Høyre har foreslått en nedre aldersgrense på uføretrygd på 30 år, Fremskrittspartiet har på Stortinget foreslått 40 år. Men kronisk sykdom og funksjonsnedsettelse har ingen aldersgrense, derfor bør ikke uføretrygd ha det heller.
Jeg ser stadig politikere snakke om det å være ufør som om det er et valg. Det virker som om enkelte politikere tror at alternativet til uføretrygd er jobb. Sannheten er at alternativet for mange er fattigdom og utrygghet.
Når politikere kommer med slike forslag og snakker om en bestemt gruppe mennesker på den måten, er det med på å bygge opp under de holdningene som allerede eksisterer i samfunnet vårt.
Tanken om at uføre er late mennesker som ikke gidder å jobbe og snylter seg gjennom systemet, er direkte skadelig og selvsagt helt feil.
Jeg er en av dem som tidlig ble uføretrygdet. Det var forferdelig den gangen. Jeg har aldri følt meg så mislykket og på bunnen av samfunnet som det jeg gjorde da.
Jeg følte fordommene og stigmaet på kroppen. Jeg hørte hvordan politikere med makt over mitt liv snakket om meg i media. Jeg ble ikke ufør av fri vilje, jeg ble det fordi kroppen min fortalte meg at jeg måtte. Det var en lang og vanskelig prosess med utallige uttalelser og tester.
I dag har jeg en liten stilling på en arbeidsplass som ser mine ressurser. Jeg har funksjonsassistanse, jeg får god tilrettelegging, fleksibel arbeidstid, hjemmekontor og en lav stillingsprosent.
Hadde jeg ikke fått den tryggheten uføretrygd gir, ville jeg vært nødt til å motta sosialhjelp og bo hjemme hos foreldrene mine.
Dette hadde aldri vært mulig hvis jeg ikke var blitt ufør. Det at jeg ble ufør reddet meg. Jeg kunne fullt og helt bli kjent med meg selv som voksen og finne ut av hvordan jeg skulle leve voksenlivet mitt med den kroppen jeg har.
Les også: Mímir Kristjánsson: – Verdens eldste selvbedrag er å ta én øl (+)
Hadde jeg ikke fått den tryggheten uføretrygd gir, ville jeg vært nødt til å motta sosialhjelp og bo hjemme hos foreldrene mine. Jeg hadde sikkert stått i matkø og jeg ville i hvert fall aldri klart å komme meg dit jeg er i dag.
I dag har jeg fremdeles innvilget uføretrygd, men jeg blir trukket i trygd etter hvor mye jeg tjener. Hvor lenge jeg kan stå i jobben er det umulig å si. Men det å vite at jeg har trygden å falle tilbake på når kroppen svikter, er sannsynligvis med på å gjøre at kroppen holder ut lenger.
Svært få av de politikerne vi har i dag har nedsatt funksjonsevne eller alvorlig kronisk sykdom selv. Da syns jeg det er interessant at de likevel bruker tiden sin på å snakke om at vi kan jobbe, når det i realiteten er noe de ikke vet noen ting om.
Vi er for syke til å kunne stå i ordinært arbeid over tid. Vi har rett og slett ikke helse til det.
Grunnen til at uføre ikke har en jobb handler ikke om at vi er late mennesker som ikke vil bidra til samfunnet. Jeg mener grunnen er todelt.
For det første er vi for syke til å kunne stå i ordinært arbeid over tid. Vi har rett og slett ikke helse til det. I tillegg blir en stor del av oss møtt av fordommer, mistillit og lave forventninger allerede fra vi er barn. Diskrimineringen starter i tidlig alder og mange blir gitt opp allerede på barneskolen.
Når vi blir fortalt at vi ikke har noe å bidra med eller fysisk blir sperret ute, er det ikke rart at vi aldri kommer oss tilbake. Skal vi faktisk få flere funksjonshemmede eller alvorlig syke ut i jobb må debatten starte et helt annet sted.
Hvis man får uføretrygd, er man for syk til å jobbe. Når flere av landets fremste politikere fremfører en slik mistillit overfor oss, er det med på å skape skadelige holdninger hos resten av befolkningen også.
Nei takk til stigmatiserende retorikk om oss uføre og nei takk til høyresidens nedre aldersgrense på uføretrygd.
Les også: Nav-forskere: Hovedgrunnen til uføreeksplosjonen blant unge (+)
Les også: Trygderettsadvokat: Disse AAP-fellene må du unngå (+)
Les også: Østfold er norgesmestere i utenforskap: – Å ha jobb betyr enormt mye for et menneske (+)
