Reise

To båtturer i Thailand: Én til himmelen, én til helvete

Stikkordet er folk. Tilstedeværelsen og fraværet av folk.

KRABI, THAILAND (Dagsavisen): – Hva skal vi finne på i dag, daaaaaaaa? kommer det som et gjesp fra reisefølget.

Alle som har feriert med tenåringer, vet at de ikke nødvendigvis lar seg imponere av det samme som oss voksne. En latterlig lekker, hvit sandstrand? Boring! En vakker og zenaktig foss midt inni jungelen? Zzzzzzz! Søte, små apekatter som lø …? Når skal vi hjem?!

Men det er glemmesak at mor ligger ved bassenget hver bidige dag, mens tenåringen gamer(!) på rommet. I et Thailand som er nesten nedstengt i lavsesongen, er det heldigvis alltid guidede båtturer man kan hive seg på.

Her skal det seiles!

Vi (det vil si, jeg) bestemmer oss (meg) for at vi (jeg) vil se Maya Bay på Phi Phi-øyene, kjent fra Leonardo DiCaprio-filmen «The Beach». Og «Emerald Cave» på Koh Muk. Siden ingen av båtturene går til begge øyene, kjøper vi billetter til to turer på to forskjellige dager.

Straks begge turene er booket, melder en snikende uro seg. For turen til Phi Phi går med en moderne, stor og robust speedbåt, fylt med sikkerhetsutstyr og erfarne guider. Den langt rimeligere turen til Koh Muk går i en skral longtail-båt, med to fiskere som har turisttransport som biinntekt. Det er i hvert fall inntrykket.

Dårlig vær gjør at turen til Phi Phi må utsettes. Men allerede neste dag er det bare å hive på seg badetøyet og kaste loss. Dette blir bra! Vi skal innom den berømte stranden, videre til et bra sted for snorkling, innom Phi Phi for lunsj og deretter «Viking Cave».

Les også: Midtøsten-ekspert: – Dette er en fryktelig farlig situasjon (+)

Regn og kø

Været ser ut til å holde de første ti minuttene av seilasen, men så … Inn ruller svarte skyer på himmelen. De slipper det de har over oss, og bølgene tiltar og tiltar. Mannskapet ruller plastduker ned over vinduene, men det hjelper lite. Samtlige av de rundt 20 passasjerene er søkkvåte når vi endelig kommer fram til Maya Bay. Der siger båten vår inn til en kai overfylt med andre turistbåter. Båter i kø. Mennesker i kø opp stien til den berømte stranden. Køer som kommer imot oss. Kø ved den lille baren, eller hva det nå er.

Kø og atter kø på Maya Bay.

Også på stranden er det mye folk, men de fleste søker tilflukt fra regnet under fjellhyllene. Uten folkemengder som tusler fram og tilbake, er «The Beach»-stranden nydelig. På grunn av ødeleggelsene overturismen har påført det marine livet, er det forbudt å bade. Noen gjør det likevel.

Turistene flokker til Maya Bay.

Videre til neste sted. Vi snorkler. Det er ganske gøy, selv om vannet er litt grumsete og det er mengder med andre turistbåter rundt oss. Sultne fraktes vi til Phi Phi, der lunsjen venter. Vi loses gjennom et hav at turister til en støyende mathall hvor slappe retter fra et storkjøkken serveres som buffé.

Les også: Rødt om «PISA-skolen»: – Jeg blir helt svett (+)

Money talks

Med en times tid til disposisjon kan vi utforske øya på egen hånd også. Men hva er det å se? Masse, masse småbutikker på rekke som selger suvenirer. Eller hasj. Eller alkohol. Den hvite stranden med asurblått vann er fylt til randen av turistbåter.

Turistbåtene dominerer på Phi Phi.

«Viking Cave» får vi bare seile forbi. Ingen har lov til å gå i land, av hensyn til sårbart dyreliv. Igjen er det overturisme som har ledet fram til forbudet.

