Trangere økonomiske tider har ført til en ny politisk debatt om arbeidslinja. Mantraet de siste tretti årene har vært at det skal lønne seg å jobbe. Underforstått må ikke trygdeytelser være så høye at de ødelegger for denne målsettingen. Men nå har fattigdomsdebatten tatt en ny vending. Bakteppet er økende priser, rekordhøye strømutgifter og stigende renter. De som i utgangspunktet har minst å rutte med, blir selvsagt hardest rammet.
«Vi bør gjenreise Tranmæls arbeidslinje og kvitte oss med Gro-varianten», sier Rødt-politiker Mímir Kristjánsson. Han mener at den ekte arbeidslinja ble formulert av Ap-politikerne Martin Tranmæl og Ole Colbjørnsen allerede i 1930-årene, med slagordet «Hele folket i arbeid».
De lave lønningene er problemet.
Forsker og arbeidsmedisiner Ebba Wergeland mener at politikerne sprer fordommer når de sier at det skal lønne seg å jobbe. «Når de gjentar dette, begynner majoriteten å tro at det lønner seg å gå på uføretrygd», sa Wergeland til Dagsavisen rett før jul.
Dagens variant av arbeidslinja ble i realiteten utformet av Gro Harlem Brundtlands tredje regjering på 1990-tallet. Velferdsmeldingen, som ble lagt fram av Gro-regjeringen forsommeren i 1995, sier det på følgende vis: «Arbeidslinja betyr at virkemidler og velferdsordninger – enkeltvis og samlet – utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp under målet om arbeid til alle».
[ Jo Moen Bredeveien: For å skjønne raseriet mot vindkraft, er det bare å se til Rogaland. ]
Arbeidslinja har siden den gang bestått av aktive vilkår og sanksjoner. For å få offentlige stønader er det i økende grad et krav at brukerne må delta i ulike former for aktiviseringstiltak. Høy yrkesdeltakelse er en forutsetning for høy verdiskapning i samfunnet. Slik blir det mulig å opprettholde og ikke minst utvikle velferdssamfunnet vårt.
Men hvor er det blitt av våpendragerne som burde ha stått aktivt opp for å forsvare arbeidslinja? Det er nærmest stumt fra den kanten. Sjeføkonom Roger Bjørnstad er et hederlig unntak. I en kronikk i Dagens Næringsliv setter han skapet på plass. Han går i rette med dem som etter hans mening misbruker arbeidslinja i et velregissert angrep på trygdesystemet.
Arbeidslinja er ikke å kutte trygdene, slår Roger Bjørnstad fast. Tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla er like forbilledlig når hun sier følgende i et ferskt intervju med FriFagbevegelse: «Å kaste arbeidslinja på skraphaugen, blir i overkant forvirrende for meg som har hatt arbeid for alle som jobb nummer én».
Roger Bjørnstad peker på at de lavest lønte har sakket akterut i en årrekke. Ifølge Statistisk sentralbyrå fikk de ti prosentene med lavest lønn i privat sektor bare 1,9 prosent mer å rutte med de siste ti årene. Gjennomsnittslønna økte i samme periode med 3,0 prosent. Det er altså de lave lønningene som er problemet – ikke arbeidslinja.
Bjørnstad misliker at de som går på helserelaterte trygdeytelser blir møtt med en antydning om at det er et økonomisk valg å ikke jobbe. Her ligger det en underliggende mistanke om snylting på velferdsstaten. Han har spurt seg selv hvem det var som fant på en slik omskriving av arbeidslinjen. Og svarer selv slik: «Jeg oppdaget den oppsiktsvekkende omdefineringen da Solberg-regjeringen skulle forklare kuttet i trygdene i statsbudsjettet for 2020». Og legger til at Solberg & co anklaget Ap for å ha forlatt arbeidslinja da partiet kritiserte kuttene.
[ Kjell Werner: KrF er sterkt svekket etter flere års intern strid ]
Vi må slå ring om velferdsgodene som ligger i vårt gode trygdesystem. Er man syk, så skal man ha sykelønn. Er man ikke i stand til å jobbe, så skal man selvsagt ha uføretrygd. Men vi må våge å diskutere hvordan systemet kan gjøres enda bedre. Det er også helt ok å mene at trygdeytelser bør bli høyere.
Men vi må prioritere å ta ondet ved roten. De laveste lønningene må heves relativt sett mest. Dette er lettere sagt enn gjort, viser historien. LO skal imidlertid ha ros for å ha krevd et ekstra løft for lavtlønte i lønnsoppgjør etter lønnsoppgjør. Det monner riktignok lite, men det er tross alt et positivt bidrag i riktig retning.
Hovedutfordringen er at det er så mange uorganiserte i flere av lavlønnsyrkene. Her har fagbevegelsen en stor oppgave. Arbeidsgiverne og myndighetene må også kjenne sin besøkelsestid. Alle parter må heie på et organisert arbeidsliv og følge opp i konkret handling med effektive virkemidler. Doblingen av skattefradraget for fagforeningskontingent har virket positivt i så måte.
[ Kjell Werner: En rausere strømstøtte vil gi et moderat lønnsoppgjør. ]
Det er 360.000 uføre her til lands. Den største gruppen uføre er kvinner over 60 år. Samtidig er det et faktum at yrkesdeltakelsen i Norge er stor sett i forhold til land det er naturlig å sammenlikne oss med. Norske kvinner over 60 år har nemlig ti prosentpoeng høyere yrkesdeltakelse enn snittet i OECD-landene. Heia Norge!
22.000 av de uføre er unge under 30 år. Det er spesielt urovekkende at det har blitt dobbelt så mange unge uføre de siste ti årene. Hovedårsaken til denne veksten tilskrives at flere unge har psykiske lidelser. Dette er en problematikk helsevesenet, skolen, Nav og arbeidslivets aktører må gå grundig inn i. Og så må politikerne følge opp med konkret handling. Det haster. Alternativet er at altfor mange unge havner i varig utenforskap.
Arbeid og trygd står ikke i motsetning til hverandre. Men vi må holde fast på en politikk som stimulerer til yrkesdeltakelse. Slagordet «Gjør din plikt, krev din rett» er like aktuelt i dag som da det første gang ble brukt. Å kaste vrak på arbeidslinja vil være en fallitterklæring.
[ Helge Simonnes: Kvinnerevolusjonen i kirken. ]