Åtte år gammel kom Ann Helen i fosterhjem: – Nå drar jeg til ingenmannsland, skrev hun

Denne saken ble publisert første gang i april 2023.

Behovet for fosterhjem er stort i Norge. For barn som av ulike årsaker ikke kan bo hjemme. Barnevernstjenesten skal alltid undersøke om barnet har relasjon til noen som kan stille opp. Løsningen for Ann Helen og søsteren ble Suzanne (51) og Robert (54) Murphree, bosatt på et lite småbruk i Skiptvet i Østfold.

Til «ingenmannsland»

En drøy mil ut på landsbygda sør for Askim i Indre Østfold snor veien seg etter hvert gjennom skogen, før landskapet åpner seg rundt det lille småbruket. I døra ønsker Suzanne og Robert Murphree Dagsavisen velkommen. Ved kjøkkenbordet har fosterdatteren Ann Helen funnet sin plass. En snartur hjemme på gården, og helgepause fra studier innen organisasjon og ledelse i Kristiansand.

Kjøreturen hjem fremstår totalt annerledes i dag, enn den gjorde i august 2012. I baksetet hadde Robert Murphree den gangen åtte år gamle Ann Helen og søsteren. Selv om de begge tidligere hadde vært på gården, var minnene svake – og avstanden fra Rygge til Skiptvet virket enormt lang for jentene.

– Jeg husker at jeg skrev på min tastetelefon: «Nå drar jeg til ingenmannsland», ler Ann Helen og legger til:

– Vi hadde tidligere vært på slektstreff her på småbruket, men plassen fremsto virkelig som ødemarka husker jeg. Jo, det ble selvfølgelig skremmende.

[ Bufetat: – Utfordrende å finne fosterhjem til barn med minoritetsbakgrunn ]

Stilte raskt opp som fosterforeldre

Overgangen fra skole i Moss til Skiptvet var det få som kjente til, forteller Ann Helen.

– Bestevenninnen min fortalte meg at selv ikke skolen hadde fått beskjed. Ved skolestart ble også mitt navn ropt opp, men ingen visste hvor jeg var. Bortsett fra venninnen min. I etterkant fikk jeg en minnebok med hilsener fra mine tidligere klassekamerater.

Da Ann Helens bestefar, som i alle år har vært som en farsfigur for meg, ringte og forklarte situasjonen var ingen av oss i tvil. Vi stilte opp.

—  Fosterfar Robert Murphree

Fostermor Suzanne Murphree skyter inn:

– Ann Helen kom til oss i august. I september skulle vi feire hennes første bursdag i vårt hjem. Det ble rørende, sterkt og mange følelser i sving den dagen. Sammen med gamle venner fra Moss.

[ Norge mangler flere hundre fosterhjem – barn står i kø ]

Suzanne og Robert Murphree bodde tidligere på Larkollen i daværende Rygge kommune. Moren til Ann Helen er Roberts kusine, familiegården var bestefarens hjem. Forskning viser en rekke fordeler ved at barn får bo med noen de kjenner fra før, når det er det beste for barnet. Slik ble det for Ann Helen og søsteren. Robert forteller at de ikke trengte lang betenkningstid når spørsmålet om paret ville bli fosterforeldre ble lansert.

– Ja, det gikk fort. Vi hadde faktisk tenkt mye på om vi skulle bli fosterforeldre. Da Ann Helens bestefar, som i alle år har vært som en farsfigur for meg, ringte og forklarte situasjonen var ingen av oss i tvil. Vi stilte opp.

Før jentene ble flyttet til fosterhjemmet besøkte familien Suzanne og Robert flere ganger. Foreldrene ønsket å gjøre overgangen så skånsom som mulig.

– Det ser jeg som en veldig fin gave til jentene, minnes Suzanne.

[ Gunhild (28) og Peter (67): – Hun vet godt at jeg blir gammel og elendig ]

Sterke følelser

Ekteparet Murphree har tre biologiske barn som i dag er 23, 21 og 13 år. Fosterbarnet Ann Helen nærmer seg 20 og søsteren er 18 år. Suzanne innrømmer at et mulig trøblete forhold mellom fosterbarna og sine biologiske barn var tanker som streifet henne.

– Hva om det ikke kom til å fungere mellom barna? Det vet jeg faktisk ikke om jeg hadde håndtert. Men nå ble det heldigvis ikke sånn, alt har vært en fin reise. Jeg har selv vokst opp i et hjem som har hatt fosterbarn.

