med lignende tanker, at «hvis jeg gjør det, så er det ingen som kommer til å savne meg».
Les også: Mange spør om Sunniva Gylver vil be for dem. Sist det skjedde var midt i rundkjøringa på Bislett (+)
– Mediene må skrive om selvmord
Anders mener at myter om selvmord har fått lov til å forplante seg inn i Vær varsom-plakaten, som er medienes etiske retningslinjer, og dermed setter kursen for hvordan pressen skriver om selvmord og i hvilken grad vi får lese om det. Det har han nylig vært med på å endre, som del av et utvalg som foreslo endringer i de etiske retningslinjene for journalister.
Han er overbevist om at det vil redde liv.
– Den starter nå med ordene «Ved omtale av selvmord…». Underforstått betyr det at selvmord er noe som det er naturlig å omtale, i motsetning til tidligere, med «Vær varsom ved omtale av selvmord …». Den tidligere utgaven signaliserer at man helst bør unngå omtale.
Og hvis du forteller om det, så kan ikke hjelpen være åtte ukers ventetid unna, understreker Anders.
– Flere har dødd mens de har ventet.
Han viser blant annet til Jenny (13), som ikke klarte å leve mer og tok sitt eget liv den samme dagen hun skulle til utredning. Da hadde hun ventet i flere uker. Tidligere barneombud Inga Bejer Engh har tidligere gått ut og sagt at unge ikke får god nok psykisk helsehjelp i Norge.
– Et «fuck you» fra samfunnet
Carl hadde samme tankefeil som mange før og etter ham har hatt: De tror at de rundt vil få det bedre når de blir borte, forteller Anders.
– Det er så riv ruskende galt som du kan få det, fastslår han.
Han ser seg selv som en ødelagt mann i dag, og han savner Carl dypt.
– Alle tror de er unike, en av de sjeldne som er alene om det. Jeg skulle ønske Carl hadde lest et eller annet sted at det stemmer ikke, du er ikke den eneste som har disse tankene.
– Hva ville du sagt til en som er suicidal i dag?
– Du vil bli sterkt savnet. Og jeg håper virkelig at du ikke gjør det. Livet går ikke videre. Jeg har det vondt, og kommer alltid til å ha det. Sønnen min er borte. Det er en farlig misforståelse å tro at andre får det bedre. Jeg har aldri vært sint på Carl eller noen andre. Men jeg er veldig lei meg.
Men om selvmordstallene er like høye om tjue år, kommer han til å bli sint.
– For da er det ensbetydende med at man ikke bryr seg. Jeg skjønner det tar tid. Men hvis vi fortsetter som før og tenker at vi er fornøyd med at det «bare» er 6-700 i året, og jeg skal sitte på gamlehjemmet og si at nei, Carl døde i 2020, etter det så skjedde det ingenting. Da er det et «fuck you» fra samfunnet. Til meg, til Carl, og til alle andre som kom både før og etter han.
Tør å spørre
Psykiater Mehlum er tydelig på at det ikke finnes holdepunkter for at vi kan gjøre vondt verre ved å spørre.
– Hva skal vi spørre om ved bekymring for selvmord?
– Tenk over hva du vil si på forhånd slik at du vet eksakt hva du skal si. Det kan hjelpe deg å unngå å snuble i ordene eller å snakke rundt grøten. Spør direkte. Bruk spørsmål som: «Tenker du på selvmord?», «har du selvmordstanker?», «har du det så vanskelig nå at du tenker du kunne ta ditt eget liv?»
– De fleste opplever det ikke som en belastning at du spør, men som omsorgsfullt, modig, realt og ansvarlig, sier Mehlum.
Dersom man får et ja, er Mehlums råd å få mer informasjon ved å stille konkrete spørsmål, om hvordan og når. Slik kan man få innsikt i hvor alvorlig situasjonen er, og hvor mye det haster med å sette inn akutte hjelpetiltak.
– Hvis den andre har bestemt seg for å ta sitt eget liv, har tenkt på metode, og tenkt på når det skal skje, må du ikke la den personen være alene et øyeblikk, men sørge for å iverksette strakstiltak.
– Deretter kan du si: «Dette høres veldig vanskelig ut for deg, men det var sannelig godt du fortalte det til meg. Jeg er jo ikke glad for at du har det sånn, men jeg er glad for at du har sagt det, for da kan jeg hjelpe deg. Jeg vil at du og jeg sammen skal ringe til legevakten eller fastlegen». Er du en venn eller en kollega, er det naturlig at du kobler inn familien, slik at de får informasjon eller overtar ansvaret.
Får man motstand fra vedkommende, sier Mehlum at man likevel må sørge for at vedkommende få hjelp.
– Dette er en vanskelig situasjon. Men bruk dine overtalelsesevner. Overtalelse er en undervurdert strategi i sånne situasjoner. Du kan si: «Jeg skjønner at du ikke vil, og at du ikke liker tanken på dette, men nå må jeg be deg om å stole på meg. Dette er så alvorlig. Hva slags venn/kollega/familiemedlem ville jeg være om jeg lot deg seile din egen sjø i denne situasjonen?»
Unngå emosjonell utpressing
Mehlum har også noen råd om hva man ikke skal si.
– Aldri driv med emosjonell utpressing ved for eksempel å si: «Men jeg blir jo så skremt og lei meg når du har det vanskelig.» Ta ansvar for og reguler dine egne følelser. I verste fall kan folk komme til å svare nei på spørsmål om suicid fordi de vil ta vare på dine følelser når de ser at du ikke vil tåle å høre det. Si i stedet: «Det er tøft, det du forteller, men jeg vil gjerne høre om det». Med det sier du implisitt at du tåler å høre det.
Dersom en ikke tåler å høre det, men virkelig er bekymret, bør man sørge for at noen andre kan ta den nødvendige samtalen, råder han.
–Ikke si: «Du må ikke tenke slik. Du har jo så mye å leve for». Eller: «Men tenk på barna dine». Da kan ofte belastningen for den andre øke sammen med skyldfølelsen over å være suicidal. Si i stedet: «Så det er sånn du føler det. Det høres veldig vanskelig ut». Da sier du implisitt at du har skjønt noe av det vanskelige, og er villig til å prøve å skjønne mer.
– Ikke si: «Jeg vet akkurat hvordan du har det. Når jeg tenker meg om, så har jeg også hatt det slik». I virkeligheten kan du ikke vite det. Og det er heller ikke interessant for den andre å høre om det akkurat nå.
Dersom man opplever at noen rundt en ser mer triste ut, er mer tilbaketrukket og unngår kontakt, viser mindre arbeidsglede og har søvnvansker, kan det være lurt å snakke med vedkommende. Det samme dersom man ser økt rus- eller pillebruk, at vedkommende snakker om at alt er håpløst, trist og tung, eller at hen snakker på en måte som kan tyde på at de planlegger å ikke være der lenger.
– Det er ikke alltid at slike tegn er til stede eller er lette å få øye på. I en del tilfeller kommer selvmordet tilsynelatende som lyn fra klar himmel, og i en del tilfeller var det ikke mange tegn. Det kan ha skjedd på impuls, under ruspåvirkning, i en emosjonell, intens tilstand av å være sint, ulykkelig, kanskje i tillegg under ruspåvirkning, avslutter Mehlum.