Vegard Einan, regiondirektør i NHO Viken OsloI fjor lanserte regjeringen et midlertidig tillegg på arbeidsgiveravgiften for alle i privat sektor som tjener over 750.000 kroner. Dette er kanskje det lengste noen regjering har gått i å påvirke den norske arbeidslivsmodellen. Jeg tør påstå det er den mest direkte innblanding i partenes lønnsforhandlinger, fra noen regjering, i nyere tid.
Da regjeringen la frem sitt forslag til statsbudsjett for en uke siden, var straffeskatten på kompetanse og erfaring fortsatt med. Midlertidigheten later til å bli varig, stikk i strid med regjeringens lovnader. Fortsatt treffer den ifølge NHOs tall en av fem arbeidstakere i privat sektor.
NHO Viken Oslo representerer i overkant av 10.200 medlemsbedrifter fra Halden i øst til Hallingdal i vest. De aller fleste av dem mangler arbeidskraft. Hele 2/3 av NHOs medlemsbedrifter forteller at de har et udekket kompetansebehov.
En tilleggsbyrde på arbeidsgiveravgiften rammer særlig Oslo hardt. Det er et stort bo- og arbeidsmarked med stor mobilitet i arbeidskraften. Bedriftene må kunne gi konkurransedyktige lønns- og arbeidsvilkår som holder tritt med kostnadene det innebærer å bo i, eller i nærheten av, hovedstaden. Arbeidsgiveravgiften fungerer konkurransevridende i disfavør av bedriftene som er etablert i vår region.
Jeg tør påstå det er den mest direkte innblanding i partenes lønnsforhandlinger, fra noen regjering, i nyere tid
I Norge er det lange tradisjoner for at lønnsdannelsen foregår gjennom frie forhandlinger mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne. Denne forhandlingsmodellen har vært utslagsgivende for at vi har et i all hovedsak seriøst arbeidsliv, med gode betingelser for arbeidstakerne – samtidig som vi sikrer et konkurransedyktig næringsliv. Begge de målsettingene henger nøye sammen for at vi skal sikre et velferdssamfunn vi alle kan nyte godt av.
Riktignok har både streik, lockout og tvungen lønnsnemd vært tatt i bruk for å løse konflikter mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Dog har vi unngått de store samfunnsomveltningene på grunn av konflikter i arbeidslivet som vi kan se I andre land.
[ EU setter fart, Norge nøler ]
Derfor er det et tankekors at regjeringen kommer med en ekstra avgift som slår inn bare dersom partene forhandler lønnen over et visst nivå. Når regjeringen setter det som i praksis blir en terskelverdi for hvor høyt mange bedrifter kan strekke seg på lønn, griper det direkte inn i lønnsoppgjørene.
Næringslivet trenger forutsigbare rammevilkår som bidrar til klimaomstilling, skaper mer vekst og bidrar til flere høykompetanse arbeidsplasser i by og bygd. Kompetansen bedriftene trenger for å bidra til dette er etterspurt, både i Norge og internasjonalt. Derfor står den ubegripelige ekstra arbeidsgiveravgiften i direkte motstrid til å nå de målene vi er enige om.
[ Ikke kødd med bemanningsforbudet ]
På toppen av dette vil arbeidsgivere i offentlig sektor kunne konkurrere om etterspurt kompetanse med en avgiftsfri konkurransefordel. Med andre ord vil en offentlig etat ha helt andre forutsetninger til å kunne overby bedrifter i konkurranse om den kompetansen næringslivet også trenger, på lønn. Det skaper en mekanisme hvor privateide bedrifter får en stor konkurranseulempe når de skal rekruttere, og som i verste fall vil ramme konkurranseutsatt sektor hardt.
Samtidig etterlyser regjeringen næringslivets bidrag til å løse utfordringene vi har foran oss. Bedriftene har alltid bidratt, det gjør de hver dag og det vil bedriftene gjøre i fremtiden. Da kan imidlertid ikke regjeringen stikke avgifts-kjepper i omstillings-hjulene til de samme bedriftene.
