Hvis du hadde spurt meg som tenåring: Hva vil du bli når du blir stor, Eline? Jeg hadde så mange drømmer. En av dem var å jobbe som advokat. Akkurat som tanten min. Etter hvert havnet jeg inn under barnevernet, noe jeg opplevde som en stor påkjenning, men også som noe med mye omsorg i. Etter den tiden tenkte jeg at hvis jeg kunne være en hjelper slik som noen der hadde hjulpet meg, så var det mitt ønske.
Årene gikk, og ønsket om å jobbe med å hjelpe andre mennesker vokste. Jeg kom inn på studiet «sosialt arbeid» i 2013, jeg skulle bli sosionom! Det ble jeg ikke. Jeg hadde min første alvorlige sykdomsperiode allerede første semesteret. Og i årene som fulgte var jeg inn og ut av sykehus. Jeg måtte slutte på studiet. Det hjalp i hvert fall ikke på psyken min.
I år har jeg hatt en uføretrygd i tre år. Mange vil nok kalle det et sikkerhetsnett. Noe det jo også er. Det gir meg sikker inntekt månedlig. Jeg vet også at for mange er prosessen til en uføretrygd lang og krevende. Det krever flere grundige legesamtaler, haugevis med dokumentasjon, og søknad til NAV. Og før jeg fikk innvilget min uføretrygd mottok jeg AAP (arbeidsavklaringspenger) noen år.
Hadde jeg visst hvordan 20-årene mine skulle bli brukt på lukkede avdelinger. Hadde jeg visst hvordan jeg den tiden gikk glipp av sosiale ting. Hadde jeg visst da hvor hardt det er å kjempe seg opp igjen fra psykisk sykdom, så vet jeg ikke om jeg hadde vært her i dag. Når jeg tenker på all den tiden jeg ble fratatt friheten min på grunn av sykdom, på all den tiden jeg var innesperret med andre som bestemte over meg, ga meg medisiner og så videre. Da blir jeg skikkelig lei meg. 20-årene skal i mitt hode ikke bli brukt til slikt. Det er jo gjerne en tid som blir brukt på festing med venner, skaffe utdannelse, jobbing, etablering, samt finne ut av hvem man er.
Hvor er det plass til meg? Og hvem vil ansette meg? Større hull i CVen skal du lete lenge etter.
I dag er jeg 31 år gammel. Jeg er ikke bare uføretrygdet. Jeg er ikke bare psykisk syk. Det definerer ikke meg som person. Jeg er veldig glad i musikk. Susanne Sundfør er favoritten. Jeg liker å gå turer, gjerne med en god venn i marka. Jeg bor for meg selv. Det har jeg gjort et stund, og syns selv jeg har det veldig hyggelig.
[ Liza hjelper fattige: – Telefonen fra mammaen tok fra meg nattesøvnen ]
Men over halve trygden går til husleien. Det sier seg selv at jeg ofte strever med å få endene til å møtes. Jeg strever også fremdeles psykisk. Men jeg får hjelp for det. Ofte kunne jeg ønske at dette var noe vi lærte om på skolen. Ikke bare for min egen situasjon, men for alle andre som også er uføre. For vi er mange.
Det skal lønne seg å jobbe, sies det. Og jeg velger å tro på det. Jeg ønsker så inderlig sterkt å ha en jobb å gå til. Ikke nødvendigvis for å tjene mer penger, det ville bare vært en god bonus. Men jeg vil så gjerne ha et sted å gå til, ha noen å si hei til, jeg vil gjøre noe jeg mestrer.
[ «Å kaste vrak på arbeidslinja vil være en fallitterklæring» ]
Men hvor er det plass til meg? Og hvem vil ansette meg? Større hull i CV-en skal du lete lenge etter. Jeg har også hørt at åpenhet lønner seg. Jeg er veldig for åpenhet rundt psykisk helse. Men selv jeg skjønner at ikke alle sitter med mye kunnskap om det. Hva skal man da dele? Hvis man er så heldig å ha kommet inn på intervju da.
Jeg vil ikke fremstille meg selv som noe offer her, for det er jeg tvert imot. Jeg vil heller si jeg er privilegert. Jeg har familie og venner, jeg følges opp av FACT-team i bydelen, og jeg snakker ukentlig med en jobbspesialist (som faktisk skal hjelpe meg i jobb), uten hell enda. Ikke alle har dette rundt seg. Derfor snakker jeg litt på vegne av dem også. Det må bli mer fokus på jobb og mestring. Og det bør legges på et nivå som gjør at hvert individ kan få det til.
De som kjenner meg beskriver meg som vennlig, pålitelig, og ressurssterk. Det gjør meg glad. Jeg er født optimist og har alltid håp. Og med de ordene tenker jeg å avslutte denne åpne søknaden. Håper å høre fra noen!
