I fjor ble det registrert det høyeste antall straffbare forhold begått av barn under 18 år siden 2009. Politiet vedgår at de ikke har kontroll, i beste fall har de oversikt. En tredjedel av disse forholdene utføres dessverre av barn, altså de under 15.
De kan ikke straffes, og dermed har politiet få muligheter til å følge dem opp. Disse ungdommene vil sannsynligvis fortsette med kriminalitet som strategi, helt til noen voksne ser dem og forstår hva som rører seg inni dem.
Før sommeren ble jeg invitert på lukket visning av filmen «Mina og røverne» som snart kommer på kino. Filmen handler om Mina Hadjian og hennes «røvere» i Røverradion. Denne filmen viser så tydelig hva det gjør med mennesker som allerede har det vanskelig, å bli puttet inn i en celle over tid.
Dette er en viktig film om forholdet mellom psykisk uhelse og kriminalitet, og den viser så altfor godt at fengsel ikke er riktig medisin når man allerede ligger nede. Fengsel som sanksjon er et vanvittig paradoks: De som ligger nede fordi de trenger mest, skal få minst, og gjerne bli påført mer uhelse.
De fleste som sitter inne har også rusutfordringer, fordi rus i bunn og grunn er et forsøk på å regulere følelsene. I fengselet mister de denne kontrollen, da rus selvsagt er ulovlig på innsiden. Det som skjer da, i skrale tider med underbemanning og budsjettkutt, er at de i enda større grad blir låst inne sammen med sine indre demoner.
For ti år siden var ting annerledes, det var gode tider i kriminalomsorgen. Det var mange programmer for de innsatte og bemanning nok til å ta vare på dem på en bra måte. Så kom et tiår der politikerne ble kreative og begynte å trikse med tallene. Store utgiftsposter som bolig ble skrevet inn i tallene, og vips så hadde daværende regjering holdt sine løfter om å øke bevilgningene, uten en krone mer i velferd til norske fengsler.
Dette ble presentert på en konferanse for fire år siden, og det ble amper stemning i salen. Statssekretæren ble ikke nådig mottatt av deltakerne, bestående av mennesker som jobber på kriminalomsorgsfeltet. Det eneste som er verre enn tomme løfter er nok fiktive penger, som fungerer dårlig som lønnsmidler.
Det kan virke som om vi kan skimte konturene av en radikal økning av unge gjengangere i storbyene, definert som en person under 18 år som blir registrert med fire eller flere lovbrudd i løpet av året. Antallet går raskt oppover og alderen går nedover.
Her har vi et problem. For når de som politiet anser for å være de mest kriminelle bare er 14 år, havner vi i et paradoks. Fengselet ble skapt for å ta bort mennesker fra samfunnet, for å skjerme borgerne. Men når en 14-åring blir tatt for en grov kriminell handling, så kjører politiet vedkommende hjem, og en time senere er hen potensielt ute på gata igjen, selv om barnevernet også blir påkoblet.
Samfunnet vi lever i utvikler seg fortere enn vi klarer å omstille oss. Når en 26-åring nå nylig ble dømt til tre års fengsel for omsetning av over 14 kilo cannabis på Snapchat der ungdommene betalte med Vipps, tenker jeg at vi som samfunn sover litt i timen.
Med dagens regime vil jeg tippe at over 75 prosent av disse unge gjengangerne vil ende opp i fengsel. Der får de muligheten til å lære av de «beste» og bygge kriminelt nettverk.
Når samfunnet endres, må institusjonene og sanksjonsmulighetene endres. Med dagens regime vil jeg tippe at over 75 prosent av disse unge gjengangerne vil ende opp i fengsel. Der får de muligheten til å lære av de «beste» og bygge kriminelt nettverk. Og etter en liten stund, uten noe form for varig rehabilitering, slipper vi dem ut igjen slik at de kan fortsette på den banen samfunnet har presset dem inn i.
Dette kan virkelig ikke fortsette. Vi som samfunn er i ferd med å skape et monster vi ikke kan håndtere. Jeg må gi litt kred til Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum, som er ute med en fempunktsplan. Jeg synes ikke den er helt bak mål. Foruten «klassikerne» mer politi og å strupe narkotika, så foreslår han å opprette egne «fengselshus» for de under kriminell lavalder – samt å styrke barnevernet. For la oss ikke glemme at en fjortenåring er et barn.
I den nye filmen «Mina og røverne» treffer vi Rune Cato som ble satt inn da han var 17 år. Å se hans historie var sterkt, og jeg må innrømme at det kom mange tårer. Han følte seg ikke hel, og jeg skulle så ønske at han var blitt sett, at han hadde fått en annen type hjelp enn det fengsel ga ham.
Det er mange som ham; unge sinte menn. Jeg er ganske sikker på at bak dette sinnet bor det mye utrygghet, sorg, håpløshet, desperasjon, lav selvfølelse og mer.
Ungdommene er ikke problemet. Barnefattigdom, utrygghet, arbeidsløshet og trangboddhet er problemet.
Jeg undrer meg på hva som skal til før vi som samfunn våkner opp og ser at disse barna er vårt felles ansvar, og at å neglisjere ansvaret gir oss et samfunnsproblem. Ungdommene er ikke problemet. Barnefattigdom, utrygghet, arbeidsløshet og trangboddhet er problemet.
Når vi diskuterer løsninger i debatten om unge gjengangere må vi begynne med å se at disse faktorene er årsaken til at mennesker velger kriminalitet som livstil.
Jeg tror at alle mennesker ønsker gode liv, og at de velger det som er bra for dem. Og når vi ser at ungdommer synes kriminalitet er verdt risikoen, da har vi virkelig et samfunnsproblem.
Jeg tror at om vi skal ha håp om å bygge en ny form for institusjon, må vi bort fra straffetankegangen og bevege oss mot en tilnærming basert på varme og inkludering. Et sted der disse ungdommene får hjelp og støtte til å lege sine sår og traumer med de mest kompetente fagfolkene i landet.
Les også: Økt straff er ikke svaret (+)
Jeg har jobbet en del i norske fengsler, og det har vært en fin del av jobben å møte mennesker som virkelig trenger å bli sett. Jeg husker jeg pratet med en fengselsprest en gang som sa at «her inne sitter de som fikk litt for lite kjærlighet».
Den traff meg, og dette utsagnet har brent seg inn i hjernebarken min, for jeg mener han oppsummerte utfordringene i kriminalomsorgen i én setning. Jeg har hørt noen slike historier, han har hørt tusenvis.
Jeg vil oppfordre alle som har en mening om dette temaet til å se filmen «Mina og røverne», med en dose undring. Mange av disse barna har selv opplevd vold og overgrep – la oss bygge et samfunn som møter dem med det motsatte.