Hjemturen er like dramatisk som tidligere på dagen, og samtlige av passasjerene er tydelig lei og skuffet. Senere på kvelden leser jeg i lokale medier om en turistbåt som havarerte og sank i samme område.

80 meter lang grotte

Så stemningen er ikke helt på topp neste dag, når vi gjør oss klare for den andre båtturen. Tenåringen selvdiagnoserer seg med «mageknip» i håp om å få være hjemme og game denne dagen, men den gang ei. Litt skeptisk stiger vi om bord i longtail-båten sammen med ti andre.

Været er betraktelig bedre, ikke en bølge i sikte. Fiskeren, som er dagens guide, sjarmerer så mye at han klarer å skape et fellesskap mellom de tolv fremmede om bord i båten hans.

Tenåringen er ikke helt fornøyd, men det skal endre seg.

Kalksteinsøyer, som skyter opp av vannet, glir forbi. Spenningen stiger når vi nærmer oss den massive fjellveggen på Koh Muk. Helt nederst i vannkanten er en liten glipe som bølgene slår mot. Inn dit skal vi svømme. En litt engstelig mor og sønn fra Kina velger å stå over, men vi andre tar på oss redningsvest og kaster oss i vannet.

På forhånd har jeg lest meg litt opp og sett noen videoer av «Emerald Cave». Jeg har latt meg fascinere av at man må svømme gjennom en 80 meter lang grotte før man kommer inn til en lysning med en bortgjemt strand. Men tenåringen?

– Boring!

Les også: Regnskap Norge-sjefen feirer ikke påbud om kontanter

Skrekkblandet fryd

Idet vi kaver oss gjennom frisk sjø, snur imidlertid stemningen. Inne i den mørke grotteåpningen tennes gnisten i tenåringen, mens jeg kjenner frykten komme snikende. Sjøspruten slår mot kalksteinsformasjoner, og jeg tenker at min siste time er kommet. Den sjarmerende fiskeren vet heldigvis alt om skrekken man kan bli overveldet av inne i grottemørket, og sleper meg til trygghet.

Emerald Cave

80 meter senere er det nesten så man ikke tror sine egne øyne. Sollyset slipper inn gjennom åpningen i andre enden, og der venter en liten lagune med hvit sand, omsluttet av høye fjellvegger, frodige trær og busker. Og det er bare oss her. Ikke hundrevis av turister.

Tenåringen er blitt frelst av dette eventyret. Nå er det ikke lenger noe som er kjedelig med denne båtturen. Til og med snorkleplassene vi fraktes til er bedre enn gårsdagens, med krystallklart vann og ingen andre turistbåter.

Over til noe helt annet

Vi drar videre til øya Koh Ngai, som ser forlatt ut idet båten siger inn mot stranden. Og det er den også, forlatt av turister, i alle fall. Det er lavsesong, og de få hotellrommene som er på denne lille øya står nå tomme. I helt ekte fred og ro får vi spasere planløst på den vakre stranden, ta en dukkert i det turkise vannet.

Pittoresk på stranden i Koh Ngai.

Det mest spennende som skjer er at tukaner flyr rundt i palmetoppene.

– Tjukken, svarer den sjarmerende fiskeren når jeg spør hvilke fugler det er.

Han og makkeren har forberedt et hjemmelaget måltid for passasjerene, omtenksomt tilpasset sarte turistganer som ikke er vant til sprengkrydret thaimat. Så sitter vi der på stranden, og spiser i den svale brisen, i skyggen av palmetrærne. Ja, det er rett og slett en deilig klisjé. Jeg kjenner at jeg ikke egentlig ønsker å dra tilbake til hotellet.

Den eneste skuffelsen som er å spore blant passasjerene på hjemreisen, er at turen er over. Til og med tenåringen er skuffet! Det slår meg hvor stor kontrasten til gårsdagens båttur er.

Les flere reisereportasjer her

Les også: Høstferien: – Mange er bevisste på pris

Les også: De reiser verden rundt nesten gratis, mens bankkontoen fyller seg opp

Les også: Slik er det å bo på verdens eldste hotell


Mer fra Dagsavisen