Pappa har ikke klatret den sosioøkonomiske stigen for ingenting

Denne teksten ble publisert første gang påsken 2023.

Påsken er en sær tid. Da henger jeg ikke med i det som forventes av min nye sosioøkonomiske samfunnsklasse (la oss si «midtre middelklasse»). Påsken er ikke som jula. Da vet vi hvor folk er, og hva de gjør i hjemmene sine. Da bruker de penger på dyre gaver de ikke trenger, med folk de ellers unngår. Akkurat som meg.

Påsken er ikke som Halloween. Da pyntes hus og hjem i svart-oransje plast, og man spiser uforsvarlige mengder sukker på rekordtid. Selv da er jeg med (selv om jeg har en ganske så solid forankring innen odontologifaget).

Men påsken? Den er annerledes. Da forventes det at man fordufter fra jordens overflate.

Da vi vokste opp var det intet mindre enn svart magi. Øystein og Espen og Morten (men ikke Thomas) ble plutselig borte fra fellesarealet i borettslaget. Haseeb, Josef og jeg ble igjen og spilte fotball i bingen hvor snøen endelig hadde begynt å smelte (men ikke Thomas). Først i senere tid fant vi ut av hvor middelklassen ble av i påsken. Hytta. På fjellet. Hotell med skibakke. Resort (men ikke Thomas, da. Han var verken i bingen eller på fjellet).

Vi spytter inn penger for at barna våre skal kunne komme hjem etter påsken og kunne melde om de har opplevd normal middelklasse-påske.

Manglende tilgang til hyttefelt har heldigvis ikke resultert i oppveksttilstander som kan bli matnyttig i oppfølgeren til Tante Ulrikkes vei. Fordi vi ikke visste hva vi glipp av. Og dessuten var det lite som toppet «fotball i bingen». Vi kunne simpelthen ikke bry oss mindre om hvor Morten, Øystein og Espen var.

Men nå er ting annerledes. I motsetning til våre arbeiderklasse-foreldre, har vi ok jobber, ok økonomi og til og med fritid. Vi er i 40-åra og fortsatt et stykke unna diabetes. Vi kan til og med runde av fredagen tidlig for ikke å stelle oss i hyttekøen ut av byen. I motsetning til de andre fellesferiene og høytidene, vet vi altså fortsatt ikke hva vi skal gjøre i påsken. For selv om vi har klatret den sosioøkonomiske stigen noe, har vi verken skikulturen eller hytte i Valdres helt på plass.

[ Åtte år gammel kom Ann Helen i fosterhjem: – Nå drar jeg til ingenmannsland ]

Misforstå meg rett. De av oss som ikke har tatt skikurs selv, har dyttet dette på barna våre (du finner oss på SNØ Lørenskog eller i Nordmarka med en motvillig unge som lurer på hvorfor vi ikke dro til Leos Lekeland). Vi spytter inn penger for at barna våre skal kunne komme hjem etter påsken og kunne melde om de har opplevd normal middelklasse-påske. Ikke minst er det viktig å ruste dem opp til å finne ut av hva «afterski» dreier seg om (noe Thomas fikk tidlig innblikk i på grunn av sine foreldre som hadde litt vel liberal holdning til rus).

Den beste påsken var eviglange økter i den nylig snøfrie fotballbingen og en Solo i glassflaske som var billig nok til å bli kjøpt med panteflasker.

Med barn som takler skiteknikk kan også sosioøkonomiske nyopprykkede pappaer score poeng. Da får vi endelig det anerkjennende nikket fra pappaen til Fredrik ved vinteraktivitetsdagen (pappaen til Fredrik tilhører øvre norsk middelklasse eller kultureliten eller bare overklassen). Misforstå meg rett igjen; pappaen til Fredrik er fin fyr. Men vi er ulike med tanke på uttrykket «Money can’t buy happiness». Liker vi å tro i alle fall.

Selv om vi ikke har råd til hytte med varmekabler på badet, skal det jaggu ikke gå utover ungene våre. De skal få hva enn slags ræl de ønsker seg, og vi skal strekke oss så langt det overhodet er mulig og litt til. Skiutstyr, gaver, sykler, Leos Lekeland, Tusenfryd, allværsjakker, you name it. Ungene våre skal ikke være som Haseeb, Josef og meg. De skal være som Espen, Øystein og Morten, fordi pappa ikke har klatret den sosioøkonomiske stigen for ingenting.

Men. Det går en grense. Og den går på energidrikker.

[ – Du får en del miljøgifter med på kjøpet hvis du spiser stor, feit fisk ]

Du leste det riktig. Jeg setter en grense på energidrikker. Spesielt de som er priset 600 prosent mer enn de andre. Prime-energidrikk er en trendy drikk blant kidsa. Det har vi egentlig råd til. Men «nok» er søren meg nok når det kommer til å tangere Pappaen til Fredrik. Denne tannetsende sitronsaften (les: profesjon som tannlege-professor) er priset slik bare fordi to hippe youtubere (les: profesjon som å lage video med mobilkamera) promoterer det.

Det er tøffe tider. Renta er på vei opp. Bensin og elektrisitet koster mer. Plutselig begynner folk å synes Extra-reklamen har noe for seg. Flere promoterer harrytur til grensa som en «hyggelig familietur». Jeg, derimot, lengter bare tilbake arbeiderklasse-påsken min.

Jeg sendte en SMS til Josef og Haseeb med bilde av fotballbingen badet i påskesola for to dager siden, da jeg besøkte mamma. De var enige (selv om de satt på hver sin innleide hytte i Valdres): de beste minnene koster ikke penger. Den beste påsken var eviglange økter i den nylig snøfrie fotballbingen og en Solo i glassflaske som var billig nok til å bli kjøpt med panteflasker.

God påske!

Les også: Vi trenger en kollektiv innsats for å oppdra barna våre

Les også: Dette er reglene for hund i skiløypa

[ Hennie (19) ble bedt om å ta taxi til legevakten. To timer senere var hun død ]

[ Kaveh Rashidi mistet søsteren. Det endret alt (+) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen