Tirsdag 26. november, på årsdagen for deportasjonen av norske jøder til Auschwitz, skriver politisk redaktør i Dagsavisen Lars West Johnsen en kommentar om hvilken rolle denne minnesmarkeringen spiller i dag.
Johnsen spør hva hans deporterte og myrdede nabo, Salomon Tomsinsky ville tenkt om Israels krigføring – utelukkende på grunnlag av Salomons identitet som jøde.
Det er ikke opp til meg å anta eller mene noe om hva Salomons familie tenker om kommentaren. Jeg kan bare undre på hva jeg selv ville følt dersom en slik kommentar var rettet til min oldefar.
Å sette likhetstegn mellom staten Israels handlinger og jøder er en antisemittisk trope som ofte ses i ymse kommentarfelt. De samme hersketeknikkene brukes også aktivt av Netanyahu for å rettferdiggjøre det ICJ beskriver som et sannsynlig folkemord.
Når jeg leser hvordan Johnsen skriver at «ofre er selv blitt overgripere», tolker jeg kommentaren dit at han legger en del av ansvaret for Israels krigføring på ofrene for holocaust sine skuldre.
Mine oldeforeldre var ikke-religiøse reformjøder som bodde i New York under andre verdenskrig. Jeg vet lite om hva som skjedde med familien lenger bak, men gitt at de bodde i Litauen og Ukraina og at min mormor – så vidt jeg vet – aldri møtte noen av dem, er det naturlig å anta at de ble utryddet under nazistenes grusomme og systematiske folkemord.
Det jeg reagerer på er tendensen til å avkreve jøder en forklaring eller et offentlig standpunkt for eller imot.
Mormor beskrev oldemor og oldefar som politiske sionister. Radikale i sin tankegang, og politisk engasjerte. De var aktive i organisasjonen som arbeidet med opprettelsen av en jødisk stat – Israel. De var også sosialister langt inn i ryggraden, med en sterk tro på rettferdighet.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Det er verken underlig eller unormalt å tenke på hva egne forfedre ville tenkt om dagens krig. Hva ville Mordechai – eller Max, som han kalte seg hele livet – og Sarah tenkt om Israel, og hvordan staten faktisk ble opprettet?
Jeg har tenkt på det samme selv, med det bakteppet at min oldefar var pasifist og militærnekter og forlot datidens Russland nettopp for å slippe unna tsarens hær.
Hva ville han tenkt om de grusomheter som utspiller seg?
Ut fra funnene jeg har gjort i mormors notater føler jeg meg relativt overbevist om at de tok avstand fra hvordan ideen om en sionistisk sosialistisk utopi ble bygget på ruinene av fordrevne palestinske liv.
Dette er som sagt ikke unormale spørsmål å stille seg, og det er heller ikke det jeg reagerer på.
Det jeg reagerer på er tendensen til å avkreve jøder en forklaring eller et offentlig standpunkt for eller imot. Det å legge ansvaret på jødenes, i dette tilfellet et jødisk offer for holocaust, sine skuldre.
Det er i beste fall er en trøblete og farlig øvelse. I verste fall er det antisemittisk.
På arbeidspulten til mormor hang en lapp med teksten: «What makes us Jews is not the blood that flows in our veins, but the blood that flowed out of them». Oversatt: Det som gjør oss til jøder er ikke blodet som flyter i årene våre, men blodet som fløt ut av dem.
Jeg vet ikke hvor hun hentet dette fra, men jeg har notatet på veggen hjemme.
Lars West Johnsen skriver: «Aldri glemme. Aldri mer. Dette har vært budskapet i markeringen av overgrepet mot de norske jødene. Men datoen og markeringen har fått skygger kastet over seg. Det er ikke lenger bare en anerkjennelse av svunnen galskap vi markerer, og sorg over de mange millioner menneskene som ble pekt ut og forsøkt utryddet. For det skjer igjen. Ofre er selv blitt overgripere. Markeringen har fått et paradoksalt tilsnitt».
Det er å spytte på historien, på samme måte som jeg personlig er blitt spyttet på – ikke én, men to ganger på gaten i Oslo.
Som norsk jøde og medlem av «Jødiske stemmer for rettferdig fred», vil jeg ikke stå taus på sidelinjen når Israel krysser alle grenser for hva en kan tillate seg i en krig.
På samme måte vil jeg ikke tie når en politisk redaktør gjør seg skyldig i å sammenstille kritikk av Israel og minnemarkører for holocausts ofre.
Det er å spytte på historien, på samme måte som jeg personlig er blitt spyttet på – ikke én, men to ganger på gaten i Oslo. Begge gangene bar jeg synlige jødiske symboler. Ikke israelske, jødiske.
Johnsen anvender den psykologiske klisjeen om offer til overgriper når han snører sammen en forenklet historie om jødenes holocaust og Israels krigsforbrytelser i Gaza.
Å kritisere staten Israel er ikke antisemittisk. Å holde verdens jøder ansvarlige for staten Israels krigsforbrytelser er akkurat det.
Denne analogien er ikke bare feilaktig – vi skal ikke glemme at noen av historiens største overgrep er gjort av mektige nasjoner som aldri har vært offer for forfølgelse – den er også farlig.
Igjen å måtte påpeke at det å være jøde ikke gir noen rett til å kreve at du tar ansvar for de krigsforbrytelser Israel gjør seg skyldig i, er trøttende. Spesielt på dagen da vi markerer deportasjonen av flere hundre norske jøder, men også alle andre dager.
Å kritisere staten Israel er ikke antisemittisk. Å holde verdens jøder ansvarlige for staten Israels krigsforbrytelser er på den andre siden akkurat det – antisemittisk.
Min jødiske mormor var til den dagen hun døde aktiv ved Jødisk Museum i Oslo. Hun og jeg var ofte der sammen; på konserter, foredrag og utstillinger.
Vi snakket om jødisk identitet, om politikk, og om kritikk av Israel versus antisemittisme. Vi har også deltatt på nedsettelse av nye snublesteiner, samt pussedager arrangert av museet.
Jeg har alltid følt veldig sterkt for disse snublesteinene. Kanskje det er derfor akkurat denne kommentaren traff meg så hardt?
Steinene er for meg en slags link til oldemor og oldefar, og den sorgen de må ha båret på hele livet – men som de aldri snakket om. Sorgen over å ha mistet sine familier, og over ikke å vite. Sorgen over å ha overlevd.
Steinene føles personlige, på tross av at det ikke står Moishe, Chaya, Alec, Sonia, Mordechai eller Sarah på dem. Å be oss lesere om å reflektere over hva ofrene for holocaust, menneskene bak disse steinene, ville ment om Israels handlinger i dag, er rett og slett historieløst, tonedøvt og usmakelig.
Les Linda Noor: For å lykkes bedre med arbeidet mot fordommer, må vi snakke om følelsene som utløser dem
Les også: De siste restene av «våre verdier» døde i et bombekrater i Gaza, skriver Linn Stalsberg
Les debatt: Heltedåden som forsvant ut av historien (+)
