– Jeg har aldri klart å beskrive henne.
Kaveh Rashidi ser på meg med et blikk som er vanskelig å tolke. Når han snakker om søsteren sin, blir han langsommere. Det er ikke ofte det skjer under intervjuet vårt. For han er konkret, nøktern og effektiv. Liker spørsmål som har tydelige svar.
At faren og søsteren begge gikk bort, finnes det ingen logikk i. Det er bare umulig.
– Hun hadde bursdag nylig. Sånne dager er tunge. Men jeg må jo fortsatt gjøre ting. Støvsuge, levere i barnehagen. Man må jo bare fortsette.
Kaveh Rashidi er en høflig mann. Han avslutter tekstmeldinger med et nøytralt smilefjes. Har mørkeblå, pen skjorte og et blikk som er nysgjerrig og uinteressert på en og samme tid. Han viser meg inn på kjøkkenet og spør om jeg kan lage kaffe mens han blir tatt bilde av ute i hagen. Fotografen maser litt, og det lett oppgitte over han titter fram i et nanosekund. Det samme man av og til kan skimte på bilder og i kronikker.
– Vi tar bildene nå, så blir vi ferdige med det.
Huset på Tåsen i Oslo kunne ha vært på forsiden av et interiørmagasin, hadde det ikke vært for sønnen Albert og hans veldige preg. To små tannbørster på kjøkkenbenken. Fargeblyanter i vinduskarmen. Brødsmuler og bleier og en lekebil.
Kaveh kommer inn døra, smiler mot kaoset og slår lett ut med armene.
– Det kunne vært skikkelig fint her. Men jeg har gitt opp.
[ Jan Eggum fyller 70: – Jeg er mest fan av meg selv (+) ]
Oss og de andre
Kaveh Rashidi skjøt ikke rakettfart inn i norsk offentlighet. Det begynte forsiktig, da han skrev noen nerdete tekster i Tidsskrift for Den norske legeforening. Men det vokste seg større, og før han visste ordet av det, var han en sånn fyr som ble invitert på kjendis-reality. Nå skriver han bøker, leder TV-program og podkast, gjester talkshows, er spaltist for Aftenposten. Og er gjest i «Nytt på nytt», der han fyrte opp vaksinemotstanderne da han vitset om at pandemien var «fake news». Alt ved siden av jobben som assisterende bydelsoverlege og fastlege i Oslo.
Vi sitter rundt kjøkkenbordet mens han svarer på noen jobbmail. Han er kollega med skuespiller Anders Danielsen Lie og ler litt av at de to, av alle, har havna i det han kaller «triste, trauste fastlegejobber». Kjendisleger, det er jo det de er. Det virker ikke som om det er favorittordet hans, men det er ikke legitimiteten han er redd for.
Det er verre at alle tror han sitter med fasiten.
– Meningene mine blir tilegna så mye vekt fordi jeg er lege. Folk spør meg: «Hva er løsninga på fastlegekrisen?» Men ingen enkeltperson har belegg til å svare på så store spørsmål.
Han kikker opp fra brilleglassene idet han svarer på en mail om et møte han helt hadde glemt.
– Hvorfor ytrer du deg da, hvor kommer det behovet fra?
Kaveh ser på meg, slutter å skrive.
– Ja, hvorfor gidder jeg å skrive kronikker og bøker? Jeg vet ikke helt. Jeg tror jeg ser en type logisk brist eller urettferdighet, og så får jeg et behov for å peke på det, så folk ser det idiotiske som foregår.
Han føler at det kommer en makt med «kjendislege-symbolet». Når han ytrer seg, er det et forsøk på å bruke den makten på en ålreit måte. Han vil snakke på vegne av marginaliserte grupper som ikke har den stemmen han har. Når han snakker om det, er det nesten som om det kommer fra et manus.
– Vi aksepterer å leve i et samfunn som vi ikke kan gå god for. Mennesker med penger og ressurser har det veldig, veldig mye bedre. De lever lenger. De sliter mindre psykisk.
Han havner i den kategorien selv. De heldige. Han slår ut med armene, som om han refererer til det flotte huset med den grafiske kunsten på veggene. Vi har beveget oss til to stoler i stua, en rød og en sennepsgul. Design. Men kjøpt brukt, da.
– Jeg har tilgang til fine ting, på grunn av lang utdanning og høy inntekt. Det ser man bare på hvilken skole ungen min kan gå på.
Kaveh vokste opp på det som den gang var «verste østkanten», Ulven i Oslo. Mammaen og pappaen hans flyktet fra Iran kort tid før han ble født. Selv om de opplevde og så mye grusomt, hadde han en trygg oppvekst. Men også en annerledes en. Han gikk ikke i barnehage, han feiret ikke jul.
