Dag Inge Ulstein uttaler i et intervju med Aftenposten 18. november at han vil ha «kjønnsidentitet ut av skolen». Han likestiller det å lære barn om kjønnsidentitet med å lære barn at jorda er flat.
Slik retorikk fungerer kanskje godt for å få KrF over sperregrensa, men det har store konsekvenser for de av oss som blir politikkens skyteskive.
Jeg er mamma til et barn som, for å bruke Ulstein sine ord, «åpenbart ikke stemmer».
Det er fortvilende at det er mitt barns liv KrF nå vil bygge sin stemmesankingsstrategi rundt.
Jeg vet ikke hvor mange kjønnskreative barn Dag Inge Ulstein har møtt, men det han skriver tyder ikke på at det kan være særlig mange. Ulsteins virkelighetsbeskrivelse er i hvert fall langt fra noe jeg kjenner igjen.
Barnet mitt har aldri blitt fortalt at det er «født i feil kropp» eller «må skifte kjønn».
Barnet mitt har selv uttrykt fra 6-års alderen at hen ikke var gutt, slik vi hadde trodd. I noen år følte hen seg mest som jente, nå lever hen godt med å føle seg som begge deler. Det er ingen motsetning mellom at barnet mitt får være seg selv, og det å utvide rammene for hva det vil si å være gutt eller jente.
Det er fortvilende at det er mitt barns liv KrF nå vil bygge sin stemmesankingsstrategi rundt.
At noen mennesker har en sterk følelse av å være et annet kjønn enn de blir oppfattet som, er ikke nytt. I ulike kulturer og ulike tidsepoker har dette vært et fenomen som er uttrykt på forskjellige måter – som two-spirited people i amerikansk urbefolkning, fa’afafine på Samoa eller hijra i India, for å nevne noen.
Det som har vært ulikt har ikke vært om fenomenet finnes, men om det kan leves ut åpent eller om det må fortrenges og skjules.
For å overføre det til en norsk skolehverdag: du kan ikke ta kjønnsidentitet ut av skolen, for barns ulike kjønnsidentitet vil være der, og barn vil vokse opp i familier med transpersoner. Men vi kan velge om vi skal legge til rette for at det kan snakkes om, eller om vi bidrar til at noen barn føler at de må gjemme bort og skamme seg over den de er eller sine familiemedlemmer.
Heldigvis har barnet vårt så langt fått leve som seg selv. Heller enn å bli avfeid, har hen møtt aksept og toleranse. Vi har vært heldige. Vi har et barn som er trygg i seg selv og har språket til å sette ord på hvem hen er.
Vi har et nabolag og en familie som har møtt barnet vårt med forståelse og kjærlighet. Barnet vårt går på en skole som gjør sitt beste for å legge til rette for inkludering og trivsel.
Hvis ikke de andre barna i klassen hadde lært på skolen at transpersoner finnes, og at noen føler seg som både gutt og jente, ville barnet mitt hatt vanskeligere for å bli akseptert.
Mitt barns lærer i første klasse tok nettopp en telefon til Rosa Kompetanse, for å få konkrete råd om hvordan snakke med barna om det at mitt barn ville bytte navn og pronomen. Uten det tilbudet – som Ulstein vil ha ut av skolen – ville læreren følt seg mindre trygg på hvordan snakke om og legge til rette for det faktiske kjønnsmangfoldet i eget klasserom.
Transpersoner er en utsatt minoritet. Ifølge levekårsundersøkelser er de mer utsatt for trusler, krenkelser og overfall, i tillegg til diskriminering på arbeidsplasser og på studiesteder.
Jeg er usikker på om Ulstein forstår hvordan hans retorikk bidrar til å forsterke volden og diskrimineringen transpersoner opplever.
Mitt barn har vært beskyttet enn så lenge, men før eller senere vil hen også møte på hatet, volden og diskrimineringen. Det er også derfor jeg skriver dette anonymt – jeg er redd for hetsen som kan komme mot meg og min familie.
Jeg er usikker på om Ulstein forstår hvordan hans retorikk bidrar til å forsterke volden og diskrimineringen transpersoner opplever.
Så for å være tydelig: Ulstein sine uttalelser gjør det mer utrygt for mitt barn å være seg selv. Jeg tror ikke det er hensikten, men det ER konsekvensen, og jeg håper Ulstein og Krf vil ta det til seg og reflektere over sine verdivalg og moralske kompass.
Er det verdt det å klatre over sperregrensa ved å tråkke på en av landets mest sårbare minoriteter?
Forslagene til Ulstein og KrF er dessverre ikke overraskende. Krass retorikk mot transpersoner har vist seg en svært nyttig strategi for å få stemmer, både i Europa og i USA. Det er en effektiv avledningsmanøver fra de store problemene vi står ovenfor både globalt og nasjonalt, som klimakrise, flyktningkrise og økende økonomiske forskjeller. Det er nok av reelle problemer å ta tak i.
Barnet mitt er ikke et av dem.
Dag Inge Ulstein må gjerne komme på en kopp kaffe for å høre om mine erfaringer, gleder og bekymringer med å få et unikt, kjønnskreativt barn i familien.
Innsender er anonym av hensyn til det omtalte barnet
