Det er først nå, i løpet av de siste månedene, at det har gått opp for meg at vi har fått en ny politisk klasse i Norge. Det handler ikke om den klassen som i disse dager drar til Sveits fordi de ikke får stor nok fortjeneste her til lands, men om en klasse som rekrutteres hovedsakelig fra det øvre sjiktet i de to største partiene, Høyre og Arbeiderpartiet. Både Bloomberg og Financial Times har brukt betegnelsen «politisk klasse» (political class) om de to partiene som veksler på å styre landets regjering etter andre verdenskrig.
Det finnes representanter fra andre partier som vil være egnet i en regjering, departement eller i Stortinget og regjeringskvartalet. De står ideologisk aldri langt unna toppene i de to største partiene. I stil, interesser og holdninger ser det ut til at de er blitt mer og mer like etter tusentallsskiftet. De kjøper ofte også de samme aksjene i selskaper som tjener penger på våpen, miner og laks.
Når Gahr Støre innleder på landsstyremøtet etter katastrofevalget, har han ingen politisk forklaring på hva som har gått feil eller noe forslag til hva som skal skje framover. Han snakker som om han henvender seg til et a-politisk konsern. Ordene er abstrakte og uten retning, mens delegatene undrer på hva partilederen legger i at «Arbeiderpartiet skal bli den beste versjonen av seg selv». Vi kan anta at partiledelsen under møtet var lettet over at hovedfokuset i pressen på habilitetssaker den uka var knyttet til Erna Solberg (Høyre) og ikke Anniken Huitfeldt (Arbeiderpartiet).
[ De regionale helseforetakene har fått for mye makt på bekostning av Stortinget ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/6Z2NHSPVTNDTVM2WPUOKV7S5LY.jpg)
Jeg har levd i den tro at vi i Norge har hatt en svært bred tiltro til velferdsstaten. Ideen om en velferdsstat er langt eldre enn Arbeiderpartiet, grunnlagt 1887, og Høyre, grunnlagt 1848. Ikke bare Arbeiderpartiets Einar Gerhardsen, men også Høyres mangeårige leder, statsminister og utenriksminister på 1960-tallet, John Lyng, var en tilhenger av velferdsstaten. Selv om Høyre har gått inn for at deler av det offentlige skal privatiseres, har den delen vært mindre enn den offentlige. Ideen om en stat som skal tjene alle er eldre enn våre politiske partier og LO.
I 1848 vedtok Stortinget i et av Europas fattigste land «Lov om Sindssyges Behandling og forpleining». Omsorgen for mennesker med de alvorligste psykiske lidelser var en oppgave for helsevesenet, adskilt fra både fattigforsorgen og fengselsvesenet. Alle, uansett stand eller klasse, kunne bli psykisk syk. Gaustad sykehus ble vedtatt oppført, og i 1855 sto bygningene ferdige. I samtiden ble Gaustad regnet for å være blant Europas mest moderne psykiatriske sykehus, og arkitekt Schirmer og bygningsmaterialet var av ypperste kvalitet.
[ Vi svikter de mest sårbare hver dag ]
Til tross for mangler ble sykehusvesenet innenfor somatikk og psykiatri stadig mer utbredt og forbedret i årene etter andre verdenskrig.
Det siste året har ledelsen i de to statsbærende partiene blant annet dette til felles: De støtter Bovim-utvalgets innstilling, også kjent som Helsepersonellkommisjonen, som ble lagt fram i våres. Og, de lar helseforetakene styre sykehuspolitikken i Norge og dekker seg bak deres anonymitet og vedtak.
De vil stue sammen psykiatriske pasienter på et trangt område ved Sinsenkrysset.
Helseforetakene ledes av et direktørsjikt som ofte har en ikke-medisinsk bakgrunn, og de er ansatt av det offentlige, med svært høy lønn. Helseforetakene ble i sin tid initiert av Arbeiderpartiet under Jens Stoltenbergs første regjering (2000–2001), med Jonas Gahr Støre og Tore Tønne som sekundanter. Styringsformen var inspirert av Englands statsminister Tony Blair og hans finansminister Gordon Brown. Målet var et offentlig helsevesen med sterke islett av markedsstyring, og at de offentlige utgiftene skulle ned. Ideologisk rettesnor var New Public Management. Etter gjentatte spørsmål fra blant andre undertegnede, har Støre aldri svart på om han nå, i løpet av de siste årene, er blitt motstander av New Public Management. I begynnelsen var Høyre avventende til modellen, men etter at partiet selv kom i regjering adopterte de helseforetaksordningen og de økonomiske styringsprinsippene.
Det er helseforetaket Helse Sør-Øst, som har gått inn for å legge ned Ullevål og Gaustad sykehus og i stedet bygge et gigantsykehus på Gaustad-jordet for somatiske pasienter. De vil stue sammen psykiatriske pasienter på et trangt område ved Sinsenkrysset og gi dem et langt dårligere tilbud enn de i dag har i Gaustads fredfulle og grønne omgivelser. I flere år har Helse Sør-Øst vært tydelige på at det nye sykehuset skal ta imot færre somatiske pasienter og at stadig færre kommer til å ha behov for døgnplass i psykiatrien. Helsepersonellkommisjonen fra i våres strør sand på helseforetakenes praksis. Antallet somatiske og psykiatriske heldøgnplasser skal videre nedover de neste årene.
