Det er særlig én ting jeg blir konfrontert med som barnepsykolog: Når jeg snakker om betydningen av å møte barns følelser, blir det ofte påstått at dagens foreldre ikke klarer å sette grenser. Det hevdes at vi ikke klarer å oppdra barn til å være empatiske og ansvarsfulle, og at dagens unge strever med å vise respekt for hverandre, noe som fører til kaos i klasserommene.
Jeg tør å påstå at dette ikke handler om foreldrenes evne til å sette grenser, men om hvordan samfunnet og det systemet vi lever i er rigget.
Barna våre starter tidlig livet i institusjon og tilbringer store deler av barndommen der. Her er det dessverre for få voksne! Det finnes altfor få trygge voksne som barna kan lene seg på og som kan sette de nødvendige grensene. Når vi bygger et samfunn på en modell hvor livet i stor grad er forankret i institusjoner med betydelige ressursmangler, da sitter barna våre igjen som taperne, uten voksne med tid til å se, møte og romme følelsene deres. Og så er det kun nettbrettene og jevnaldrende igjen å henvende seg til og holde fast i. Og i en slik virkelighet blir det fort grenseløst.
[ Oskar (12): – Jeg synes det er bedre å lære det jeg må lære på skolen (+) ]
Skolen spiller en sentral rolle i oppdragelsen av barn, men for at de skal kunne gi rom for barnas faglige, sosiale og emosjonelle utvikling, må skolen ha flere ressurser. Flere ressurser gir lærerne rom til å fokusere på eleven, og etablere tillit og trygge relasjoner.
Grensesetting fungerer nemlig kun i tillitsfulle relasjoner. Å sette grenser som virker krever en viss grad av emosjonell forbindelse og forståelse mellom voksen og barn. Da skapes en indre motivasjon hos barnet til å opprettholde den positive relasjonen og oppføre seg i tråd med fellesskapets verdier og normer. Når tilliten mangler, skapes avstand og konflikt.
Det blir vanskeligere å sette grenser, fordi det finnes lite overskudd til å håndtere egne følelser, og dermed også barnets følelser.
Det er en gammeldags tankegang å tro at vi kan sende barn på skolen og forvente at de skal bøye seg for autoriteten. Å være en tydelig voksen for barn handler ikke om å utøve mest mulig kontroll, men om å være en trygg, empatisk leder.
I dagens samfunn er vi dessverre besatt av raske løsninger som ser bra ut og lover mer kontroll, som anmerkninger for «dårlig» oppførsel og stjerneklistremerker for «god» oppførsel. Dette er ikke en bærekraftig løsning.
Her er målet å forme barnets atferd slik at det passer inn i samfunnets forventninger: være lydig, gjøre jobben, svare pent. På veien glemmer vi det aller viktigste; relasjonen mellom oss. Gode relasjoner innvirker på hvordan barna våre klarer seg, og hvilke relasjoner de selv klarer å bygge. Det bidrar i stor grad til barnets evne til å regulere følelsene sine, som er nøkkelen til god sosial kompetanse og god mentale helse.
[ Anne Bjørg (30) velger bort barn: – Det handler ikke om at jeg ikke er glad i barn ]
Jeg tror dessuten at dagens foreldre er slitne. Vi tilbringer lite tid med barna våre, og den tiden vi har på ettermiddagen er ofte preget av utmattelse.
Vi lever under et enormt krysspress hvor det forventes at vi skal jobbe 200 prosent, være superforeldre, følge opp fritidsaktiviteter, stille opp på dugnader – og alt dette uten særlig støtte fra et lokalsamfunn eller andre som kan bidra. Dermed blir det vanskeligere å sette grenser, fordi det finnes lite overskudd til å håndtere egne følelser, og dermed også barnets følelser.
Det er på tide å anerkjenne at vi trenger en kollektiv innsats for å oppdra barna våre.
Vi må arbeide for å skape et samfunn som gir tilstrekkelig støtte og ressurser til foreldre, lærere og alle dem som jobber med barn. Det innebærer blant annet en raus foreldrepermisjon, et fleksibelt arbeidsliv for småbarnsforeldre, en betydelig økonomisk satsing på barnehager og skoler, en økt investering og anerkjennelse av støtteprogrammer for foreldre, slik som Nanna Marie-senteret, med mer.
Det er først når vi har nok trygge og kompetente voksne til å støtte opp under oppdragelsen av barna, at vi kan gi dem et fundament for å utvikle seg til ansvarsfulle, empatiske individer. «Det grenseløse samfunnet» er et problem på systemnivå, og vi må alle ta et ansvar for å endre kursen.
Les også: Derfor fikk jeg aldri lov til å låse meg inne på rommet
Les også: Hei, foreldre, dette er vi ikke så gode på!
[ Sanna Sarromaa: – Hvis man først skal droppe noen karakterer, så bør det være i norsk ]