– Jeg har merket det etter at jeg fikk barn selv, at jeg ikke har gjort mange av de typiske greiene jeg sikkert burde ha fått oppleve. Når man ikke går i barnehage, deltar man ikke i samfunnet, på en måte.
Han startet på en privat barneskole hvor alle barna var litt annerledes og hadde «snåle familier fra hele verden». Han følte seg ikke så veldig utenfor. Ikke før de flytta til vestkanten.
– Hadde du venner?
– Nei. Det var ingen jeg var sammen med etter skolen eller i helgene. Jeg var jo den eneste i klassen som ikke var lys i huden. Jeg tror ikke foreldrene mine skjønte det da vi flytta. Hvor annerledes alt var på vestkanten. Alle drakk rusbrus og hadde mobiltelefon. Jeg hadde ikke noe forhold til den kulturen.
– Drakk du, da, ble du med på det de andre gjorde?
Kaveh smiler når han kommer på det.
– Jeg husker den første festen jeg var med på. Jeg skjønte ikke at konseptet alkohol eksisterte. Det var vel i niende klasse. Jeg dro sammen med nabogutten, som hadde noe som klirra veldig i sekken, men jeg skjønte ikke hva. Eller hvorfor han ble så rar da vi møtte en voksen på veien. Da vi kom til festen, ble jeg bare sittende der og var rar. Jeg ble aldri med på noen fester etter det.
Han er ikke en «vennete type» nå heller. Han har kanskje to nære venner, om man ikke skal regne med på folk på jobb. Og noen foreldre i barnehagen og sånt. Det er jo naturlig at folk med barn omgås, sier han.
[ Anders Danielsen Lie om skuespilleryrket: – Jeg skulle ønske jeg synes det var litt morsommere (+) ]
---
Kaveh Rashidi
- 33 år, født 19. juli 1988.
- Ferdigutdannet seg som lege i 2012, som 23-åring.
- Jobber som fastlege i Oslo og assisterende bydelsoverlege i bydel St. Hanshaugen.
- Er fast spaltist i Aftenpostens A-magasinet. Har gitt ut to bøker, «Manus om anus» sammen med lege og komiker Jonas Kinge Bergland (2018) og «Kanskje du er frisk? En bok om alt det syke vi gjør for helsa vår» (2020).
- Er programleder for NRK-serien «Hva feiler det deg», sammen med Wasim Zahid og Astrid Nylander. Han leder også podkasten «God bedring» fra NRK, sammen med programleder Cecilie Ramona Kåss Furuseth og psykolog Peder Kjøs. Han lanserte også nylig sin helt egen podkast «Snakk om sex».
---
Sorg og legevakt
Albert og samboeren Aina er ikke hjemme, men det er tydelig at de akkurat har vært her. Døra til soverommet deres står på gløtt, dyna er krøllete, og persiennen er på halv tolv. Ved siden av senga deres står Albert sin seng.
Kaveh elsker det virkelig, livet som pappa. Å hente i barnehagen, å pakke matpakker.
– Han er nesten det eneste som er stas for tiden. Det er vanskelig å bry seg om andre ting, fordi jeg byr meg så veldig om han.
Kjærligheten kommer også til uttrykk som bekymring. For å ikke være nok til stede, ikke gi Albert nok omsorg, ikke reagere riktig på ting. Det er han og Aina som skal sørge for at han får et godt forhold til seg selv og andre. Blir et menneske som klarer seg ute i verden.
– Foreldre kan skade barna sine veldig, uten å noen gang innrømme det eller skjønne det selv. Det er litt skummelt at vi har så mye kontroll over livet hans.
– Følte du deg elska som barn, da?
– Ja. Jeg vil gi det samme til sønnen min. Alltid kjærlighet, alltid forståelse.
De var en flokk. Så sammensveisa. Men familien hans føles så liten nå. Det er kanskje det største savnet. De var tre søsken, mor og far. Men pappaen hans ble kreftsyk og døde i 2013. Søsteren hans var syk med brystkreft i mange år og gikk bort i 2016.
I spalten sin i A-magasinet skriver Kaveh:
«Jeg står og lurer på hva slags farfar min pappa hadde vært, hvis han var her nå. Ville han ligget på bakken med Albert og lekt? Lagd grimaser og snakket med babystemme?»
Når jeg spør hvordan han husker dem, blir han stille. Han vet ikke. Det er fortsatt så mye å sortere i. Og de fine minnene ligger bak de fæle. Hvor syke de ble. Hvor slitsomt og altoppslukende det var.
Etter at faren hans gikk bort, tok han på seg mer jobb. For som lege kan du jobbe i det uendelige. Flere nattevakter, mer overtid, nye pasienter. Mindre tid til å kjenne på hva som har skjedd. At bakken under deg er borte. Han tok ekstravakter på legevakten. 15 minutter med en pasient, og så trengte han aldri å se dem igjen.