Antallet heldøgnplasser i psykiatrien er allerede redusert med 2.151 fra 2002 til 2021. Antallet drap eller overgrep utført av mennesker med en psykisk diagnose er ikke blitt færre med årene. Dette er ingen konspirasjonsteori, det er brutal virkelighet. Som om ikke dette er nok; kommisjonens hovedbudskap er at det skal bli færre ansatte i årene framover.
Nedleggingen av Ullevål og Gaustad sykehus er det største angrepet på velferdsstaten i Norge. Spinndoktorene i Høyre og Arbeiderpartiet lyktes med å hindre at dette ble et tema ved siste kommunevalg. Om nedleggelsene hadde blitt en av sakene i valgkampen, ville trolig Arbeiderpartiet fått enda færre stemmer i hovedstaden. Motstanden mot nedleggingen av Ullevål og Gaustad er massiv i Oslo. To galluper har vist 70 prosent mot. Blant de resterende svarer flesteparten «vet ikke». Høyre, som leder av det nye byrådet, vil merke motstanden de neste årene.
Min naivitet har handlet om at de jeg oppfatter som å tilhøre den politiske klassen også har behov for velferdsstaten.
Det mange ikke har fått med seg, er at for første gang i vår historie samarbeider Ullevål sykehus, Rikshospitalet, Aker sykehus og Gaustad sykehus. Samtlige av yrkesgruppene på sykehusene er enige i sin motstand mot Helse Sør-Østs nedleggingsvedtak. Motstanden har forent sykehusprofesjoner som tidligere har rivalisert eller vært i kamp med hverandre. Alle yrkesgrupper fra overleger til portører har deltatt i den største seksjonen i landets største 1. mai-tog de to siste årene.
Grunnen er at deltagerne vet at antallet syke som trenger sengeplass innenfor somatikk og psykiatri de neste årene ikke vil synke eller stabilisere seg – det vil øke. Det største angrepet på velferdsstaten i vår historie er besluttet av et politisk sjikt som har råd til private helseforsikringer som gir dem øyeblikkelig psykisk og somatisk hjelp.
[ Dagsavisen mener: Full lønn under sykdom er ingen selvfølge ]
Pandemier vil ikke opphøre, antall eldre vil ikke minske og antall psykisk syke blir ikke mindre i en voksende befolkning. Partiledelsene i Høyre og Arbeiderpartiet har til nå dekket seg bak helseforetakenes beslutninger de siste årene uten noen form for mostand. Selv etter utallige oppslag i media som viser behovet for flere heldøgnplasser i psykiatrien, fastholder regjeringen at Gaustad sykehus skal legges ned.
Regjeringen kunne vist til at psykiatri ikke kan måles etter stykkprismodellen slik det gjøres i somatikken. I stedet vil regjeringen bruke byggene på en av Oslos fineste tomter til administrasjonsbygg for det nye sykehuset som fagfolkene ikke vil ha, og selge resten. Slik de også vil selge Ullevål-tomten til private entreprenører. At psykiatridivisjonen på Ullevål også går fløyten, har så å si ikke vært nevnt.
Min naivitet har handlet om at de jeg oppfatter som å tilhøre den politiske klassen også har behov for velferdsstaten. Jeg forstår nå at jeg har tatt feil. Jeg snakker ikke om milliardærene, om de tusen rikeste advokatene i Oslo, store deler i ledelsen av næringslivet, ledelsen av helseforetakene, men om at stadig større deler av den politiske eliten i Høyre og Arbeiderpartiet lever liv som ikke gjør at de sitter i kø på legevakten eller i operasjonskø. Hele sentralstyret i Arbeiderpartiet, 21 stykker, tjener over 1 million. Flere av dem har ektefeller som tjener mer. Noen av dem er sikkert bra folk, men det er mer enn et dilemma at det blir stadig flere som ikke trenger en offentlig velferdsstat.
[ Det er naivt å sy puter under armene til folk som ikke trenger det ]
At vi hver dag gjennom nyhetene blir minnet på at vår tidligere statsminister Erna Solberg og vår nåværende utenriksminister Anniken Huitfeldt lever etter andre regler og normer enn de fleste skattebetalerne, styrker ikke akkurat tilliten til den politiske eliten.
Kampen for Ullevål og Gaustad sykehus er et rikspolitisk anliggende. Faller Ullevål og Gaustad, vil resten av landet følge etter. I skrivende stund leser jeg at et notat fra Helse Nord er lekket ut. Helseforetaket går inn for at flere akuttsykehus i Nord-Norge legges ned. Statsråden fra Arbeiderpartiet, helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol, sier at hun «forstår engasjementet» til dem som reagerer på dette. Men hun vil ikke gripe inn.
Så stor er avstanden blitt mellom den politiske klassen og vanlige folks akutte behov for helsehjelp.
[ Regjeringen kutter i støtten til syns- og funksjonshemmede ]