Nyvalgt leder for SV, Kirsti Bergstø, fikk på sist partilandsmøte mest oppmerksomhet for sine spissformuleringer om umoralske skatteflyktninger som rømmer landet for å slippe skatt, men dette var ikke det eneste hun var opptatt av. En annen sak hun tok tak i, og som kanskje er enda viktigere for fellesskapet, var «arbeidslinjen» i norsk politikk, og som hun også vil ha pokker i vold.
Denne saken druknet imidlertid i en god, men billig retorikk om at rikinger bare må ryke og reise, om de ikke vil være med på spleiselaget i Norge. Bergstø er en av få som retter kritiske innvendinger mot en politikk som vil hjelpe de som ikke er så heldige, hvis man skal tro på arbeidslinjeretorikken, å ha en jobb.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/TUHJ77MA3BGJFJL7BTUDHU7H6M.jpg)
SV-lederen vil skrote arbeidslinjen, fordi hun mener at den gjør livet surere for de svakeste i samfunnet, som ikke lenger automatisk tildeles en ytelse om helsa svikter, eller man havner i sosialt krevende situasjoner. Da skal man løftes ut av elendigheten ved gjøre entré i arbeidslivet.
Diskursen i arbeidslinjen er ensidig. Et liv utenfor arbeidslivet betraktes som en belastning som produktivkreftene, bestående av sterke og sunne personer som står på i produksjonslivet, må reparere. Arbeid ses på som den eneste muligheten for å bli en skikkelig samfunnsborger, det vil si et fritt og selvstendig menneske uten skavanker og skeptiske blikk rettet mot seg. Aktivitet og arbeid er med andre ord arbeidslinjens viktigste ingredienser.
[ Det blir stadig dyrere å spise sunt, og billigere å fylle påskeegget. ]
Siden 1990-tallet har derfor velferdsstatens stønader blitt utformet for å støtte opp under målet om arbeid til alle, en tanke som også går som en rød tråd i Erna Solbergs ferske pamflett «Veien videre.» I pamfletten skisseres en god og gammeldags høyrepolitikk.
Ernas oppskrift er å skape et samfunn som gir enkeltmennesket gode vilkår for selvrealisering. I et kapitalistisk produksjonssamfunn er denne muligheten størst i arbeidslivet, for det er der arbeidskarrieren formes og den enkelte kan bli noe stort. På arbeidsstedet utnyttes talent og utvikles den gode moral. Og som arbeidstaker blir man skattebetaler. Da gjør man seg fortjent til godene man høster av i samfunnet.
Noen havner skeivt ut fra hoppkanten, går på trynet, faller stygt og har problemer med å reise seg igjen.
Arbeidslivet er lykkejegerens viktigste arena. En vellykket bedriftseier, en god fagperson og en nytenkende innovatør, får som fortjent når pengene strømmer inn på konto. Og samfunnet kommer best ut om enkeltmennesket får beholde mest av overskuddet som følger av innsatsen. Skattene bør derfor holdes lave, vil Erna si.
En slik høyrepolitikk lukter det karriere av lang vei, noe ambisiøse høyrefruer liker, og det var først da Harald Eia slo seg fram som en kjent TV-personlighet, at karrierebevisste høyredamer begynte å vise interesse for ham, har han uttalt.
Muligheten til å bygge seg arbeidskarriere er uproblematisk for de som er heldige fra naturens side og som vokser opp i solide hjem. Karrierebevisste mennesker ser det som den største selvfølge at det legges ut karrierestiger som den ambisiøse og ærgjerrige kan klatre til topps i. Dette gir livet mening og en sterk driv for å innkassere seire i politikk, byråkrati og marked.
Karriereveier er til for de som skaffer seg knappe ressurser med sterk potens i arbeidsmarkedet. Penger, kompetanse og nettverk brukes målrettet for å havne i lykkeland. Dette er ikke alle forunt. Noen havner skeivt ut fra hoppkanten, går på trynet, faller stygt og har problemer med å reise seg igjen.
[ Synnøve Vereide Trampe: SVs nykvessa fargestifter ]
Enkelte er så uheldige å havne nederst fra unnfangelsen av, og som aldri vil finne på å synge «Mor, jeg vil tilbake», fordi mors mage var et sted fylt av sorger og farer. De uheldige nyter imidlertid godt av en raus stat som redder mennesket fra totalforlis.
Tidligere var det nok å være syk og hjelpetrengende for å oppnå sosialhjelp. I dag må en vise manglende arbeidsevne for å få en ytelse som holder til det mest nødvendige. Mange opplever dette som arbeidslinjen store forbannelse.
Presset mot arbeidslivet sender ut klare signaler om at livet utenfor produksjonslivet er et miserabelt liv, fordi man da ikke er en bidragsyter til fellesskapet, men en forbruker av det som andre har skapt. Dette setter seg i hodet til folk, og kan få et menneske til å gjemme ansiktet når man møter politikere som synes synd på alle som ikke får seg en jobb, og som ikke alltid klarer å skjule sin irritasjon overfor mennesker som kan ha gode grunner for å være borte fra lønnsarbeidet.
De har det bedre med den lille trygda si, og som trolig bør heves, ettersom det reduserer sjansen for at individet velger en kriminell løpebane. Dessuten får barna det bedre om trygda rekker til mer enn å spise sunn mat en gang i uka.
Dette er mer sannsynlig enn at vanlige folk skal miste motivasjonen om velferdsytelsene heves, men det er dette man er mest redd for i arbeidslinjen. Enorme beløp bevilges derfor til arbeidsinkludering. Dette avspeiler seg også i at ordet sosial er tatt ut av departementsnavnet. Benevnelsen Arbeids- og inkluderingsdepartementet forteller at det er bare som lønnsmottaker at du kan kjenne deg inkludert i samfunnet.
[ Kjell Werner: Høyre-lederen har en ny mulighet, i tråd med partiets nye slagord ]