I grålysningen den 1. november 1944 angrep en alliert krigsflåte de minelagte strendene på nederlandske Walcheren, Hitlers siste festningsøy.
Blant styrkene som stormet forbi tysk granatild og inn på land, var et kompani med norske kommandosoldater. De skulle gjenerobre øya – koste hva det koste ville.
Hvert år utkommer en mengde bøker om andre verdenskrig som flytter – mer eller mindre korrekt – på detaljer. Samtidig forblir det eneste helnorske kompaniet som kjempet på kontinentet og ofret liv og fremtid for seieren over Tyskland, som regel oversett.
Til og med i forbindelse med 80-årsdagen for heltedåden er Kompani 5 i den interallierte kommando blitt møtt med taushet.
Disse soldatene ble i 1942 håndplukket blant dem som hadde vervet seg til innsats i den norske eksilhæren i Skottland. Kommandosoldatene skulle som mennesketype være en blanding av pirater, gangstere og villmenn, men også førsteklasses yrkessoldater.
Ikledd grønn beret istedenfor hjelm nådde de norske kommandosoldatene land og stormet gjennom granatregnet.
For å styrke de utvalgte ytterligere ble de straks sendt på et krigsrealistisk herdingskurs, der all øvelse fant sted med skarp ammunisjon. De fikk samtidig tildelt kommandosoldatenes grønne beret – og begynte å kalle seg selv for grønne djevler.
Kommandosoldatene var som gruppe sterkt fryktet av tyskerne, og Hitler hadde beordret dem henrettet umiddelbart hvis de ble fanget. De skulle ikke få status som krigsfanger. Med ingenting å tape viste kommandosoldatene seg avgjørende i en rekke allierte seire i 1943 og 1944.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Men de norske kommandosoldatene fikk «bare» delta i oppdrag med Shetlandsbåtene til Norge. Når skulle de få sin virkelige ilddåp?
På kontinentet rykket de allierte helt frem til belgiske Antwerpen før det ble full stans på grunn av forsyningsmangel.
Det var ironisk, for Antwerpen hadde Europas nest største havn. Men innseilingen var sperret av de sterke tyske stillingene på øya Walcheren. Samtidig regrupperte den tyske hæren til motangrep.
For å unngå katastrofe måtte Antwerpen havn benyttes selv om det var tett på et selvmordsoppdrag å storme befestningene i forkant. Bare kommandosoldater kunne få denne oppgaven.
Natt til 1. november forlot det norske Kompani 5 og andre kommandosoldater den belgiske havnen Oostende i landgangsskip. Målet var å kaste tyskerne ut av Walcheren.
I ildstormen foran øya ble flere allierte skip senket. Men ikledd grønn beret istedenfor hjelm nådde de norske kommandosoldatene land og stormet gjennom granatregnet. Sammen med britiske og belgiske kommandosoldater frigjorde de landsbyen Westkapelle.
Flere av de norske soldatene fikk en skattesmell fordi de ikke hadde fylt ut selvangivelsen for 1940. Én ble til og med innkalt til førstegangstjeneste.
Men øya var fremdeles sterkt befestet, og de harde kampene fortsatte i over en uke før tyskerne overga seg. Da var nær en fjerdedel av Kompani 5 skadet og fire var drept.
De allierte kommandosoldatene hadde kjempet mot en stor overmakt, drept over 1.000 tyske soldater og tatt 10.000 til fange.
Med seieren på Walcheren ble Antwerpen havn åpnet. Frem til krigens slutt fikk de allierte over fem millioner tonn materialer og forsyninger hit. Til dette tallet kom titusenvis av allierte kjøretøyer og mer enn en million tonn drivstoff.
Dermed hadde de allierte nok forsyninger til å slå tilbake det tyske overraskelsesangrepet gjennom Ardennene og deretter rykke inn i Tyskland.
Seieren på Walcheren var avgjørende for at krigen i Europa kunne avsluttes relativt raskt – tross Hitlers og nazismens standhaftighet.
Men selv om lederen for de allierte operasjonene, USAs senere president Dwight Eisenhower, mente at angrepet på Walcheren kom «til å bli en av de store episodene i historien», var det innsatsen under Ardenner-offensiven som i ettertid ble løftet frem.
Mens krigen tok slutt på kontinentet, ble Kompani 5 klargjort til kampen for å frigjøre Norge. Men idet tyskerne la ned våpnene, endte nordmennene som anonyme vakter foran Slottet, før de ble dimittert, uten noen form for heder.
De norske elitesoldatene led både fysisk og psykisk etter krigen, og tilstanden deres ble forverret av at ingen visste noe om traumebehandling.
Flere fikk isteden en skattesmell fordi de ikke hadde fylt ut selvangivelsen for 1940 – og én ble til og med innkalt til førstegangstjeneste.
Slik forsvant disse norske elitesoldatene ut av historien. Under arbeidet med boken «De grønne djevlene» er det imidlertid blitt klart for meg hvilken forbigåelse de måtte svelge, både ved freden og i alle årene som fulgte.
De norske elitesoldatene led både fysisk og psykisk etter krigen, og tilstanden deres ble forverret av at ingen visste noe om traumebehandling. De følte etter hvert stor bitterhet over den manglende hjelpen og interessen fra myndighetene.
Deres siste kamp måtte kjempes nettopp mot norske styresmakter, som til slutt ga etter og sørget for å tildele veteranene fra Vestfronten krigsskadepensjon.
Hvor ille ble det? Da soldaten Alf Hellerud ble skadet under det åtte dager lange slaget på Walcheren, endte han til slutt på sykehus i England. Han var fremdeles innlagt der da krigen tok slutt, og norske eksilmyndigheter glemte ham ved returen til Norge.
Hvis noen – i tillegg til norske sjømenn – virkelig bidro til krigens ende, var det Kompani 5: De grønne djevlene.
På grunn av skaden husket ikke Hellerud noe fra tiden som grønn djevel. Mange år senere ble han funnet av en av sine medsoldater. Hellerud levde da med svekket helse under kummerlige forhold. Hans soldatkamerater sørget for at han fikk litt heder og pensjon. Men alle følte de at det var for lite, for sent.
Også 80 år etter angrepet ble denne viktigste norske innsatsen møtt med taushet – fordi så få kjenner til historien og betydningen av den.
Max Manus, Gunnar Sønsteby og deres like i norsk motstandskamp levde spennende år gjennom krigen, men om noen – i tillegg til norske sjømenn – virkelig bidro til krigens ende, var det Kompani 5: De grønne djevlene.
Alt de tok med seg, var minnet om blodbadet på Walcheren. Det var det umulig å rense ut av tankene. Tause om egne opplevelser og sår levde de tidligere pirat-soldatene sine – ofte forkortede – liv i det Norge som de selv hadde kjempet frem.
Les også: Må det en Sigrid Bonde Tusvik til, for at krigens kvinner skal bli kjent? (+)
