Køene utenfor fattighusene har sjelden vært lengre i nyere tid. Flere ganger i uken går eller kjører jeg forbi og ser mennesker – i alle fasonger og former, noen pent kledd, andre med klær som ikke passer – stå timevis i kø for å få noe som så elementært som mat.
Mange ganger har jeg prøvd å spørre meg selv: Hvordan havnet vi her? Jeg har ikke fasitsvaret på akkurat det spørsmålet. Det jeg derimot vet, er at vi i hvert fall ikke har gjort nok for å snu utviklingen.
Vi har en fattigdomskrise her hjemme – det er en realitet. Hva skal vårt svar til dem som står med begge beina midt oppe i denne krisa være? «Trygg økonomisk styring?». Selvfølgelig kan ikke det være svaret, og det er heller ikke løsningen.
Trygve Bratteli sa at vi må forstå tiden vi lever i, og gi folk svar de tror på. Det samfunnet vår bevegelse har kjempet fram, det vi kjenner som et samfunn med relativt små forskjeller, der vi står på lik linje med hverandre, står på spill.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/6O2UMRXKLBGC3LTARP5XBGU6WE.jpg)
Det er alvorlig, og det er dramatisk. Det finnes ikke noe annet alternativ enn at det må iverksettes kraftfulle kort- og langsiktige tiltak som gjør at vi klarer å redde samfunnsmodellen vår. En modell som andre land har strukket seg etter og vært misunnelige på.
Jeg er ikke opptatt av hvem sin skyld det er. Det løser ingenting. Det jeg vet er at denne krisa er reell, den skjer på vår vakt og det vårt fordømte ansvar å gjøre noe med den.
I arbeiderbevegelsen vet vi vet bedre enn noen andre, gjennom klassekampen vi har ledet og ført an i, hva dårlige sosioøkonomiske forhold leder til.
Høsten for to år siden sa jeg at flere fra min generasjon inntil da hadde hatt deltidsjobber ved siden av sin heltidsjobb for å være økonomisk frie.
Allerede den gangen var det begynt å snu, og flere og flere så seg nødt til å ha deltidsjobben for i det hele tatt å klare å få privatøkonomien til å gå rundt. Gjennom de siste årene er situasjonen blitt ytterligere forverret.
Jeg er ikke opptatt av hvem sin skyld det er. Det løser ingenting. Det jeg vet er at denne krisa er reell, den skjer på vår vakt og det vårt fordømte ansvar å gjøre noe med den.
Hele vår bevegelse og dens eksistens er basert på at vi løfter de som sitter nederst ved bordet. Da kan vi ikke akseptere at flere og flere havner der. Selv om vi har iverksatt flere tiltak og det sannsynligvis vil hjelpe på sikt, så trenger vi løsninger som virker «her og nå». For de som står i denne krisa.
Det skylder vi alle de som har kjempet fram samfunnet slik vi egentlig kjenner det gjennom godt over 100 år – og det skylder vi alenemamma Elin, Victoria og Daniel og alle andre som er i en situasjon som deres.