– Hvordan min mamma snakket med meg før vi fikk fosterbarn i familien tok jeg med meg da vi skulle bli fosterfamilie. Alle ble involvert. I tillegg støttet Ann Helens biologiske foreldre forslaget om at vi skulle bli fosterforeldre, noe som betydde mye.

Suzanne skryter også av både besteforeldre og tanter som var involvert i prosessen, og har vært til stede hele tiden.

– Jeg tror barnevernets ønske om at noen i nettverket, eller familien, kan ta seg av barnet ofte blir en god løsning. Det ble mange følelser de første dagene med den nye storfamilien samlet under samme tak her i Skiptvet. Jeg var veldig nervøs.

– Man ønsker å trøste, være der for barnet. Greier vi det? – tenkte jeg.

Ann Helen nikker:

– I dag forstår jeg at det ikke var lett for Suzanne og Robert heller. Vi ville jo ikke ha noen nye foreldre. Det er rart å tenke på nå.

En øyeåpner var å innse at det barna trenger er en normalisert hverdag. Ingen superhelter.

—  Fosterfar Robert Murphree

De første årene ble tøffe, sier hun. Med glimt i øyet kikker hun bort på sin fostermor:

– Jeg kom fra et hjem med en helt annen døgnrytme. Her måtte jeg legge meg klokka seks.

[ Stor quiz: 100 påskenøtter for store og små ]

Fostermamma Suzanne ler:

– He he. Nei, det stemmer vel ikke helt.

– Ja ja, det føltes i alle fall slik. Jeg hadde vært vant til å være oppe til klokka ti på kvelden.

Suzanne og Robert Murphree forteller at rammer og rutiner ble den første oppgaven de tok tak i.

– Faste leggetider og tid hver dag avsatt til lekser. Jeg tenker også at det var en fordel med vårt familiemønster. Etter hvert ble det jo fem barn som tok plass rundt bordet for å gjøre lekser. Til samme tid. Samtidig er det slik at hvis du velger å ha fosterbarn må du ha tålmodighet, tenke langsiktig. Barna forstår jo ikke helt situasjonen, det kommer først når de blir eldre, forklarer Suzanne og legger til:

– Det beste jeg visste var å se alle barna i harmoni rundt kjøkkenbordet.

[ ADHD og autisme: – Lett å beskrive barnet som en ulydig drittunge ]

Normaliserte hverdager

Flere ganger under intervjuet skryter Robert Murphee av Rygge kommune, nettverket i Bufetat og oppfølgingen paret fikk som ferske fosterforeldre.

– Deltakelse på kurs og egen veileder hjalp oss mye den første tiden. Barnevernet ga god støtte. En øyeåpner var å innse at det barna trenger er en normalisert hverdag. Ingen superhelter. Det er viktig å senke skuldrene, ikke legge lista for høyt.

– Det stemmer, sier Suzanne og innrømmer:

– Den første tiden gikk jeg i fellen som Robert tegner opp. Hele tiden jobbet jeg for å være en perfekt mamma. Alt skulle være på stell. Lekser gjort til rett tid, alltid rene klær og nybadede barn. Etter hvert påvirket det meg ganske sterkt. Til jeg innså at innspillene fra barnevernet var riktige. Man må stole på den kompetansen.

Robert mener ydmykhet over hva man ikke kan er noe alle burde ta med seg i oppgaven som fosterforeldre.

– Alle har noe å lære. Ressursene har kompetanse på ting som ikke er intuitive. Samtidig tror jeg det er viktig å kjenne seg selv, ellers kan man fort møte seg selv i døra. Kan hende dårlige opplevelser fra egen barndom fort dukker opp igjen. Når det er sagt – det er en stor verdi å ta på seg rollen som fosterforelder. Men spør om hjelp ved behov.

[ Sandra og Øystein flyttet fra Oslo til Indre Østfold og ble kameleiere ]

Ingen lojalitetskonflikt

Den nye hverdagen på småbruket i Skiptvet ble ganske raskt normalisert for Ann Helen. Sosial og utadvendt fikk hun nye venner i nærmiljøet, og ble med på ulike fritidsaktiviteter. Det er likevel en ting hun tror er hele nøkkelen til at oppveksten i fosterfamilien ble god.

