Fire dager etter folkeavstemningen om Brexit i 2016 røk England ut av fotball-EM. For EU-vennlige fotballinteresserte syntes det som et utslag av den samme mentaliteten, det samme utdaterte «vi fant opp dette spillet, dere får gi oss det vi vil ha». I stedet for mål og suksess, lot England seg slå av Island (mens waliserne gjorde stormende suksess).
Man skal være varsom med å blande fotball og politikk, hvis det bare ikke hadde vært for at det er presis hva politikere selv gjør. Det er under en Labour-regjering at England vinner fotball-VM, proklamerte daværende statsminister Harold Wilson i 1966. Denne sommeren kunne Rishi Sunak, nåværende statsminister i Storbritannia, trenge tilsvarende flyt.
Kanskje hadde Sunak sett for seg en slags feelgood-atmosfære da han lyste ut valget som finner sted torsdag 4. juli. Utslagsrundene i denne sommerens EM er i gang, England er blant favorittene og enhver godfølelse bør komme regjeringspartiet til gode.
Henger i en tynn tråd
Dersom det har ligget slike tanker til grunn, kan man trygt si at håpet henger i en tynn tråd for Sunak og det konservative partiet. England reddet seg videre fra åttendedelsfinalen søndag kveld etter tre gruppespillekamper preget av feilpasninger og handlingslammelse. Og nettopp slike takter har også preget regjeringspartiet gjennom de siste ukenes valgkamp. De konservative ligger an til et gedigent valgnederlag, og valgkampen har ikke gjort situasjonen bedre.
Det begynte 22. mai i øsende regn utenfor statsministerboligen i Downing Street idet Sunak overraskende annonserte sommerens valg. Det har fortsatt med en stillestående valgkamp, avbrutt av enkelte feilsteg underveis. Den verste var trolig Sunaks forhastede retur fra D-dagmarkeringen i Normandie, der han etterlot utenriksminister David Cameron sammen med regjeringssjefer og øvrighet for selv å spille inn et valgkampintervju.
De konservative ligger an til et gedigent valgnederlag, og valgkampen har ikke gjort situasjonen bedre.
En annen vesentlig hendelse i valgkampen var da Nigel Farage brått erklærte at han likevel ville stille for det høyrepopulistiske Reform-partiet. I samme stund ble det klart at deler av Sunaks velgergrunnlag er i drift mot konkurrenten på ytre høyre fløy. Reform-partiet har kun en håndfull parlamentsmandater i sikte, men er store nok til å ødelegge for de konservative i en lang rekke valgkretser og slik bidra til Labours seier. Resultatet kan bli et flertall av historisk format.
Kjedelig valg
Dette dramatiske bakteppet til tross: Hovedtendensen i britenes valgkamp har vært et stort ikke. Fraværet av visjoner og markante stridsspørsmål er slående. Fraværet av tydelige personligheter likeså. En noe famlende Sunak møter sin like i Keir Starmer, partilederen i Labour som etter alle solemerker vil være Storbritannias nye statsminister når denne uken er over.
Starmer har sagt minst mulig om hva et venstresidealternativ faktisk er, utover at de skal sørge for en mer kompetent regjering og at det vil gagne folk flest. Det konservative partiet har forsøkt å mane fram skumle perspektiver på kjerneområder som skatt og migrasjon. Det preller stort sett av som vann på gåsen, og det er ikke så rart. For Labour fremstår som opposisjonsparti uten markert politikk, med en leder som i første og siste setning erklærer at nasjonens interesser kommer først. Starmer synes å være et trygt, men kjedelig valg.
Slutten på en æra
Det er et stort, markant skifte vi står overfor, et slikt som fagfolk betegner som slutten på en æra og begynnelsen på en ny. Det besynderlige i Storbritannias tilfelle er at epokeskiftet, hvis det er det dette er, fremstår uten drama, uten begeistring, uten åpenbar mobilisering.
Som valgkamp minner dette om en situasjon der regjeringen skal gjenvelges, opposisjonspartiet er på ville veier, hvor det er lite å debattere og enklest å gi tommel opp til det sittende regimet. Valget forsommeren 2001 var en slik variant. Tony Blair og Labour hadde kommet i gang med sitt arbeid, men med mye ugjort og en opposisjon som var opptatt med å finne ut av seg selv. Resultatet ble en meget klar valgseier til Blair og den laveste valgdeltakelse ved et parlamentsvalg i moderne tid.
Det pussige nå er altså at situasjonen er snudd på hodet, ettersom det er regjeringspartiet som nå er på ville veier. I så fall er det opposisjonen som skal vinkes inn i regjeringskontorene – ikke med palmeblader, men med mer av et «vær så god, ta plass og se hva dere får til» fra britiske velgere.
Unik situasjon
Dersom dette blir mandatet Starmer tar med seg som statsminister, skiller det seg fra alle regjeringer fra venstresiden som Storbritannia har hatt. Om Labour vinner, skjer det for en stor del på grunnlag av de konservatives manglende vilje og evne til å «levere varene». Det er et uvanlig utgangspunkt for et parti som har livnært seg mer på håp og visjoner enn regjeringskompetanse.
Nå skal Labour bygge flere boliger, kutte helsekøene, kontrollere innvandringen og få bukt med skatteunndragelse slik at penger kan frigjøres til bedre formål. Forsiktig vil partiet også tilnærme seg EU og be om justeringer i handelsavtalen – men ingen omkamp om Brexit. Det blir de små skritts politikk, et prosjekt der Starmer vil forsøke å snu lave forventninger til egen fordel.
Hva så med Sunak og de konservative? Jude Bellinghams forløsende brassespark idet England var på vei ut av denne sommerens EM, kan vel tolkes som et streif av håp. Det håpet lever fram til kvartfinalen neste helg. Men på det tidspunktet kan Sunaks tid være ute. Når Englands helter entrer banen lørdag kveld, kan det være under en ny britisk regjering.
Så får de neste ukene vise om en britisk statsminister får muligheten til å gjenta Wilsons ord om fotballen, gull og fargen på landets regjering.
Les også: Starmer gir håp for en ny giv - dette må han løse først
Les også: Tone endrer verden for «Tony»: – Vi har fingeren på pulsen
