Langt og traust Spellemann-show, nesten uten musikk

Ole Ivars fikk den store Hedersprisen, som takk og farvel før de snart gir seg etter 60 år. De hadde sju utmerkelser fra før, inkludert Årets spellemann i 2009. Det er vel ingen igjen som er snobbete nok til ikke å unne dem dette. Spesielt ikke siden de kom med hele showets mest levende, og et av få rørende innslag med sin «Hver gang vi møtes»-versjon av Matomas «Summer Feeling». Før de hadde fått vite om prisen. Denne sekvensen hadde alt som hører med fra dansefester på lokalet, med smil og tårer om hverandre. Et godt stykke fra Spellemannprisen i en bankettsal på hotell.

En halvtime ut i showet begynte jeg å lure på om dette bare skulle være prisutdelinger, med tilhørende takketaler. Takketaler er ikke det norske artister er best på. Inn kom Isah og Hillari som reddende engler i et gospelaktig nummer, og minnet oss om hva som er grunnlaget for Spellemannprisen: Musikken! Gjerne nye samarbeid vi ikke har sett og hørt før. Dessverre hørte vi ikke mye musikk i resten av programmet – fire fattige innslag i løpet av en nesten tre timer lang sending. Vi begynte å skjønne hva det har kostet å produsere programmene vi har vært vant til, og hvor vanskelig dette er uten de største medieaktørene i ryggen.

Etter 50 år har Spellemannprisen forlatt allmennkringkasterne, og ble strømmet av avisene i A-media, med Nettavisen som hovedplattform. Hvor fornøyde Spellemannprisen selv er med dette ble kanskje formulert av programlederen Tuva Syvertsen da showet startet torsdag: Det er synd at dette ikke lenger sendes på NRK. For folkefinansierte NRK blir denne feiringen av norsk musikk for tam. Underholdningssjef Charlo Halvorsen forklarte dette i VG med at spellemannshowene er blitt «liturgiske og repetitive». Hva han mener med dette er jeg ikke sikker på. Spellemann er jo ganske riktig den ene prisen etter den andre, men i Bakemesterskapet blir det også mange kaker underveis.