Ann Helen ser på sin fostermor Suzanne:

– Du sa tidlig: «Jeg ønsker ikke å stjele mammarollen».

– Ordene har faktisk festet seg som noe skikkelig fint. Hver måned har jeg besøkt mine biologiske foreldre og bestefar. Verken Suzanne eller Robert har motarbeidet samarbeidet. Aldri snakket negativt om mine foreldre. Når det er sagt følte jeg meg alltid tryggest her.

Lojalitetskonflikt er ordet, nikker Robert.

– Ja, et viktig råd vi fikk var at barna ikke måtte føle på at de måtte velge. Men få lov til å være glade i oss alle sammen, sier Suzanne.

[ Kattereven på Korsika er en helt ny art ]

Hat ble til støttespillere

Som førsteårsstudent har Ann Helen allerede skrevet mange oppgaver og fått innføring i akademisk formulering. Helt ukjent for sine fosterforeldre forteller hun nå at rett før hun fylte 12 år, jobbet hun med sin egen mappe.

– Jeg hatet barnevernet. Helt sikkert som mange andre barn i samme situasjon. Derfor valgte jeg å lage en mappe. Planen var at jeg skulle gå til sak mot barnevernet.

Uten tvil er det mange familier som kan bidra med noe. Som beredskapshjem, helgehjem eller annet.

—  Fostermor Suzanne Murphree

Ann Helen smiler:

– Det varte ikke så veldig lenge. Etter hvert ble det veldig hyggelig da barnevernet ringte og spurte hvordan jeg hadde det. De ble støttespillere som kom innom, sendte meg bursdagshilsener og god påske-meldinger.

– Om Suzanne og Robert? Det er bare en ting å si: Jeg føler at vi tidlig ble en skikkelig sammensveiset familie.

– Har du opplevd at det å være fosterbarn blir stigmatisert?

– Jeg har alltid vært åpen om min situasjon. Folk er nysgjerrige. Det er fint, synes jeg. Fire foreldre og åtte besteforeldre er jo kult.

– Nei, jeg har aldri tenkt på det som et stigma for meg. Men jeg oppfatter at mange har en forutinntatt holdning på hvordan et fosterbarn har hatt det i oppveksten. Når jeg forteller min historie, blir nok en del overrasket over hvor fint det faktisk kan være!

Styrket inn i voksenlivet

Det er stolte fosterforeldre som sitter rundt kjøkkenbordet sammen med Ann Helen.

– Alle kan vel kjenne på vanskelige følelser når barna forlater redet. Men det er gøy å se dem vokse opp. Bli ansvarsfulle personer. Se hvordan Ann Helen blomstrer i voksenlivet. Hun har alltid vært en ledertype, så studiene i Kristiansand er nok midt i blinken, sier Robert.

Suzanne forklarer utviklingen hos mange barn som opplever traumer. Hvor det som regel kan gå i to retninger.

– Noen blir personer som tar ansvar og lederroller. Andre kan bli som små barn igjen, med stort behov for støtte. Ann Helen er en ledertype. Hvor rart det kan høres ut som, men hennes første år har også gjort at hun har kommet styrket inn i voksenlivet.

[ Hest på «blå resept» ble redningen for tidligere rusmisbruker Anita ]

Må ha overskudd

Det har blitt færre rundt kjøkkenbordet til Suzanne og Robert Murphree på hverdagene. Foreløpig har ikke paret planer om å ta til seg nye fosterbarn. Men ønsket om å bidra er fortsatt sterkt.

– Døren vår er ikke stengt. Akkurat nå er vi en fase hvor vi vurderer ulike muligheter. Kan hende drar vi i gang et opplegg for barn og ungdom her på gården.

– Kan alle bli fosterfamilie?

– Nei, jeg tror ikke alle passer i rollen. Man må være klar for å få et barn med spesielle behov inn i familien. Ha overskudd, svarer Suzanne og avslutter:

– Uten tvil er det mange familier som kan bidra med noe. Som beredskapshjem, helgehjem eller annet. Jeg håper flere involverer seg i dette arbeidet. Man får god hjelp og veiledning fra barnevernet og Bufetat. Søk informasjon og finn din plass i systemet.

[ Utslitt: – Jeg kommer til å kjempe for datteren min til siste time ]

[ Hennie (19) ble bedt om å ta taxi til legevakten. To timer senere var hun død ]