– Jeg fikk en attest her om dagen som viste hvor mange timer jeg hadde jobbet legevakt. For å bli spesialist må du ha jobbet 40 vakter. Jeg hadde jobbet over 700 vakter, ved siden av vanlig jobb.
Han smiler forsiktig.
– Det er ikke den verste mestringsstrategien, da. Jeg kunne jo ha begynt å drikke, ruse eller skade meg.
[ Sissel Gran: – Fanden, det var jo ekteskapet, det da. Og mor (+) ]
«Det er ikke en greie der»
Kaveh blir stille en stund. Sola har begynt å renne inn de store vinduene på Tåsen, over oss, Alberts lekebiler og den moderne stua. Jeg spør om ekskona hans. De giftet seg for at faren skulle rekke bryllupet. Kaveh var 24 år.
Relasjonen deres tålte ikke sorgen hans. Eller, det er i alle fall hans konklusjon. Hvordan det var å miste ekteskapet, vet han ikke helt.
– Søstera mi var på dødsleiet. Jeg hadde ikke kapasitet til å være lei meg for skilsmissen, på en måte.
Søsterens død er det mest avgjørende øyeblikket i Kaveh sitt liv. Det er han sikker på. Stemmen hans endrer seg når han snakker om henne. Blir mykere.
– Jeg hadde ikke jobba med det samme. Ikke følt det jeg føler om verden. Ikke hatt samme kjæreste. Ikke fått samme sønn.
– Hva mener du? Hvorfor hadde du ikke hatt samme kjæreste eller sønn?
– Aina var bestevennen til søsteren min.
De var der for henne begge, Aina og Kaveh. Og derfor tilbrakte de automatisk mye tid sammen, i en ekstremt krevende periode. Men Kaveh hadde forsikret søsteren sin om at det ikke var noe der, han var jo nyskilt og alt. Han hadde blitt minnet på det her om dagen, da han leste gjennom den gamle SMS-tråden deres. Han hadde skrevet:
«Du må ikke stresse noe med Aina og meg. Det er ikke en greie der.»
Søsteren svarte:
«Aina er altfor bra for deg uansett.»
Kaveh ler av å tenke på det.
– Hun bare kødda med meg. Men ja. Hun var ekstremt overbeskyttende og redd for både meg og henne. Da er det nok vanskelig å se for seg at vi to kunne bli sammen. Men hun var et godt og varmt menneske, jeg tror ikke det hadde vært noe annet enn glede om hun visste hva som skjedde.
Han klarer ikke å svare på når de ble sammen. Eller om de hadde et øyeblikk. Et første kyss. En samtale om det.
– Vi bare var sammen hver dag, etter at hun gikk bort. Og sånn har det bare blitt. Jeg tror ikke jeg kan være med noen som ikke forstår viktigheten av alt jeg har gått gjennom. Det er det jo bare Aina som kan forstå.
Han liker Aina for den gode mammaen hun er. For måten hun danser på. Og for at han ikke trenger å dele det de har med hele verden, fordi det er deres eget univers. Aina er ikke en offentlig person på noen måte, hun er ikke på sosiale medier engang. Og det er fint, synes Kaveh. At de kan le av ting som bare de vet hvorfor er morsomme. At han kjenner henne, på en måte ikke andre gjør.
[ Sigrid Bonde Tusvik: Jeg har aldri kjent på sorg på den måten jeg gjør nå ]
Tjueårsplaner
Vi drikker kaffe, Kaveh av en mummi-kopp, jeg av en han har fått da han har besøkt «God Morgen Norge». Han holder sin med begge hendene. Kikker ned i den når han prater. Det var vært mye for Kaveh de siste årene. Og på fastlegekontoret møter han mange menneskeskjebner. Skjebner han av og til ser seg selv i.
– Hvordan forholder du deg til det?
– Jeg prøver å skille det. Veldig. Mine personlige meninger og erfaringer er ikke interessante i en sånn sammenheng. Men jeg merker det når jeg møter par som ikke klarer å få barn. Der er jeg jo ekspert uten like.
Han vil så gjerne være flere. Han vil ha slitsomme hytteturer, han vil kjøre til og fra fotballtrening. Være en hel gjeng. Men siden Albert har de ikke klart å bli gravide. Eller. De har jo blitt gravide.
– Jo mer man prøver, desto verre er spontanaborter.
Kaveh leter etter et punkt i rommet der han kan sette blikket.
