Administrerende direktør for OUS, Bjørn Atle Bjørnbeth, kom i hardt vær etter en uttalelse om at ABC-enheten er et slags luksustilbud for vestkantkvinner. Selv om stigmatiseringen av vestkantkvinner er uheldig, frykter jeg at naturlig fødsel er i ferd med å bli en ny arena det gir sosial status å prestere på.
Forskning viser at den kontinuerlige omsorgsmodellen ved ABC-enheten er positiv for både fødselsforløpet og kvinners opplevelse. Debatten i dag handler om hvorvidt det skal være en egen avdeling som spesialiserer seg på helhetlig fødselsomsorg. Basert på opplevelsen fra egen fødsel, mener jeg det er feil utgangspunkt.
Når man skal velge fødested i Oslo står man overfor et veivalg. Om man ønsker å føde i rolige, ikke-medisinske omgivelser, uten unødvendige intervensjoner og med jordmødre som har tid til omsorg og støtte, kan man søke om å føde ved ABC-enheten.
[ Debatt: Kvinnen skal være sjefen ]
ABC tilbyr en kontinuerlig omsorgsmodell, som innebærer at man får oppfølging av samme jordmor både i forkant og etterkant av fødselen. Dette er et utrolig godt tilbud som jeg ser for meg at de fleste fødende ønsker seg i en sårbar situasjon. Spesielt om man er bekymret for fødselen eller har hatt en vond fødselsopplevelse tidligere.
Men på ABC-klinikken kan ikke hvem som helst føde: man må oppfylle en rekke kriterier. Svangerskapet må ha vært uten komplikasjoner, fødselen må ikke utgjøre noen risiko og man må også vise at man er personlig motivert i et motivasjonsbrev.
I tillegg er det et forbehold – på ABC må du føde uten medikamentell smertelindring. Fra et brukerperspektiv undrer jeg:
Hvorfor er det slik at man må velge å føde et sted uten epidural hvis man ønsker helhetlig fødselsomsorg?
[ – De som skal føde trenger trygghet og forutsigbarhet, det får de ikke nå ]
For meg fremstår det paradoksalt at det er de «enkleste» fødslene som får den beste oppfølgingen, både underveis i svangerskapet og etter fødsel. Epidural, eller keisersnitt for den saks skyld, er ikke en snarvei som gjør kontinuerlig omsorg overflødig.
Jeg vil argumentere for at det kan være tvert imot. Om man har en lang og komplisert fødsel, er det ikke nettopp da man også kan ha behov for ekstra oppfølging i etterkant?
Jeg er en av dem som gjerne skulle hatt en naturlig fødsel, men som «ikke fikk det til». I ettertid har jeg følt meg svak for å ha tatt imot smertestillende, og til og med fått følelsen av at jeg har gått glipp av en fullverdig fødsel.
Et raskt googlesøk forteller meg at jeg ikke er alene, men at det faktisk er et fenomen som har fått navnet «epiduralskam». Selv om det er mange som har en positiv fødselsopplevelse med epidural, får jeg inntrykk av at epiduralskam er mer utbredt enn vi tror.
Kvinner rundt meg som nettopp har født – venninner, mødre i barselgruppa, og til og med i garderoben på babysvømming – gir uttrykk for skuffelsen over å ikke å ha klart fødselen uten smertestillende.
Fødetilbudet i dag sender en uønsket signaleffekt, ved å tilby den omsorgen som alle skulle hatt bare til de som føder naturlig.
For min del oppsto epiduralskammen i møte med andre som forteller sine fødselshistorier og om hvor stolte de er av å ha klart å håndtere de naturlige smertene. Burde ikke jeg være stolt over å ha gjennomført en 36 timer lang fødsel og født et barn?
Jeg blir lei meg når jeg hører at kvinner som har måttet ta keisersnitt får kommentarer som insinuerer at de ikke har «født ordentlig» og fødsler med sugekopp oppleves som «jeg fikk det ikke til uten hjelp».
Jeg har inntrykk av at fallhøyden blir stor når et tidlig valg om naturlig fødsel blir tatt, og forventninger bygges opp. På tross av at man kan gjøre mye for å påvirke fødselsforløpet, lar ikke alle babyer seg puste ut på noen timer i rolige omgivelser. En betydelig andel fra ABC må trilles over til vanlig fødeavdeling underveis i fødselen for å få epidural.
At man skal ta dette valget på forhånd antyder at man tar et valg om hvem man ønsker å være, fremfor at man lar fødselsforløpet bestemme behovene. For hvordan skal en som aldri har født, vite om man kan klare fødselen uten epidural?
Selvsagt blir man påvirket av egne forventninger til fødsel, som igjen påvirkes av venner og forestillinger om naturlige fødsler – som det florerer av på instagram. Jeg vil imidlertid påstå at også fødetilbudet i dag sender en uønsket signaleffekt ved å tilby den omsorgen som alle skulle hatt, kun til de som føder naturlig.
At én type fødeavdeling har opptakskriterier bidrar til å gjøre det mer høyverdig, og dette forsterkes av at den beste omsorgen tilbys der. Det finnes prestisjeuniversitet og toppidrett, men trenger vi en elite-fødeavdeling for de «flinkeste»? Jeg tror det vil føre til mindre vurdering av flinkhet om alle kan få den omsorgen de trenger og bli ivaretatt basert på sine egne premisser.
Jeg mener at differensiert fødselsomsorg ikke er å velge mellom to motpoler av fødselsforløp, men at vi må rette fokus mot kartlegging av alle fødende i forkant slik at ressursene kan brukes der de trengs.
Slik kan vi lage et best mulig løp for alle, og gjøre alle flinke til å føde.
[ Iben Akerlie: – Jeg var 32, og skulle ikke ha mann og barn likevel (+) ]