SVs landsmøte i helga gikk pent og pyntelig for seg. Likevel var det starten på en helt ny epoke for partiet. SV har fått ny ledelse, nye ambisjoner og ikke minst: Et nytt Nato-standpunkt.
Nyvalgt leder, Kirsti Bergstø, tok landsmøtet med storm i dag. Hun talte med dyp, myndig stemme. Ordene runget som et hypnotiserende dikt.
Hun snakket om «barnetrygd som bidrar til bukser og brød». Om å «ta hensyn til mennesker og miljø, ikke markeder». Om «folk i by og bygd. Folk i arbeid og på trygd».
Men selv om Bergstø er en sann retorisk kunstner, gjenstår den tyngste oppgaven: Å mestre kunsten det er å få politiske gjennomslag og oppslutning.
Det er spesielt to utfordringer som stikker seg ut. Begge to kan oppsummeres med denne frasen fra Bergstøs tale til landsmøte: «I SV er vi klar for å forhandle om regjeringsgrunnlag. Men da må vi begynne på nytt, med blanke ark. Og finne fram de røde og grønne fargestiftan. Nykvessa.»
Selv den nå-så-omgjengelige Lysbakken var i sin tid en langhåret raddis som flørtet med marxismen
Den største utfordringen blir å oppnå regjeringsmakt ved neste korsvei. Det er helt klart ambisjonen til SV, som har satt et hårete mål om å bli det største partiet på venstresida, og det ledende partiet i Norge. Og selv om Bergstø utfordret både Vedum og Støre i sin tale, lå det også et frieri i bunn.
Å sikre regjeringsmakt blir en stor oppgave for en leder som beskrives som mindre kompromissvillig enn sin forgjenger.
Men ikke umulig. Hennes forgjenger har allerede hjulpet henne med å hoppe over det første hinderet. Med SVs nyorientering mot Nato, blir det vanskeligere for Senterpartiet å holde partiet på utsiden – all den tid Vedum har brukt SVs Nato-nei som kanskje sitt sterkeste argument mot regjeringssamarbeid.
[ Synnøve Vereide Trampe: Hvordan kan SVs Nato-ja endre dynamikken på venstresiden? ]
Styrkeforholdet mellom partiene er dessuten i endring. Det betyr at Jonas Gahr Støre vil ha mindre grunn til å la Sp sette premissene, med mindre noe drastisk skjer på meningsmålingene før valget.
Det kan likevel bli vanskelig for SV, Ap og Sp å finne kompromisser i oljepolitikken. Bergstø vil stille ved forhandlingsbordet med nykvessa fargestifter, sier hun. Men hvis de er for kvasse, kan samarbeid bli svært vanskelig.
Les flere kommentarer av Synnøve Vereide Trampe
Det blir ofte påpekt at Bergstø tilhører den røde, radikale fløyen i SV. Det trenger ikke å være et problem. Med ledervervet medfølger ansvar, og den ansvarlige modererer seg, som regel. Selv den nå-så-omgjengelige Lysbakken var i sin tid en langhåret raddis som flørtet med marxismen.
SVs andre utfordring er likevel selve fargestiftene – for det kan fort bli de røde fargestiftene som dominerer politikken deres. Bergstø må sikre tyngde i partiets klima- og miljøpolitikk, uten en tydelig grønn profil i ledertrioen.
For til manges overraskelse vant Marian Hussein kampvoteringen mot Lars Haltbrekken på landsmøtet. Dermed ble norsk-somalieren fra Stovner partiets nye nestleder, ikke miljøveteranen fra Trøndelag.
Heldigvis for partiet er Haltbrekken, sammen med Kari Elisabeth Kaski, allerede svært tydelige grønne profiler, selv om ingen av dem endte opp i ledelsen denne gangen. De trenger ikke å sitte i ledelsen for å fortsette dette arbeidet. Spørsmålet er bare hvor lenge de synes det er morsomt å sitte på utsiden med sine grønne fargestifter.
Dermed kan Bergstø på sikt møte på en tredje utfordring. Eller, riktigere sagt: En utfordrer. For selv om den nye SV-lederen fremstår nærmest suveren, skal man aldri ta den behagelige posisjonen som uutfordret for gitt.
Før jul skrev Aftenposten at flest fylkesledere pekte på Kaski som ny SV-leder, og at flere av hennes støttespillere var sikre på flertall for hennes kandidatur. Hun har også sterk støtte i Sosialistisk Ungdom.
Da stjerneskuddet Kaski likevel trakk seg fra lederkampen, i januar, var det lite som tydet på at hun trakk seg for godt.
Det kan godt være at hun allerede kvesser sine fargestifter.
[ Synnøve Vereide Trampe: Bergstø overtar et SV med enorm fallhøyde – og et enormt potensial ]
[ Jo Moen Bredeveien: Oppstrøms og nedstrøms med Senterpartiet ]