I dag, den 10. oktober, er det verdensdagen for psykisk helse. I år som tidligere markeres den rundt om i hele Norges land. Jeg er ikke imot denne dagen. Det er mye bra med den.
Det oppfordres blant annet til å sette av åtte minutter hver dag til å ringe noen du bryr deg om. At det er enklere enn du tror, og betyr mer enn du aner. Budskapet er bra. Viktig. Jeg heier på det.
Men jeg kjenner at markeringen også gir meg en bismak i munnen jeg skulle ønske ikke var der.
For er vi ikke egentlig på god vei mot et samfunn der politikere skyver mer og mer av hjelpen og omsorgen for de som sliter psykisk over på de pårørende og nettverket rundt? Jo, det er dit vi er på vei. Det er faktisk den politikken politikerne våre ønsker å føre. Den veien de ønsker å gå.
Hva om politikerne gir åtte minutter av sin tid til å høre på hva som ikke fungerer i psykisk helsevern i Norge? Hva om de gir åtte minutter av sin tid til å høre på pasienter som står uten hjelp fordi de er ferdige med det altfor korte pakkeforløpet, som får avsluttet sin behandling og dermed står alene?
Eller de pasientene som akkurat var klare og hadde begynt å åpne seg for terapeuten, men så var pakkeforløpet slutt. De som ble sendt hjem med et åpent sår, men ingen hjelp til å bearbeide det og lukke det igjen?
Hva med å gi åtte minutter til å høre på pårørende som i stadig større omfang må overta omsorgsoppgaver som det norske helsevesenet burde stått for?
Hva med å gi åtte minutter til å høre på pårørende som i stadig større omfang må overta omsorgsoppgaver som det norske helsevesenet burde stått for?
Hva med å gi åtte minutter til psykologer og psykiatere rundt om som presses til det ytterste, fordi det ikke gis nok midler til å ansette flere behandlere samtidig som antall pasienter øker. I stedet blir det stadig flere steder ansettelsesstopp og forbud mot å bruke vikarer.
Hva med å gi åtte minutter til å høre på de behandlerne som nærmest tvinges over i det private fordi de kjenner at de ikke kan stå inne for at de kan gi god nok helsehjelp innenfor det offentliges rammer?
Hva med å gi åtte minutter til sykepleiere, vernepleiere og annet miljøpersonale som i stadig mindre grad har mulighet til å tilbringe nok tid med pasientene?
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Hva med å gi åtte minutter av sin egen tid til å lese om utviklingen av psykisk helsevern og hvor mye som ikke fungerer i stedet for å bruke tiden sin på å skryte av tiltak som skal komme? Eller som skulle ha kommet, men aldri kom?
Hva med å gi seg selv åtte minutter for å ta innover seg de ulike skjebnene – det er dessverre svært mange av dem – som er forsterket av den manglende opprustningen av psykisk helse som var lovet?
Hva med at du, kjære politiker, bruker åtte minutter annenhver dag til å snakke med de som lider psykisk og lytter til hva de trenger. Hva som hjelper og ikke?
Og annenhver dag; åtte minutter til å snakke med de som skal hjelpe, de som sitter med tanker og meninger og som høyst sannsynlig vet mye mer enn deg om hva som trengs for å ruste opp psykiatrien i Norge, som er i krise?
Jeg utfordrer deg kjære politiker: Ett år. Åtte minutter av ditt liv, hver dag. Tar du imot?
For åtte minutter av din tid hver dag, kjære politiker – det er ikke så mye, er det? «Det er enklere enn du tror, og betyr mer enn du aner». Det er i alle fall ordrett slik det står, på plakatene som henges opp og i brosjyrene som deles ut.
Så jeg utfordrer deg kjære politiker: Ett år. Åtte minutter av ditt liv, hver dag. Frem til en ny markering av verdensdagen for psykisk helse. Tar du imot?
Les også kommentar: En fornærmelse mot de sykeste (+)
Les også: SV med ultimatum til regjeringen (+)
Les også: Seltzer om Trump: – Har nærmest gått troll i ord allerede (+)
Les også: Syke ansatte sender bilder av seg selv til sjefen: Frykter for ikke å bli trodd
Les også: To båtturer i Thailand: Én til himmelen, én til helvete (+)