– Vi har abortert mange ganger. Med en gang vi har en positiv graviditetstest, får jeg tjueårsplaner om hvordan livet skal bli. Jeg klarer ikke være sånn «ja, ja, vi venter til uke 12 med å tenke på det». Det er bare sånn jeg funker, jeg tar sånne typer gleder veldig til meg.
Det har blitt dårlig stemning av det hjemme. Kaveh vet at det er vanlig, han får sånne par inn på fastlegekontoret ofte. Men egentlig er man ikke sint. Man er trist, uten språk til å uttrykke det.
– Det er nesten lettere å være lei seg for noe konkret. At noen skal dø, for eksempel. Men hva gjør man med: «Vi klarer ikke å få ut restene av fosteret, så vi må ha utskrapning.» Det er veldig kjipt.
Han snakker om det høyt fordi han ikke forstår hvordan det kan være et så voldsomt tabu rundt noe som er så vanlig.
– Hvilken mann sier offentlig: «Jeg har lyst på masse barn, men jeg får det ikke til. Og det er dritkjipt.»
Han vet ikke om det blir flere barn. Og han tror ubehaget er knyttet til nettopp det. Om noen bare kunne sagt hvordan det ble, hadde han vært fornøyd.
– Jeg liker å ha kontroll, men det har jeg ikke nå.
Kaveh er oppvokst med realfag og matematikk. Han begynte på medisinstudiet. Han valgte det fordi begge søstrene hadde valgt det samme. Begynte på nærmeste universitet og ble ferdig som 23-åring. Det var det han kunne, det var det han var flink til. Det vitenskapelige. Finner man ikke fram til riktig svar, er det en logisk grunn til det. Han tror kanskje det var derfor han ble lege. Men at det i så fall er en ganske dårlig grunn.
– Det finnes ikke så mange fasitsvar i legeverdenen heller.
[ – Det er en sorg å få et annerledesbarn. Men vi er ikke alene ]
---
Kaveh Rashidis fem favoritter
Musikk: Umulig å si èn ting, spørs humør/formål.
Film: Ringenes herre, alle tre i ett.
Bok: Den fremmede, Albert Camus (1942).
Mat: Sushi.
Sted: Hjemme.
---
Oppegående vaksinemotstandere
Rundt oss i stua finnes det bevis på at Kaveh ikke bare er pappa og lege. En single malt whisky i bokhylla. Et piano, et sjakkbrett. Her har de tilbrakt mye tid i det siste, Aina, Albert og han, mens koronaviruset har snudd opp ned på verden slik de kjente den. Han synes ikke pandemien har vært en unik opplevelse til nå. Den har vært det samme som for alle andre.
– Det var gøy å ha noe å bryne seg på til å begynne med, på jobben. Nå er jeg bare kjempelei. Av det evige maset om vaksinering og tiltak, og folk som synser om ting på internett.
Han synes det er rart at så mange velger å ha meninger om noe man ikke har kompetanse til å mene noe om.
– Det gjelder meg også. Jeg kan heller ikke virkelig forstå hvordan vaksinen fungerer. Det er en grunn til at det finnes en liten gruppe mennesker med den kompetansen.
[ Lege Kaveh Rashidi om vaksineskepsis: – Det går imot magefølelsen å skulle sprute noe inn i kroppen ]
Det henger ikke på greip for han. Hvordan vi, i så mange sammenhenger i livet, stoler på noe – bare fordi noen har sagt at det er sånn. Men ikke denne gangen.
– Som med et fly, for eksempel. Folk flest vet ikke hvordan det funker, og de vet at mange har dødd i ulykker. Men de setter seg i det flyet likevel. Fordi noen med kompetanse har sagt at det stort sett går bra. Jeg har møtt masse oppegående folk som ikke vil vaksinere seg. Og det er helt uforståelig i hodet mitt.
Kaveh gnir den ene hånden litt utålmodig over den andre. Han skal gjeste en live-podkast senere i kveld og et TV-program i morgen tidlig. Han tenker sikkert på mailene som har rukket å hope seg opp i innboksen.
Når jeg spør hva han håper på for framtida si, bruker han litt tid.
– Jeg håper at ting er fredelig og stille. Men jeg vet ikke hva jeg kommer til å ende opp som, eller noe sånt.
– Hva mener du, ende opp som? Skal du ikke jobbe som lege?
– Jeg vet ikke om jeg kommer til å fortsette som fastlege, nei. Det er et veldig slitsomt yrke. Jeg vet ikke om det er forenlig med et vanlig liv. Hvor man kan hente i barnehagen og koble av i helgene, liksom.
Han ser fram til at Albert blir eldre. Spørre han hvordan dagen hans har vært. Hvordan han har det. Høre om hva han bryr seg om. At de skal være en samla flokk. Albert, Aina, han, og forhåpentligvis flere.
Ja. Det gleder han seg til.